Mohammedsaken truer utenforlandets kjerneverdier

Mohammedsaken truer en av "utenforlandet" Norges viktigste utenrikspolitiske ankerfester: den uavhengige fredsmegler. Saken er derfor av strategisk betydning for Norge, og dette forklarer trolig hvorfor UD så raskt gjorde knefall.

Først en rask rekapitulering:
Grunnen til at Jyllandsposten trykket karikaturene av Mohammed var at en dansk forfatter ikke fikk illustrert sin bok om Mohammed. Ingen illustratører torde. Redaktøren i J mente dette var nok et eksempel på selvsensur og trykket derfor tegningene som en markering. Nå har et titalts europeiske aviser trykke de samme tegningen, også det norske kristen Magazinet.

Dette er en politiske ytring. Kjernen i problemstillingen er da også politikk. Poenget i dagens ofte voldelige radikalisering i Islam er jo nettopp at religion og politikk er ett. Dette åpner for manipulering og løgn, drap, forfølgelse og undertrykking, slik vi i dag ser det. Når selvmordsmartyrer loves jomfruer i himmelen, brukes religionen som politisk våpen i et barbarisk og totalitært grep. Kritikk må settes inn, og det frie ord er sprengkraften som virker. Om enn over langt tid.

Annan sår tvil om frihetens betydning
Kofi Annan, sier i en uttalelse av han “is concerned over the controversy that has been created by the publication of the Danish cartoons. [He]believes that the freedom of the press should always be exercised in a way that fully respects the religious beliefs and tenets of all religions,” his spokesman said.

Det er en tilsynelatende god tanke, men hvor bære den hen? Er det slik i dag at tegninger og karikaturer i vestlig media "fully respects the religious beliefs and tenets of" la oss si den kristne kirke? Langt i fra. Media skal ikke beskytte noen, og særlig ikke de med makt og de som åpenbart misbruker sin makt. Slik Mohammed i dag misbrukes i selvmordsaksjoner og til undertrykkelse av de svake, er det på tide at bildet av Mohammed kommer under lupen.

Regjeringer i Europa har nå dempet forsvaret for talefriheten - etter press fra fundamentalister, reaksjonere muslimer og ikke minst våre egne såkalte liberale og radikale. Hvem er dette en håndsrekning til?

Norges store dilemma nå
Trusselen mot Norge er i første rekke muligheten for at nordmenn eller andre kan komme til skade som en følge av denne konflikten. Men bak dette ligger det en annen og politisk sett svært alvorlig utfordring for Norge. Det som ligger bak UDs panikk er at denne saken utfordrer Norges kanskje viktigste utenrikspolitiske rolle og platform. Norges rolle utenfor EU er å være fredsmegler og uavhengig tredjepart. Nå risikerer vi å miste dette. Hva står utenforlandet Norge igjen med da?

Ironisk at Gahr Støre, som den eminente strateg han er, har fått først en utfordring med Russland og så nå Mohammedsaken etter kun måneder i stolen. To pilarer i norsk utenrikspolitikk skjelver. Og dette i en regjeringe der EU-saken - som Gahr Støre personlig brenner for – og som er det som kunne utgjøre Norges viktigste utenrikspolitiske ramme og rolle i verden - er tabu. Norsk forankring i verden, rolle og platform for innflytelse er i dag vår relasjon til EU gjennom i første rekke EØS (denne er i fryseboksen), det er nordområdene (eneregi og Russland - her er det stadig vanskeligere å stå alene siden Russland vandrer stadig lenger over i det totalitære), det er USA (som GS forstår men som norsk offentlighet og venstreside hater og som derfor vil hemme regjeringen), og så er det fredsmegleren og bistand.

Vi husker hvor lenge Rushdi saken varte, hvis dette varer like lenge har vi et problem. Dette er en fryktelig situasjon for Norge. Spørsmålet er om det igjen er utenforskapet som tvinger oss over i symbolpolitikken. Selvbildet av landet som fredsmisjonær - at vi er noe for oss selv i en verden som er vond og infisert. Det er den veien vi presses ytterligere av slike saker. Og tragisk, når virkeligheten tvinger seg på, tvinges vi til å selge unna dyrebare prinsipper. Og enda en brikke i vårt fundament får en sprekke.

'Mellommenneskelig forståelse' med 'makta som rår'
Bruk av makt mot fundamentalistenes terror i Afgahnistan møter overraskende stor motstand fra venstresiden og mange intellektuelle. Nå er også det frie ord galt. Det snevrer inn virkemidlene. Tilbake er dialogen. Men hva er forskjell på fredsnasjonens/diplomatenes dialog og realpolitikken? Det handler uansett om egne selvbilder. Det er jo det viktigste for Norge, vårt selvbilde som velgjører og megler - som den utenforstående og rene. Og i dialogens, forhandlingens og ikke minst bistandsprosjektenes navn - både syndes det, prioriteres, kalkuleres det over en lav sko fra Norges side. Selvsagt. Vi lukker øynene for overgrep for å bevare dialogen. Selvsagt, og slik må det ofte være. Dette er moralistenes realpolitikk.

Det vi ser nå er et rent knefall i Norge. (Forsøkene på å skape ro og forståelse slik DU nå arbeider med er selvsagt riktig og viktig; men UD skulle ikke tatt avstand fra tegningene). Trykkefriheten blir vannet ut etter press fra grupperinger som ikke har demokratiske agenda eller målsetninger. De få som kjemper for frihet og demokrati i ikke-demokratiske land, må bli oppgitt over Europas unnfallenhet. Vår 'mellommennskelig forståelse' viser seg, når konfliktene kommer, å være en forståelse som til syvende og sist å være en 'mellommenneskelig forståelse' med 'makta som rår'.

Motet svikter, våre egne strategiske prioriteringer tar overhånd og våre såkalte radikales og liberales totalitære lengsler blomstrer.