Saka

Oppdateringer og omtale

Her er ei oppdatering om saka mot meg i Actis i 2011, og ein del av avisomtalen etter at dette blei gjort kjent i 2023.

Dette er kommentaren som redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse skreiv i Vårt Land i dag den 4. juni 2013. Kommentaren er lagt ut på Lerø si heimeside:

Utålelige meninger 

For Anders Ulstein ble det så visst ikke mer demokrati og åpenhet etter 22.juli. Han fikk sparken. Rusorganisasjonen Actis tålte ikke hans syn på innvandring og kritikk av Jens Stoltenberg. .... forts.

Saka om meg blei først publisert i Ukeavisen Ledelse fredag 31 mai. Den er no tilgjengeleg på nettet her: "Jeg ble presset ut av jobben".

Eg skreiv ein kommentar på document same dagen (31/5/2013). To andre saker blei skrive av redaksjonen, eit om hovedoppslaget til UL, og ei om eposten som sette prosessen i gang.  Her finst det lenker til saksdokumenta i prosessen med meir.

NRK.no har ei sak i dag onsdag 5 juni. "Kritiserte statsministeren på nettet – vart sparka frå jobben"
Nettavisen har også ei sak no i kveld: "Sparket etter Stoltenberg-kritikk"

Danske Sappho.dk har ei sak om meg 29. juni "Norsk heksejagt: Havde de forkerte holdninger, og blev fyret". Sappho er det danske Trykkefrihedsselskabets nettmagasin med fokus på ytringsfridom, kultur og Vesten si framtid.

Eit par år seinare skriv Anders Giæver ein god kommentar i VG 10. oktober 2015, kalt "Lønn eller ytringsfrihet. Han omtaler også ein tilsvarende sak om Hanne Tolg, også skribent i Document: 

Jeg har lest mange av Ulsteins og Tolgs artikler. Ingen av dem har vært i nærheten av de grenser loven setter for ytringsfriheten i Norge. De kan heller ikke sies å være brudd med lojalitets- eller taushetsplikt på jobben. Det er et eventuelt omdømmeproblem arbeidsgiveren har skjøvet foran seg i begge sakene.

Det er dypt problematisk om dette er en del av en utvikling. At vanlige arbeidstakeres ytringsfrihet på fritiden i realiteten skal være begrenset av utenforstående «varslere»s krenkede politiske sensibiltet.

---

Dette er ein del av historia etter 22/7.  Det finst berre eitt svar på spenningar og usemje, og det er eit romleg ordskifte med mange ulike syn og perspektiv. Dette er grunnvollen for demokratiet og det er her ansvaret ligg, å legge til rette for dette og syne det respekt. Dette er spesielt viktig der konfliktpotensialet er stort og konsekvensane alvorlege.

... Slik det er hos den einskilde av oss, slik er det og for eit land. Ein må vere open og sannferdig; vanskelege ting må ikkje under teppet; tabu, frykt og skam må ikkje bli eit virkemiddel. Det lenger det går utan skikkeleg realisme og openheit dess verre vil det bli å løyse problema, finne semje, skape tillit.

Tilbake til kjeldene:

"Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte".  

Grunnloven § 100 tredje ledd: 

Israelsk perspektiv på debatten kan vere bra

The Israel project presenterer med her eit israelsk perspektiv på "Palestina", fredsprosessen og nybygging. Dette vil ein knapt få presentert i norske media. 

Ikkje minst er det interessant å merke seg at korridoren (E1) mellom Jerusalem og Ma’aleh Adumim har vore del av det som er kalla Clintont parameters sidan 2000. Det vil seie at det lenge har vore klart for USA at dette er område som ikkje skulle gå til den nye palestinske staten. 

---

Israeli officials are insisting tonight that Israel will continue to "stand by its vital interests" in the face of criticism from Western countries over a decision to advance plans to create 3,000 new homes in areas directly east of Jerusalem.

The announcement was made in the aftermath of a Palestinian diplomatic gambit last week that Palestinian officials described as marking the end to the peace process, which saw the Palestinians secure a UN General Assembly vote to upgrade their status to that of a non-member state. The campaign constituted a material breach of the Oslo Accords, under which the Israelis traded functionally irreversible territorial concessions in exchange for Palestinian commitments not to “take any step that will change the status of the West Bank” outside of bilateral negotiations.

Israel announced two decisions in the aftermath of the U.N. vote. First, Jerusalem will withhold a little more than $100 million in tax revenue that Israel has collected on behalf of the Palestinian Authority, and will transfer the funds to Israeli energy companies to pay down debts owed by the Palestinian Authority. Second, the Israeli government will advance plans to build homes in the so-called E1 corridor that connects Jerusalem to the city of Ma’aleh Adumim, which is a little over 4 miles outside of Jerusalem in the West Bank and where almost 40,000 Israelis live. The announcement does not ensure that construction will actually begin.

The housing development triggered condemnations from the U.S., EU, and other countries, and even now-denied rumors that France and the UK would recall their ambassadors. Critics charged that construction in the E1 corridor would foreclose territorial contiguity between areas the Palestinian reserve for themselves in the West Bank and areas they reserve for themselves in Jerusalem, that it would make negotiations impossible, and that it would result it Jerusalem endangering bilateral negotiations.

Israeli officials responded strongly to both the substance the tone of the criticisms. The concerns over contiguity have been held up in particular as almost exactly backwards. Israeli construction in E1 doesn’t preclude contiguity between the West Bank and Jerusalem, as the Israelis have built substantial infrastructure and bypass roads to connect to connect parts of Jerusalem with parts of the West Bank in the absence of routes through E1. In contrast, Palestinian control of E1 actually does cut off Ma’aleh Adumim from the rest of Israel, as there is no parallel infrastructure to maintain Israeli access.

More pointedly, Israeli officials consider Palestinian criticism over construction in E1 and Ma’aleh Adumim to be a pretext for abandoning negotiations. Those areas have since the beginning of the peace process been envisioned as ending up under Israeli sovereign, and Palestinian negotiators have historically been willing to negotiate with Israel as long as Israeli construction was consigned to such areas. Dennis Ross published a map describing Israeli and Palestinian territories codified under the 2000 Clinton parameters, with Ma’aleh Adumim explicitly labeled as Israeli and connected to Jerusalem via the E1 corridor. The terms emerged through secret negotiations mediated by Ross in the months after the collapse of that summer's Camp David negotiations, and understanding under which the territories would remain Israeli was linked to Israeli concessions on Jerusalem.

The disposition of E1 and Ma’aleh Adumim in the Clinton Parameters reflected more than half a decade of Israeli understandings embraced by governments from across the political spectrum. In October 1994 during the beginning of the Oslo Accords, then-Labor prime minister Yitzhak Rabin declared that a "united Jerusalem" would include Ma’aleh Adumim, and he even provided then-mayor Benny Kashriel with annexation documents for E1. In 1996 then-Labor prime minister Shimon Peres reaffirmed the Israeli government's position that Israel would demand sovereignty over Ma’aleh Adumim and was backed by dovish politician and co-author of the Geneva Initiative, Yossi Beilin. Later, in 2008 then-Kadima prime minister Ehud Olmert and then-foreign minister Tzipi Livni demanded that Ma’aleh Adumim remain a part of Israel.

