Isreal må forsvare seg. Og tradisjonelt har de alltid klart dette, men stilt overfor en asymmetrisk krigføring satt i et omfattende system a la Irak, hva da? Selv terror og enkelte selvmordsbomber har de funnet rimelig gode mottrekk for. Enten det er egen anti-terror-operasjoner eller sikkerhetsmuren. Tidligere når de har gått inn i Libanon har de møtt gerilja-soldater uten trening verken i konvensjonell eller god gerilja-krig. De har riktignok møtt den type fanatisme som ofrer alt, ikke bare seg selv, men gjerne kvinner og barn, ja kanskje helst disse, men trolig ikke så gjennomført som nå. I Irak er denne typen krigføring så systematisk og omfattende at USA i dag ikke har en effektiv respons.
Den pågående krisen i Libanon fikk først lite oppmerksomhet fra det radikale islam. Tvert om fikk Hezbolla noe av skylden, selv offentlig fra land som Saudi-Arabia. Nå er dette snudd. Snøballen ruller, slik som i den danske karikatur-striden, skriver bloggeren Aardvark i Islamist bandwagon. Libanon blir nå fokus for den islamske radikale bølge, del av al-Qaedas store fortelling. Vi ser en konkurranse mellom islamisten om å pisk opp stemningen og fortolke krisen inn i det store korstoget. Og Aardvark forventer at bin Laden snart kommer inn og fortolker motstanden i Libanon som del av hans store vision. Aardvarks interessante observasjon er at as-Qaeda i mindre grad nå er en militær makt men en forteller, en som skaper bildet av den store konflikten mellom oss og dem.
Langsiktig er dette ille. Kortsiktig kan det mobilisere mer terror. Vi har alt sett rapporter om at jihadister fra Irak nå busses over til Libanon... Dette kan være sludder, men tanken om at H i Sør-Libanon og terroren i Irak finner hverandre både i taktikk og mobilisering er skremmende. I så fall er Israel inne i en situasjon de ikke lett vil kunne takle, som samtidig med en fiendlig verdensopinion nå møter en fiende på bakken som de ikke kan knekke.
Kanskje er det dette som endelig vil skaffe Israel flere "venner". Det interessante er jo at Egypt og Jordan m flere vil skjelve ved tanken på et Irak med Hezbollah som helter. Hezbollahs gule flagg vaier alt i gatene i Kairo og Amman. Kanskje Frankrike og EU, tross sin feighet og opportunisme, vil måtte takke farvel til sin innflytelse i regionen om ikke de bidrar til å sikre Israels og Libanons sikkerhet og stabilitet, ta side. En har en følelse av at mens Hezbollah vokser og skaffer seg bedre raketter og sprengstoff, mens Teheran bygger sine raketter og bomber, nærmer dagen seg da Europa må velge. Men Europas even til å utsette og omgå slike valg er stor, jf Bosnia.
3.8.06
Libanons stat allerede for svak?
Et perspektiv fra den libanesiske siden
En forutsetning for at krisen i Libanon skal løses er at noen avvæpner eller på annen måte fjerner / reduserer Hezbollah som en maktfaktor. Det er i dag fire, fem kandidater (Libanon, Israel, Syria, FN, MNF). Den mest legitime kandidaten er den libanesiske staten selv, og dens maktapparat. Det er kjent at de i dag ikke har makt nok til å kontrollere H, og at staten Libanon ikke vil være i stand til dette på lang tid. Årsaken er at selv om Syriske tropper er ute av landet har Syria omfattende kontroll av sentraladministrasjonen og da særlig etterretning og politi. Samtidig er det libanesiske militære svake, noe Syria selv har sørget for. Beirut er derfor stengt ute fra både politisk og militær kontroll av sør-libanon. Regjeringen presses til sist til å aksepter H som en "motstandsbevegelse" i sør og i realiteten overgi delen av landet til Syria og Irans kontroll.