Israeli officials have expressed particular surprise that European governments, especially, would attempt to blame Jerusalem for stalling the Oslo-based peace process. Last week saw France voting yes and Britain abstaining on the Palestinian statehood resolution, which violated decades of Oslo-linked agreements and which Palestinian officials declared that it marked the end of the bilateral peace process. The UNGA vote has complicated EU attempts to sway Israel, and analysts have suggested that by declining to oppose the statehood resultion, the Europeans may have squandered valuable diplomatic capital and risked their ability to play constructive roles in the Middle East peace process.

- I had to force myself into being strenuous

Robert Scott, britisk polfarer etter kappløpet med Roald Amundsen vinteren 1912 i teltet der han seinare blei funnen ihelfrossen, skreiv i dagboka sine siste helsingar til kona si slik, her om oppfostringa av sonen deira:

"I had looked forward to helping you to bring him up, but it is a satisfaction to know that he wil be safe with you ... Make the boy interested in natural history f you can. It is better than games. They encourage it in some schools. I know you will keep him in the open air. Try to make him believe in God, it is comforting. ... and guard him against indolence. Make him a strenuous man. I had to force myself into being strenuous as you know - had always an incliniation to be idle".
 

 

Varden med krosset der teltet til Scott og hans menn stod.

 

Indolence): hang til latskap

Strenuous): energisk uthaldande

Det partikulære og normative grunnlaget for den liberale sekulære staten

"Does the free, secularized state exist on the basis of normative presuppositions that it itself cannot guarantee" (Ernst Wolfgang Böckenförde 1967, quoted by Jürgen Habermas 2005.

Dette synes for meg som spørsmålet som må erstatte søket som no lenge har gått føre seg etter Det nye Noreg, den multikulturelle samfunnet eller kva det no er som basis for solidaritet og verdiar i staten.

Habermas vekker ei rad tankar som få andre intellektuelle klarer. Det han lyfter fram her er ikkje eigentleg ein konservativ ide - men det er det og; men for ein Habermas er det liberalt og sekulært spørsml - å søke etter grensene også for den sekulære tradisjon.

Habermas fortsetter:

"This question expresses a doubt about whether the democratic constitutional state can renew from its own resources the normative presuppositions of its existence; it also expresses the assumption that such a state is dependent on ethical traditions of a local nature. These may be traditions of one particular world view of or a religion, but in any case, they have a collectively binding character. [...]"

Slik eg forstår Habermas meiner han her for Europa sitt vedkomande, kristendommen. I det postsekulære samfunn, om det verkeleg er der vi er på veg, kan ein ikkje velje seg ein religion, og ein kan ikkje gjere pluralismen til religion - for dette er den tilstand vi legg bak oss. Vi må tvert om utforske og forstå kva pluralisme i verda betyr. Og det betyr ikkje at alt er like bra, gyldig og verdifullt, men at det eine har forrang for det einskilde samfunn.

Ein annan stad legg han fram som del i eit lengre resonnement at "it remains doubtful, when we consider the element of human motivation, whether a society with a plurality of world views can achieve a normative stabilization - that is, something that goes beyond a mere modus vivendi [...].

Habermas peiker ofte på "motivasjon" som ligg bak det sekulære samfunn og som ikkje er del av det rasjonelle fundamentet. Men ein kan ikkje sjå bort frå kor viktig motivasjon er for solidaritet, demokrati, staten sin legitimitet.

I så mange saker har dette kome fram dei sist tiåra, at det er reist spørsmål om det legitime grunnlaget for staten, mellom anna innan helsevesen, velferd, tryggleik... I det norske sosialdemokratiet - og kanskje vidare enn som så - er det i staden sekulær hybris. Vi fekk samhandlingsreformen, multikultur m.m. Vi skaper oss sjølve.

Det er mange utslag: Du vil i dag ikkje lenger finne ein topp-politikar som bruker historiske referansar. Det er som om Noreg i dag er ein galakse for seg sjølv.

Habermas, den sekulære intellektuelle frå Europa si venstreside, legg då fram eit perspektiv som ikkje er nytt - som i dag er "avleggs":

"The starting point for the philosophical discourse about reason and revelation is a recurrent idea: namely, that when reason reflects on its deepest foundations, it discovers that it owes its origin to something else. And it must acknowledge the fateful power of this origin, for otherwise it will lose its orientation to reason in the blind alley of a hybrid grasp of control over its own self" (Habermas "Dialectics of Secularization, Ignatius 2005, oversett frå tysk og difor i eit stivt språk)

Fridom kom ikkje rekande på ei fjøl.


http://www.amazon.com/Dialectics-Secularization-Reason-Religion/dp/1586171666/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1346011600&sr=1-1&keywords=habermas+ratzinger+dialectics

Fra den svenske boblen

Noen personer etterlyses mistenkt for tyveri ved Universitetet i Lund. De beskrives med ord som “utländskt utseende” og “indiskt utseende”. Dette skal det nå bli en slutt på. Et signalement på tyver skal ikke lenger være “krenkende”.

Ved Universitetet i Lund skal man nå innføre nye regler for hvordan man lager signalement på innbruddstyver. Dette skjer etter at sikkerhetssjefen tabbet seg ut grovt i en epost til universitetets mange avdelinger der han våget beskrive hvordan en tyv faktisk så ut.

Mange vil mene dette virker ganske fornuftig. Det hele ville vel gått over av seg selv var det ikke for at tyven dessverre ikke så svensk ut. Tyven ble derimot beskrevet som ”utenlandsk” og ”indisk”. Og det går jo ikke an i Sverige.

Nå skal universitetet sikre seg mot den slags diskriminering i framtida. Avisen Sydsvenskan dekker saken i lojalitet med det politiske kommissariatets retningslinjer. Jeg gir herved ordet til den angrende sikkerhetssjef Per Gustafson:

Framöver ska en tydligare mall för hur man skriver ett signalement göra att liknande formuleringar undviks.
– I den här nya skrivelsen som vi har tagit fram så använder vi oss av vedertagna begrepp som ska beskriva en person oavsett härkomst, etnisk tillhörighet, hudfärg eller andra aspekter som kan skapa värderingar eller som man kan bli kränkt av, säger Per Gustafson

Du har forstått det helt riktig. Et signalement skal ikke lenger ha referanser til hvordan vedkommende ser ut dersom dette kan bli oppfattet som krenkende. Ikke bare vil de holde hudfargen hemmelig, men de utelukker alle typer signalement som kan krenke noen. Mange vil mene at dette er å gå ganske langt. Bare fantasien setter grenser.

Dette skjer i Lund, like ved Malmø i vakre Skåne, en region som nå er rammet av en dramatisk økning i kriminalitet. Med slike hjelpere som universitets rektor og sikkerhetssjef er det lite håp om bedring.

Det viktige i denne saken er ikke bare det idiotiske i nøytrale signalement men måten rektoren og sikkerhetssjefen velter seg i jamrende beklagelser. Det er noe ML-aktig over det hele. Man ydmyker seg på en nærmest rituell måte. Saken blåses opp og ydmykelsen gjøres dypere for at saken ikke kun skal være en innrømmelse av en konkret feil, men slik at saken skal framstå som en markering av rettroenhet og lojalitet.

I stedet for å kommentere dette rasjonalt, saklig og balansert, kommer det en messende selvpisking. Dette er tegn på at vi her har ikke bare med symbolpolitikk å gjøre men at vi ser resultatene av en sosial kontroll – om en frykt som er så sterk at de som krysser en grense må ydmyke seg offentlig.

Her er igjen sikkerhetssjefen:

- Jag ber alla om ursäkt. Jag har inte lyckats nå samtliga, men de som har hört av sig till mig har jag personligen sökt upp och bett om ursäkt. Jag tar helt och hållet det fulla ansvaret för att det har brustit i kontrollen av språkbruket.

Rektor tar en moderlig og refsende tone. Sikkerhetssjefen har ydmyket seg tilstrekkelig til at han tilgis av mor.

– Det är verkligen både olyckligt och brist på att i det ögonblicket ha tänkt till. Samtidigt illustrerar det väl hur folk pratar med varandra om varandra. Vi vill naturligtvis inte att det ska stå på det sättet, men samtidigt vill jag inte kritisera någon enskild anställd för de gör så gott de kan och vi får ta ansvar för att instruktionerna inte har varit tillräckligt väl utarbetade.

Jeg tenker sikkerhetssjefen passer seg i framtida.

Journalisten er godt plassert inne i den samme boblen. Hans eneste spørsmål er av den anklagende sorten, den som truer med fordømmelse og refs:

- Är det inte märkligt att sådana formuleringar släpps igenom på ett universitet?

Noen ville kanskje snudd litt på det og spurt om det ikke også er litt merkelig at et signalement tross alt ikke skal si noe om hvordan personen faktisk ser ut.

Dette er den nye svenske moralismen, den politiske tvangstrøye som rammer Sveriges to viktigste arenaer for fri tanke, fornuft og åpenhet: media og universitetene.

Politisk korrekthet er ikke lenger dekkende for hva som skjer i den svenske offentligheten. Vi er langt over i en kollektiv galskap. Hvor er Holberg, Ibsen, Bjørneboe? Hvor er Hjernevask, hvor er Monty Python?

Skånske røvere derimot har nå en ting å gjøre, smøre seg med skokrem og de er sikret anonymitet.

Saken er tidligere publisert på www.document.no

Opportunistens ti bud i Norge

Ti bud til en ung mann som vil frem i verden
I
Det første bud er ganske lett.
De som er flest har alltid rett.

II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.

III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.

IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.

V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.

VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)

VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.

VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du den beste livspolis.)

IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til han som ryktet gjelder.)

X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!
Følg dristig med i kamp mot troll,
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
én time forut for din tid.

Jens Bjørneboe

Omsorg for pirater

Når en gruppe amerikanske spesialsoldater flyr inn over Somalia og befrir to gisler er Aftenpostens hovedsak at ni pirater ble drept i skuddvekslingen: "Ni drept da dansk gissel ble befridd i Somalia".

Ett av gislene er dansk og jobbet for den danske flyktningehjelpen som minerydder. Aftenposten intervjuer informasjonssjefen i den danske flyktningehjelpen og han blir straks spurt hva han synes om at så mange pirater ble drept:

"Ni gisseltagere skal ha blitt drept. Har dere noen kommentar til at aksjonen kostet så mange menneskeliv?

Nei".

At denne dialogen blir referert nøyaktig i en så kortfattet artikkel er uttrykk for at avisen mener dette er vesentlig. Nei´et skal ringe illevarslende. Riktignok får informasjonssjefen først anledning til å si at de to har det etter forholdene bra.

Journalisten Hans O Torgersen har uforvarende eksponert en sterkere sympati med gisseltakerne enn gislene. Hadde det vært en rimelig balanse i saken ville han prioritert befrielsen av de to og deretter informert om tapstall etterhvert.  

I toneangivende internasjonale medier, selv de liberale, er nettopp befrielsen selve hovedsaken. Og de fleste legger vekt på dristigheten ved operasjonen i positive ordelag.

US Swoops In to Free 2 From Pirates in Somali Raid New York Times
US commandos free two hostages in daring Somalia raid Reuters
Navy SEALs: Somalia raid frees Jessica Buchanan, Poul Thisted, GlobalPost

Raid In Somalia: U.S. Navy SEALs Free Hostages Held Since October, Huffington Post

I stedet har Torgersen lagt opp artikkelen på en måte som kan forstås slik at det hefter noe kritikkverdig ved spesialstyrkenes opptreden. Aftenposten kommer ikke med noe som skal sannsynliggjøre dette.

Operasjonen skjedde om natten i stummende mørke. Detaljer er ikke kjent ennå, men det er mulig at bilder og info blir tilgjengelig fra Navy Seals etterhvert. Uten å kjenne mer om operasjonen er det umulig å mene noe om det ble brukt uforholdsmessig stor ildkraft.

Men det kan ha blitt brukt raketter og granater for å raskt kunne slå ut gisseltakerne. I slike operasjoner vil man ikke ta noen sjanser. Det er slik skarpe operasjoner er. Å bruke uforholdsmessig stor ildkraft er faktisk ofte det normale. Det finnes alltid en risiko. Dette vet amerikanerne som mistet 19 soldater i Mogadishu under sitt katastrofale "Night Hawk" raid i 1993.

Torgersen tenker kanskje at en slik vinkling vil styrke hans og avisens anerkjennelse blant de riktige leserne. Eller kanskje er artikkelen skrevet på basis av en så inngrodd holdning at det kom helt ubevisst: Man skal alltid ta de svakes parti (glem gislene et øyeblikk), man skal alltid være revisjonistisk, passe subversiv, man skal alltid være litt anti-militær, man skal alltid være anti-amerikansk, og det er noe sympatisk med fattige afrikanske piraters kamp mot Vesten osv. Man aner en slags revolusjonsromantikk i bakgrunnen. Kanskje har man bilde av Che Guevara på gutterommet osv.

Denne artikkelen er helt i tråd med rådende forestillinger i avisen og bekrefter avisens plassering på norsk venstreside.

Det er i alle fall sikkert at noen beundring for et par dusin soldater med amerikansk flagg på skuldrene som hopper i fallskjerm i mørke natta over Somalia - det har Torgersen ikke. Derfor heller ingen jubel for at to hjelpearbeidere er reddet. Dette ligger under som journalistens mentale kart.

Kanskje har man stadig politimester Bastians snille røvere i tankene mens man spaserer med barna over til en forestilling med piraten Kaptein Sabeltann i Kjuttavika. Så mye av norsk dårskap kan forstås ved en tur til Kristiandsand Dyrepark.