En interessant historikk og bakgrunn finnes på denne nettsiden til en gruppe libanesere. Her presenteres et perspektiv fra Libanon som selvsagt ikke er "israelsvennlig", men som reflekterer en langt mer balansert forståelse av konflikten enn det enkle bildet som europeiske medier og kanskej særlig norske presenterer. Kåre Willoch legger i dag på NRK Radio skylden på Israel for alt galt nå og tidligere, mens hele maktregien til Syria og Iran ikke nevnes.
En forutsetning for at krisen i Libanon skal løses er at noen avvæpner eller på annen måte fjerner / reduserer Hezbollah som en maktfaktor. Det er i dag fire, fem kandidater (Libanon, Israel, Syria, FN, MNF). Den mest legitime kandidaten er den libanesiske staten selv, og dens maktapparat. Det er kjent at de i dag ikke har makt nok til å kontrollere H, og at staten Libanon ikke vil være i stand til dette på lang tid. Årsaken er at selv om Syriske tropper er ute av landet har Syria omfattende kontroll av sentraladministrasjonen og da særlig etterretning og politi. Samtidig er det libanesiske militære svake, noe Syria selv har sørget for. Beirut er derfor stengt ute fra både politisk og militær kontroll av sør-libanon. Regjeringen presses til sist til å aksepter H som en "motstandsbevegelse" i sør og i realiteten overgi delen av landet til Syria og Irans kontroll.
En interessant historikk og bakgrunn finnes på denne nettsiden til en gruppe libanesere. Her presenteres et perspektiv fra Libanon som selvsagt ikke er "israelsvennlig", men som reflekterer en langt mer balansert forståelse av konflikten enn det enkle bildet som europeiske medier og kanskej særlig norske presenterer. Kåre Willoch legger i dag på NRK Radio skylden på Israel for alt galt nå og tidligere, mens hele maktregien til Syria og Iran ikke nevnes.
"Iran spiller en stabiliserende rolle"
Ingen overraskelse, men nå har den allerede svekkede franske regjering gått for langt. De tror de kan gjøre som Villepin i FN i Irak-konflikten, surfe på den anti-amerikanske understrømmer. Den franske utenriksminister møtte for et par dager siden sin iranske kollega i Beirut og uttalte at Iran er "a great country, a great people, and a great civilization which is respected and which plays a stabilizing role in the region". I europeiske media får USA daglig på pukkelen for å mene noe tilsvarende om Israel. Om Frankrike er det stille. Se saken her.
Hezbollah sterkere enn forventet
Når israelske styrker nå rykker inn i Sør-Libanon er ikke bare motstanden fra Hezbollah mer innbitt enn IDF kanskje forventet, men israels hær finner en infrastruktur og en militær oppbygging i områder som overrasker. H har utviklet seg til å bli en av de mest slagkraftige militære enheten i regionen. De har bygget et forsvarsverker med bunkere, kommandosentre og tunneller og har lagret store mengder våpen blant annet sofistikert sprengstoff. Det er nok dette som gjør at de fortsatt kan skyte over 200 raketter mot Israel på et døgn. Kombinert med desentralisert gerialjataktikk og fanatisme er dette en farlig fiende. En artikkel i WSJ gir en god oversikt og organisasjonen.
Israel kan ikke tape en krig som dette, det vil være en invitasjon til flere. Men stadig flere, både i EU og trolig i Libanon selv mener nå at Israel må avslutte jobben det de har begynt. Hvis de stanser nå vil H stå fram som seierherre og Teheran og Damaskus har styrket sin innflytelse, samtidig som den Libanesiske stat og ordensmakt er ytterligere svekket. H som en dominant milits vil være absolutt og dette vil kunne føre til en oppblomstring av andre militser i landet.
Israel kan ikke tape en krig som dette, det vil være en invitasjon til flere. Men stadig flere, både i EU og trolig i Libanon selv mener nå at Israel må avslutte jobben det de har begynt. Hvis de stanser nå vil H stå fram som seierherre og Teheran og Damaskus har styrket sin innflytelse, samtidig som den Libanesiske stat og ordensmakt er ytterligere svekket. H som en dominant milits vil være absolutt og dette vil kunne føre til en oppblomstring av andre militser i landet.