(Innlegget er første gang publisert på www.Document.no, 26 januar 2012) 

Formelle og reelle problemstillinger

Janne Kristiandsen måtte gå fordi hun kom i skade for å bekrefte at Forsvarets etterretningsagenter opererer for Norge i Pakistan. At slike finnes overrasker ingen. Men dette er slikt som en ikke snakker om, selvsagt. Janne K har vært frisk i språkføringen.

Hun har en offensiv holdning, mye selvtillit og virker tøff. Kanskje litt uvøren.
Dette er ikke alltid gode egenskaper for en som skal lede de hemmelige tjenestene. En leder skal helst være grå, taus og forsiktig.

På den andre siden. Kanskje har hun nettopp i den siste tiden vært viktig for Norge. Vi har trengt lederskap. Hun virker handlekraftig og tydelig; og dette er trolig kvaliteter som PST og Norge har vært og er tjent med i disse tider.

Tabben synes ikke å være stor. At hun måtte gå må ses på bakgrunn av at presset på henne alt var stort, at det var tvil om justisministerens tillit til henne stakk særlig dypt, at media og opposisjonen, fra venstresiden til Frp´s nestleder stadig kom med tung kritikk. Derfor var dette dråpen.

Dråpen var ikke annet enn enn dråpe, dum men ikke noe som skulle føre til en fratredelse. Normalt skulle en beklagelse, en pinlig opprydning ift Pakistan vært nok.

PST står overfor kolossale utfodringer med hensyn til overvåkning av terrorisme og voldelig ekstremisme er det klart viktigere for Norge å sikre kontinuitet i PST. Kostnaden ved å skifte sjef nå er betydelig og den blir trolig langt større enn kostnaden ved å stå gjennom brasene.

Skal vi tenke sikkerhet for Norge, på kort og lang sikt, er kostnaden større ved å miste JK nå enn ved å leve med en flause som dette. Men står egentlig norsk sikkerhet øverst på dagsorden for alle som nå er med i koret mot JK? Hva er det egentlig folk er opptatt av? alle journalistene, politikerne ekspertene? Norsk sikkerhetsinteresser ser ut til å være det aller siste. Formalisme og politikk styrer det hele.

Dette kom spesielt godt fram i intervjuet med Achtar Chaudhry som sier følgende til NRK:

"Jeg mener at hvis vi skal se fremover på hvordan vi skal bekjempe terror så må vi ha informasjonsutveksling, og vi må ha samarbeid med relevante land i verden. Pakistan er ett av de landene som vi bør samarbeide med, sier han."

Chaudhry anbefaler her mer etterretningssamarbeid mellom Norge og Pakistan i kampen mot terror. Skal vi le eller gråte? En viss kontakt er det naturlig nok, men et slikt samarbeid har klare grenser. Mange har sagt at ISI (Pakistans mektige militære etterretning) spiller på begge sider av bordet.

ISI sitt engasjement bak internasjonal terror er velkjent selv om mye av dette selvsagt er vanskelig å bekrefte. Men hva angår Kashmir og Taliban er det liten tvil. Bin Laden kunne dessuten bo i Pakistan tilsynelatende uforstyrret før USA fant ham.

Det finnes dessuten seriøse rapporter som knytter ISI til terrorbombene i London, blant annet.

Janne K snublet der hun skulle holdt tett. Det var en forsnakkelse. Chaudhry derimot forsnakket seg ikke. Chaudhry er selvsagt i sin fulle rett som politiker - Janne K derimot er bundet til å følge et regelverk som er der blant annet for å beskytte norske agenter og våre kontakter og deres viktige arbeid for landet.

De formelle konsekvensene for de to må være forskjellige, det er åpenbart. Men politisk er det liten tvil, en forsnakkelse er en forsnakkelse. Den kan vi diskutere alvorligheten til.

Men en må forvente at media når de nå har gjort seg ferdige med PST sjefen tar for seg Chaudrys anbefalinger om informasjonssamarbeid med Pakistan. Det finnes faktisk seriøse teorier om at ISI kan ha relasjoner til terror i Europa. Det er også godt kjent at de har relasjoner til Taliban i Afgh og forsøker destabilisere landet der norske soldater setter livet inn for å sikre nettopp stabilitet og fred.

Chaudhry stanser dessuten ikke der. Hans sidestilling av USA og Pakistan under i den sjebnesvangre spørsmålsrunden på Stortinget i går er også lite imponerende. Uansett hva man mener om Guantanomo så er rettstilstanden og respekten for menneskeretter noe helt annet i USA enn i Pakistan. Det er bare å lese rapportene fra verdens menneskerettsorganisasjoner.

Alt dette er politikk. Og det er flott at SV får kjøre i vei med sine perspektiver; slik er det i et fritt samfunn. Men det er ikke flott at det sitter journalister og parlamentarikere og veier hvert ord som kommer fra PSTs sjef for om mulig få noe på henne, mens andre politikere i vår nasjonalforsamling - og i regjeringspartiet SV - som tross alt bestemmer er i landet - får lov til å dure i vei med slike perspektiver uten motforestillinger, uten at dette slås opp, gås etter...

Ronald Fangen om "det frie kultursamfunds forutsetning"

"Usaklig holdning er straks en prinsipiell fornektelse av åndsfrihetens idé. Selvsagt er friheten der for å bli brukt, ikke til lek, men til blodig alvor, – til kamp for det man holder for riktig og sant mot alt man holder for fusk og fare. Men at et kultursamfund er fritt, betyr nødvendigvis at det rummer motsetninger. I det samme øyeblikk som motsetningene, friksjonen, spenningen forsvinner, har friheten intet funksjon og opgave. Det frie kultursamfunds forutsetning er alltid en positiv vurdering av motsetningers nødvendighet og nytte for alt åndsliv. Vil f.eks. den kristne falanks i et land forby, eller ved maktmidler og intoleranse undertrykke ikke-kristen eller anti-kristen tanke, da fornekter den åndsfriheten. Det burde være utenkelig [...]"

(Ronald Fangen 1965:253)
Hentet fra Erik Skjevelands essay i 2000.

Johann Sebastian Bach: Sei gegrüßet Jesu gütig

"Eg helsar deg nådige Jesus"

Karl Richter plays the Partite diverse sopra, Sei gegrüßet, Jesu gütig, BWV 768 at the Silbermann orgel of Freiberg Dom.

"...sin heimvegen velja og livsvoni vinne ..."

Fjell-Norig

Av Olav Aukrust

Du salme i skogen, der vindsus syng

kvar linnvêrs natt,

du helsing frå villmark og végras og lyng −

stødt kjem du att.

Frå brisken den beiske og fine og stride,

frå fjellheim og viggur og vindheimar vide

kjem du, mitt hjarta til sorg og til trøyst,

du Fjell-Norigs inste, upphavlege røyst.

Du gufs av det norske, du ånd ifrå fjell −

di klage er mi.

Um ingen deg høyrer, eg høyrer deg lel,

og veit kva du lid.

Dei runer som gudgjevne her berre ljomar,

dei lengslur som her einast skin og ber blomar

ved aurgamal ile som her berre vell −

dei er det du syng um, du vindsus i fjell.

Du høyrest av dine ved dag og ved natt,

du utesus.

Um folket ditt svik deg, kom sterkare att −

fyll vårt hus!

Å døyp oss i vårdagars dom over døden,

til kveik att på nytt av den norrøne mjøden, −

du gufs frå det høge som her vil bli storm;

lyft elden vår eigen, i ånd og i form!

Du fengje vårt inste og føre oss dit

som lengslune gjeng!

Det tindrar av bjørk, og det lyser av kvit

skogstjerne-eng − −

Det tek som når tora og storskri’u rullar,

det møter med barndom og bestemorsullar,

med fimleik og avle og urtids vin, −

og langleite blånar, og høgfjell skin!

Di klage forklagar oss, klumsa eg stend, −

gjev tol, gjev tol!

Din djupaste løyndom er liv lage enn:

du skapte vårt mål.

Og du einast difor er etter vårt ynde:

vår lengting og lagnad, vårt lende og lynde,

det talar du ut um, og sjølve vårt kall

kann den lyde ut som er heilt i ditt vald.

Dei menn som um Fjell-Norig endå held vakt,

dei kjenner deg vel.

Alt folket skal eingong med glans av di makt,

med midtsamla sjel,

sin heimvegen velja og livsvoni vinne,

og tavlun’ i graset då att skal me finne −

og då skal vår folkeånd gjeste sitt folk

og Fjell-Norig fagne sin fulltrugne tolk.

Végras: skoggras, villgras 

Frå Norske terningar, Oslo 1931. Elektronisk utgåve ved Nynorsk kultursentrum 2006.

http://www.aasentunet.no/default.asp?menu=1125&id=2758


God jul til alle!

like a duck's footprint left in the mud

"In passing, we might say that success is a hideous thing. Its false similarity to merit deceives men...They confuse heaven's radiant stars with a duck's footprint left in the mud."

(Victor Hugo, from Les Miserables).

I was the Highwayman

I was a highwayman. Along the coach roads I did ride
With sword and pistol by my side
Many a young maid lost her baubles to my trade
Many a soldier shed his lifeblood on my blade


The bastards hung me in the spring of twenty-five
But I am still alive.

I was a sailor. I was born upon the tide
And with the sea I did abide.
I sailed a schooner round the Horn to Mexico
I went aloft and furled the mainsail in a blow
And when the yards broke off they said that I got killed
But I am living still.

I was a dam builder across the river deep and wide
Where steel and water did collide
A place called Boulder on the wild Colorado
I slipped and fell into the wet concrete below
They buried me in that great tomb that knows no sound
But I am still around..I'll always be around..and around and around and
around and around

I fly a starship across the Universe divide
And when I reach the other side
I'll find a place to rest my spirit if I can


Perhaps I may become a highwayman again
Or I may simply be a single drop of rain
But I will remain
And I'll be back again, and again and again and again and again.

(Jimmy Webb)

Performed by "The Highwaymen" Willie Nelson, Johnny Cash, Waylon Jennings and Kris Kristofferson perform the Jimmy Webb song "Highwayman" live. Filmed in March 1990 at Long Island's Nassau Coliseum
An excellent version by J Cash only is heres: http://youtu.be/SL_-bobJuYA 

Kristendommen et fundament for sekularismen

Mange ser sekularisme og ateisme som to sider av samme sak. Det er det ikke. Mange tenker at sekularisme står i en motsetning til kristendommen, som en reaksjon, antitese. Det er den selvsagt heller ikke. Mange tenker nok på sekularisering som et bevegelse bort fra det åndelige - det kan det være for den enkelte, men det er egentlig ikke det sentrale ved sekularisering. Å fremme et sekulært samfunn kan også være forenlig med en personlig tro.

Det er mange viktige trekk ved det sekulære, som at verden og samfunnet må studeres og forstås basert på kunnskap, observasjon og fornuft og ikke religion. Dette ble den vestlige sivilisasjons kjennetegn de siste hundreår.

Samtidig, det sekulære samfunn kom ikke av seg selv. Mye taler for at frigjøringen av det enkelte mennesket i Kristendommen og likheten vi alle har for Gud åpnet dørene for mye av vår politiske kultur, og sekularismen.

Kan vi ta endelig farvell med Kristendommen da uten at sekularismen mister sitt forankring? Kan Kristendommen kun spille en historisk rolle for dagens sekulære samfunn?

Må ikke det sekulære fellesskapet tross alt dele en tro? En tro som ikke er gjenstand for stadig skiftende kunnskap, dialog og normer men som ligger fast. En tro som ikke ligger fast er ingen tro.

Kunne det være nasjonen? Men troen på nasjonen alene, etter nasjonalsosialismen og etter globaliseringen - viktig, ja, men er det godt nok?

Det er i alle fall ikke multikulturalismens kompromisser med Islam. Denne tilhørigheten som hele tiden vil være gjenstand for dialog, tilpasning, usikkerhet og manipulasjon kan ikke gi trygghet - heller ikke frihet og likhet.

Jeg kom over et sitat fra den tyske filosofen Jürgen Habermas, en av Europas ledende intellektuelle på moderate venstresiden som er kjent for å ha fremmet betydningen av den offentlige debatten, samtalen i frie demokratiske samfunn:

Han skriver:

"Kristendommen, og ikke noe annet, er det ultimate fundamentet for frihet, samvittighet, menneskerettigheter og demokrati og et mål (benchmark) på den vestlige sivilisasjon. Til denne dag har vi ingen andre alternativer. Vi holder fram med å ta næring fra denne kilden. Alt annet er postmoderne skvalder" (min oversettelse. Hentet fra Chr. Caldwell "Reflections on...") 

China to join axis of evil?

Sanction North Korea? Sanction China?

China, is the "most likely" provider of North Koreas new toys - its new high tech uranium enrichment facility, Bret Stephens in WSJ writes december 7th.

Chinese diplomats will tell you again and again that Chine is a responsible partner and will aim at pacifying the North Korea. The recent documents published by Wikileaks tell a different story. China will not want to see North Korea collapse. As a consequence China secretly protects and supports the regime. An WSJ leader points to a series of revelations:

"An October report by the Congressional Research Service notes that the "seaborne cargo of North Korean arms seized in Dubai in July 2009 had visited several Chinese ports and was transported from Dalian, China, to Shanghai aboard a Chinese ship, again without a Chinese effort to conduct a search. Overland routes for procurement of WMD-related goods are reportedly also common, due to the participation of Chinese entities."


"Resolution 1874, adopted by the U.N. Security Council last year after the North conducted its second nuclear test, forbids the sale of luxury goods to North Korea—goods Kim Jong Il uses to buy off his elites. Yet China exported $136.1 million worth of such goods to North Korea in 2009, including "160 luxury cars (made in China) to directors of provincial committees of the Korean Workers Party and to municipal committee secretaries."


"Why the warm embrace? In one of the most interesting of the leaked cables—a report of a conversation last year between Lee Kuan Yew and U.S. Deputy Secretary of State James Steinberg—Singapore's Minister Mentor suggests an answer. "The Chinese," he said, "do not want North Korea, which China sees as a buffer state, to collapse. [South Korea] would take over in the North and China would face a U.S. presence at its border."

"Mr. Lee is right that Beijing must make hard-headed calculations regarding the North: China cannot escape its shared border, and the effects of the North's collapse would be immediately felt on its side of the Yalu.""

Providing luxury cars, airspace and transit havens is one thing, offering advanced nuclear technology is another.

In another article in WSJ Bret Stephens writes China is behind a number of WMD proliferation cases the last decades and has in stead of contibuting to international stability and safety added to the mounting problems in the Middle East and Asia by helping even the most lunatic regimes to develop WMD production capacity and technology.

Stephens writes about a US top nuclear scientist Siegfried Hecker that recently toured the sites in North Korea and came back with fresh and disturbing news:

"Nor was that all. Mr. Hecker also writes that "The control room was astonishingly modern. Unlike the reprocessing facility and reactor control room, which looked like 1950s U.S. or 1980s Soviet instrumentation, this control room would fit into any modern American processing facility."
[...]

North Korea is not the only country being helped on the WMD path by China. Pakistan is one. CIA testified in 1997 that "China was the most significant supplier of WMD-related technology to foreign countries."

"In 2002 came news that Chinese experts had worked on Iran's nuclear facility in Isfahan. That same year, the Washington Times reported that a Chinese company had sold North Korea 20 tons of tributyl phosphate, a key ingredient for extracting plutonium from spent fuel rods. And thanks to WikiLeaks, we know that China facilitates North Korean weapons exports—over insistent U.S. protests—to sundry foreign destinations.

"It's time the U.S. drew appropriate conclusions from this. Every effort to negotiate with the North has failed. Yesterday, President Obama called Hu Jintao to ask for help with Pyongyang. But as proliferation expert Henry Sokolski notes, what's the point of urging Beijing to be part of the solution when it's so willfully part of the problem? China has signed on to nearly every nonproliferation agreement around. Yet it continues to flout all of them.

"This is not the behavior of a status quo power, but of a revolutionary one supporting activities and regimes that represent the most acute threat to global security. If it continues unchecked, it is China that should be sanctioned—and the North's facilities destroyed."

Gender apartheid ?

Progressive Party proposal to ban Hijab in schools in Norway is dismissed by all other political parties.

Today a muslim group comes out in support of a ban, saying th hijab is not just an innocent headscarf as some suggest. The purpose with dressing girls in hijab is to control their behavior and not least their participation in society. It's use represents repression of children and must be stopped, the leader of LIM Tina Shagufta Kornmo says today in the Norwegian daily VG. LIM stands for Equality, Integration and Pluralism, a Norwegian muslim liberal network.

The Progressive Party thinks when children are forced to wear hijab they are instructed in a system of gender apartheid where women are inferior.

Well, the tendency to compare everything to apartheid is not helping the argument against hijab. Clearly hijab will increase segretation of some sort and it should be banned in certain public arenas, like in schools. We do not need to have a comparative debate. The Progressive Party has a very good cause and did not need to employ scare tactics.

Norwegian schools should seek to assimilate children from foreign countries not to placate the patriarchy. To see social progressives rally to protect a social system in which the male as the primary authority figure and central to social organization is first laughable, then just sad and disturbing.

"Progressives" and "liberals" scramble to the protection of the bearded patriarchs is beyond understanding. Only a few decades ago the liberal left made its career attacking Norwegian rural religious conservative values in particular for its views on women and sex. Now they make their career protecting religious conservaties from rural Pakistan.

Opponents of a ban cites tolerance and pragmatism. And much of what they say makes sense if seen in isolation. But the fact is that many ordinary people probably see the bigger picture (while the political class is obsessed with feel good formalism) where they see their own ways of life being fundamentally challenged in arenas that if not private are integrated place between shared culture and private sphere; the school is public, but it is close to home and a back bone of national culture and society. Many see hijab as part of a comprehensive struggle for our culture, they see Norwegian society and culture facing massive transformations with at best unknown consequences, an islamist revival supported by demographics and one which in its totality is contrary to important values of freedom and tolerance.

The decision to be made is when to abandon tolerance and put down some markers to the muslim community. The argument against a ban makes sense if that would protect a tolerant and pragmatic, even liberal pluralism. But it doesn't. It will maintain and promote gender segregation, it will promote islamist influence in our schools and society.
au
---
Fr VG idag:
- Hijaben er ikke et uskyldig skaut, som noen vil ha det til å være. Hensikten med å ikle jenter hijab er å kontrollere atferden deres, og ikke minst begrense deres utfoldelse i samfunnet. Det er en klar barneundertrykkende praksis som må motarbeides, sier LIM-leder Tina Shagufta Kornmo.

"Frp mener at barn som blir tvunget til å bruke hijab, blir lært opp i et kjønnsapartheid der kvinner er mindreverdige"

Thank you Wikileaks

What Wikileaks tell us: American leaders and American diplomats trying to solve crucial world problems.

Leslie H Gelb writes on Daily Beast:
"The Wikileakers dumped a vast pile of secrets to prove that the United States was selfish, stupid and wicked–but their revelations proved just the opposite. When you remove the gossip and obvious trivia that mesmerized the press, you clearly see what the Wikileakers never expected: A United States seriously and professionally trying to solve the most dangerous problems in a frighteningly complicated world, yet lacking the power to dictate solutions. U.S. policymakers and diplomats are shown, quite accurately, doing what they are supposed to do: ferreting out critical information from foreign leaders, searching for paths to common action, and struggling with the right amount of pressure to apply on allies and adversaries. And in most cases, the villain is not Washington, but foreign leaders escaping common action with cowardice and hypocrisy."

Den kulturradikale elite på vei mot sin hjemløshet

Kulturradikalerne er blitt vår elite. En gang utfordret de selv makten, nå er de selv blitt den.

Sammenligner en med 1800-tallet er dette slående. Den gang stod kulturradikalere som Garborg og Bjørnson sammen med de store folkebevegelsene i striden mot embetsmansstaten. Nå har 68-erne inntatt "embetsmannsstaten". Det er den nye embetsmannsstaten.

Mens Garborg, Ivar Aasen og Bjørnson m.fl. hentet inspirasjon fra folket og hadde det nasjonale som mål, leste kulturradikalerne vanskelige bøker og dyrket terminologiske finurligheter. 68-erne med sin verdirelativisme, subversjon og autoritære tendenser ble aldri en folkebevegelse utover det rent overfladiske ungdomspreget som var en naturlig del av modernisering og frigjøring.

Som embetsmannsstaten på1800-tallet er kulturelitestaten i dag fortsatt en forsvinnende liten del av befolkningen. Mange vil riktignok ønske seg inn i denne eliten for det er der belønningenen finnes og det er denne eliten som markedsføres.

Parallellen har flere svakheter, men om den har noen likheter, er dette av fundamental betydning for det norske demokratiet nå som for 150 år siden. Parlamentarismen var en frukt av blant annet motkulturene. Bruddet med Sverige det samme. Motkulturene stod ikke alene men var del av en allmenn vekst i kunnskap, økonomi, dannelse, norskdom og selvstendighet. Motkulturene var en bred bevegelse, den omfattet kristne og puritanske til det frilyndte og radikale. Felles var lokal forankring, det nasjonale, troen på sjølvstende, egne retter; retten til å bestemme selv, - og avstanden og skepsisen til elitekulturen.

Viktige elementer i motkulturene var kampen om skolen. Ikke minst folkehøyskolene i Grundtigs ånd. Dette var institusjoner som fremmet humanisme, kultur og det nasjonale.

Striden i dag vil ha de samme elementene og stridsfeltene.

Et annet element var kultur; slik som Noregs Ungdomslag, eller målrørsla. Andre igjen var sosiale, slik som avholdsbevegelsen. Dette var en bevegelse som sprang ut av nød og fattigdom, usikkerhet og stagnasjon. Det var særlig blant arbeiderne, folk flest, de fikk feste. Hovedstadspressen latterligjorde motkulturene.

Lekmanskristendommen var også viktig, kanskje den største bevegelsen i antall. Folk søkte seg mot personlig tro og nøysomhet. Kristus var i hverdagen. Kirken tilhører folket, og skulle ikke være kun en hierakisk overbygning over almuen. Det lå en korreks til institusjonalisering, prestestyre. I dag er Kirken ikke prestestyrt men kirkebyråkrati-styrt.

Her er noe å lære. Grasrota er ikke lenger en puddel som de kulturradikale kan lufte på Karl Johansgt når det passer dem. Eller er den det?

Det enkle faktum er at de kulturradikale har selv fjernet seg fra det norske og nasjonale. de henter det kun ned fra veggen i EU-debatten o.l.. Eliten, kulturradikal eller ikke, ser nasjonen i beste fall som et instrument for deres ambisjoner og ideer, gode eller dårlige. Ved selv å fjerne seg har de satt seg utenfor den norske kraftfeltet. De satser på at det ikke finnes.

Venstresidens elite ser kanskje ikke at grunnen til at det ble nei til EU var ikke at folk støtte venstresidens visjoner men at det utløse en generell nasjonal skepsis. Denne skepsis ble ikke tatt på alvor - verken av EU eller Ja-siden. Og lett ville det heller ikke være.

Kultur har nå blitt ren dekor og politikk. Forrige kulturminister feires som flink og aktiv osv, han var aldri kulturminister i den forstand en finansminister er minister for norske finanser. Giske var en politisk gateselger. Hva sa den mannen noen gang som viste at han hadde respekt for norsk kultur?

En norsk minister vil i dag ikke ta i nasjonalismen med ildtang. Men de omfavner det multikulturelle. Dermed forlater en båten der folket sitter. Lykke på reisen. Nasjonalismen spiller i dag ingen rolle for eliten annet enn som dekor. Da tar man en sjanse. Da satser en på at nasjon ikke betyr stort, at det hele var en historisk størrelse, at det tjente en sak en gang, men ikke nå.

Det er i beste fall en dumhet, det er ignorant og det er uansvarlig. For nasjonalismen går ikke bort bare fordi man vedtar det i et politisk program. Klok er den som viser respekt for det gode og grusomme som kan bo nasjonen.

Nasjon og nasjonalisme som noe uforanderlig og evig er selvsagt tøvete. Nasjonen er i endring, den kan manipuleres. Men selv om en ser at mye av det vi oppfatter som nasjonen og nasjonalisme er konstruert betyr ikke dette at nasjonen ikke også er noe mer.

Multikulturalismen er selvsagt også en konstruksjon, noe historisk, noe som angivelig skal avløse det gamle. Men er den noe mer? har den hold i seg til å skape samhold og sikre frihet?

Eller tjener den en annet høyere gode?

Dette rimer med noen viktige sider ved nasjonalismen nemlig at den tjente et formål. Den mest kjente er Gellners instrumentalisme; at nasjonalismen var nødvendig for den industrielle revolusjonen. Man trengte et felles språk og kultur for å få sentralisering og modernisering og en effektiv nasjonalstat.

En kan ikke se bort fra det etniske fellesskapet; man kan gjerne velge å ignorere det i den politiske debatten, men faglig er det ikke. I mylderet av forskning rundt nasjonalisme er etnisitet sentralt. det kan gis andre navn, siden det handler nok ikke kun om biologi, men tilhørighet og historie og den resonnansen dette har blant folk kan ikke avskrives. Det behovet ligger i oss, etter å høre til i historien, knytte an til røtter, forstå hvor en kom fra, høre til der og sikre dette ubestemmelig som vi kaller et vi.

Nasjonalstaten er ganske moderne og ny. Om det er en ren konstruksjon eller del av en kontiuitet; om det nasjonale er kun sammensatt for å dekke et behov for politisk stabilitet, økonomisk vekst, sentralisering og makt. Kanskje var det nødvendig som del av den industrielle revolusjon, demokratisering, som en nødvendig ramme for fellesskap etter eneveldet? Ja, men konstruert eller ikke så har den kvaliteter, den er viktig. Den er en suksess på linje med de gamle imperier. Og vi har svakt med alternativer.

Og konstruksjonen av det nasjonale, eller manipulasjonen om en vil, var ikke så vanskelig. Hvorfor var det så lett? Folk tok mot det nasjonale med åpne armer. Det var et behov. Folk forstod straks hva man mente. Kulturen var der; man satte sammen bunader, ja, men bunadsklærne var der om enn ikke systematisert. Husene stod der, men ikke samlet på museer. dialektene, språket ...

Dagens kulturelite må ikke bare selge inn det multikulturelle, de må også selge inn alle referansense og satse på at de holder. Toleranse, fargerikt fellesskap, antirasisme, osv. Et stykke på vei lykkes en. For det er mange som vil del av elitens kultur og kjøper dens utrykk uten å mukke. Men folkelig resonnans finnes knapt slik det fantes for det nasjonale.

Og selvsagt, man kan klare å selge inn de multikulturelle referansene til barna av den norske eliten og de håpefulle, men blant mange fremmedkulturelle med sin sterke unikultur er dette heller vanskelig.

Eliten klarer åpenbart å leve med selvmotsigelsen. De tror det går over, ordner seg; det finnes nesten ingen alternativer. Nowhere to go. Enigheten er for stor. Frp har dem sjakk matt.

Den kulturradikale eliten har et problem. Og de begynner å ha det ensomt og vanskelig. Kanskje våkner de opp en dag (ikke ennå) og finner ut at de ikke hører hjemme noe sted. Hvor søker den hjemløse kulturradikaleren, den postmoderne politiske operatøren, og opportunisten? I hvilken retning? Kongehuset vil ikke hjelpe dem. Kongehusets arving vil ha nok med å berge seg selv.

Stakkars hjemløse.

City upon a hill

"The idea is a simple one -- that freedom, justice and peace for the world must begin with freedom, justice, and peace in the lives of individual human beings."

Dette er ikke Bill Clinton eller Tony Blair, heller ikke er det hentet fra George Bush' Freedom Agenda. Dette er President Obama i FNs generalforsamling forrige uke. Borte er dialog, goodwill og fromme ønsker som gjennomsyret Obamas tale i Kairo i fjor ("This cycle of suspicion and discord must end"). Denne uka taler han som en som står tilbake ved fyrtårnet ved Capitol og konkluderer etter et par års vandring langs USAs frontlinjer: "I stand here before you confident in the future".

Mye har skjedd siden Obamas utstrakte hånd-tale i Kairo. Obama i Kairo var ydmyk og inviterende. Nå kokes det hele ned: "... part of the price of our own freedom is standing up for the freedom of others. That belief will guide America's leadership in this 21st century", sier han denne uka.
I Kairotalen (juni 2009) utleverer han sin tvil, uro og sine ønsker. Han viser seg svak, med vilje. Han innrømmer hvor smertefullt det er å miste soldater i Afghanistan. "It is agonizing for America to lose our young men and women. It is costly and politically difficult to continue this conflict". Leder for verdens sterkeste land kan kanskje tale slik til sin egne, men ikke i Kairo. Han fikk neppe noe igjen for å utlevere sin svakhet. Svakhet er kun svakhet. Det er kun på vestlige universitetskampus svakhet kan være et brekkjern for innflytelse.
Om 9/11 sa han i Kairo at "the fear and anger that it provoked was understandable, but in some cases, it led us to act contrary to our ideals. We are taking concrete actions to change course." Guantanamo er et tema, men slike innrømmelser blir neppe forstått som annet enn svakhet.
Nå, denne uka, er tonen en annen: "And though we will be met by dark forces that will test our resolve, Americans have always had cause to believe that we can choose a better history. ... So even as we have come through a difficult decade, I stand here before you confident in the future..."
Kario var satt i toleransens navn, men en dash av relativisme: "I do not believe that women must make the same choices as men in order to be equal, and I respect those women who choose to live their lives in traditional roles. But it should be their choice." Fint og riktig alt sammen, men det treffer ikke problemstillingen slik virkeligheten er i muslimske land. Denne uka heter det: "There is no right more fundamental than the ability to choose your leaders and determine your destiny".
Obama i Kairo, legger vekt på nyansene og kompleksiteten i demokratibyggingen: "Each nation gives life to this principle [democracy] in its own way, grounded in the traditions of its own people ... There is no straight line to realize this promise".

Obama denne uka er klar og presis: "The idea is a simple one -- that freedom, justice and peace for the world must begin with freedom, justice, and peace in the lives of individual human beings."

Han fortsetter slik: "For the United States, this is a matter of moral and pragmatic necessity. As Robert Kennedy said, "the individual man, the child of God, is the touchstone of value, and all society, groups, the state, exist for his benefit." So we stand up for universal values because it is the right thing to do. But we also know from experience that those who defend these values for their people have been our closest friends and allies, while those who have denied those rights -- whether terrorist groups or tyrannical governments -- have chosen to be our adversaries."
Bush sa det slik: dere er enten for oss eller mot oss. Det var klossete formulert, men selv Obama drar nå en strek i sanden på vegne, ikke av USA i seg selv, men "universal values" og "the indivudal man".
To ting slår meg fra Obamas tale forrige uke:
Dette budskapet gis ingen plass i media. Ahmidijads tale får full dekning, hans fornærmelser og hysteri. Men ingen feirer Obamas programerklæring på vegne av frihet, rett og fred. Det er kun Radio Free Europe som har referert denne delen av talen, og betydningen dette har. (www.rferl.org)
Det andre, som RFE påpeker, er at Obama snakker ikke lenger om dialog og multilateralisme men om USAs misjon. Knapt noen kan med rene ord fremme Vestens misjon i verden som Obama. Her er han blant de store; der det kanskje svikter er hans mot og kraft i balansegangen med eget parti og verdens realpolitikk. Men Obama framstår nå mye mer som en som vet oppriktig hvor han står - og bekjenner der - og ikke en som kun oppriktig søker.
Obama snakker om USAs misjon i verden, et tema som går langt tilbake i amerikansk historie på tvers av partier og presidenter. Han henter tematikken fra selve grunnvannet i USAs historie, fra den greske antikken via innvandrerne til borgerrettsbevegelsen og fram til i dag.
"... experience shows us that history is on the side of liberty - that the strongest foundation for human progress lies in open economies, open societies, and open governments. To put it simply: democracy, more than any other forrn of government, delivers for our citizens ... America is working to shape a world that fosters this openness, for the rot of a closed or corrupt economy must never eclipse the energy and innovation of human beings."
Dette er et ekko fra JFKs "City upon a hill"-tale fra 1961. Det var et like sterkt tema hos Ronald Reagan. 'City upon a hill' refererer konkret til nybyggerne og tanken om Gods' country, men det var for alle presidenter mye mer enn bare det. JFK snakket om USA som et fyrtårn i verden, om å sette en standard for seg selv og for andre, og han siterte ingen ringere enn Perikles: "We do not imitate—for we are a model to others."
Troen på universelle verdier skaper et imperativ i USA for globalt lederskap. Obama bereder her grunnen for å stå løpet ut i Afghanistan og engasjere seg der det trengs i verden. Dette skiftet mot universelle verdier er som å kalle på de moderate både på republikansk og demokratisk side i USA. Han spiller her ut det mest potente kortet i amerikansk politikk: USAs misjon i verden; og han gjør dette for å avvæpne sin egen venstreside og en stadig mer rabiat høyreside hos republikanerne (Tea Party osv).
Dette er ikke bare en beskrivelse av hva USA står for, men det beskriver også det Europa innvandrerne reiste fra. Dette er viktig. "history is on the side of liberty". USA har både en sterk inadvendt og utadvent åre i begge partier. Når vi ser den inadvendte tendensen (Tea Party bevegelsen har jo en direkte historisk referanse til opprøret mot koloniherrene i Storbritanni), så er det bort fra "Europa" de vender seg. Og når USA drives av en mer utadvendt misjonsiver slik som i Obamas tale denne uka, er det ikke det politiske Europas moderne verdier de fremmer. Derfor er vi alltid i utakt.
Europa og særlig venstresiden som jo elsket JFK forstod aldri hva han snakket om når han siterte Perikles. Hvor mange i Europas politiske elite hadde lest Perikles, Athens ledende statsbygger og general? Kunne en i det hele tenke seg en norsk politiker referere til Perikles - eller Snorre? En hører jo ikke lenger referanser til Thorbjørn Egner og Anne Cath Vestli fordi de ikke fremmer de rette kjønnsrollene, antagelig...
Når Europa derfor er i utakt med USA er vi også i utakt med Vestens første gullalder disse hundreårene før og etter år 0.
RFE mener vi i Obamas siste tale ser begynnelsen på et skifte i utenrikspolitikk. Det er mulig. Vi har sett et par år med dialog og forståelse og et behov for å bryte med president Bush. Obama er nå tilbake på USAs grunntema i verden.
Men som sagt, mens President Obamas tale i Kairo var et mediamessig jordsjelv, gikk denne talen oss hus forbi.
Obamas tale i FN forrige uka ligger her