2.8.06
Libanesisk nettside: Hezbollah står bak Qana
En libanesisk nettside fra kristne grupperinger i landet og som er knyttet til en anti-syrisk bevegelse, skriver nå at det er Hezbollah som må ta skylden for Qana. Det er ikke mulig å verifisere anklagene, men det er interessant at de anti-syriske kreftene i landet trekker helt andre konklusjoner enn store deler av verdenssamfunnet. Se saken her.
Undersøkende journalistikk?
Hvor er den undersøkende journalistikken i Libanon?
Hva skjedde i Qana der titals døde i en kollapset bygning? Hvorfor melder flere kilder om at det gikk 8 timer fra bygningen ble truffet til den kollapset uten at dette dekkes av media. Den kunne være sterkt skadet og kollapset som en følge av dette, men hvorfor var det fortsatt så mange sivile i kjelleren? Det meldes også om en eksplosjon - altså en sekundær.
Kanskje søkte de skjul uten å vite at bygningen var i ferd med å falle. Dette er nok den mest sannsynlige årsaken. Kjernen er at Hezbollah systematisk plasserer sine raketter, ramper og lagre blant sivile for å forårsake egne sivile tap, og at dette kan ha vært tilfelle her. IDF mener det hadde klare bevis for dette. Og det er få som betviler dette, også internasjonalt.
Det israelske militære melder om at Qana ble brukt til daglige rakettutskytninger mot Israel. IDF melder om 150 utskytninger fra Qana de siste 20 dager før. IDF har også vist bilder av ramper og raketter som flyttes i stilling inne i byen. IDF sier at bygningen ble bombet fordi de mente det var Hezbollah soldater og utstyr der.
Dessuten, fra første dag har Israel advart sivilbefolningen gjennom media og pamfletter. De er bedt om å fjerne seg fra Hezbollah og deres utskytningssteder. Samtidig har bombingen blitt opptrappet gradvis for å gi de sivile tid.
Vital Perspectives har oversatt pamfletten som er sluppet over området, den sier: "To all citizens south of the Litani River Due to the terror activities being carried out against the State of Israel from within your villages and homes, the IDF is forced to respond immediately against these activities, even within your villages. For your safety! We call upon you to evacuate your villages and move north of the Litani River.
State of Israel"
Hvor er de undersøkende journalistene? er de redde?
Hvor er intervjuene med gråtende israelere, sørgende IDF-soldater? Hvor er den saklige informasjonen om hendelsesforløpet slik IDF dokumenterer det? Selvsagt må dette dekkes kritisk. Hvorfor vises ikke bildene fra IDF som viser hvordan de treffer Hezbollahs militære mål blant sivile bygninger?
Hva skjedde i Qana der titals døde i en kollapset bygning? Hvorfor melder flere kilder om at det gikk 8 timer fra bygningen ble truffet til den kollapset uten at dette dekkes av media. Den kunne være sterkt skadet og kollapset som en følge av dette, men hvorfor var det fortsatt så mange sivile i kjelleren? Det meldes også om en eksplosjon - altså en sekundær.
Kanskje søkte de skjul uten å vite at bygningen var i ferd med å falle. Dette er nok den mest sannsynlige årsaken. Kjernen er at Hezbollah systematisk plasserer sine raketter, ramper og lagre blant sivile for å forårsake egne sivile tap, og at dette kan ha vært tilfelle her. IDF mener det hadde klare bevis for dette. Og det er få som betviler dette, også internasjonalt.
Det israelske militære melder om at Qana ble brukt til daglige rakettutskytninger mot Israel. IDF melder om 150 utskytninger fra Qana de siste 20 dager før. IDF har også vist bilder av ramper og raketter som flyttes i stilling inne i byen. IDF sier at bygningen ble bombet fordi de mente det var Hezbollah soldater og utstyr der.
Dessuten, fra første dag har Israel advart sivilbefolningen gjennom media og pamfletter. De er bedt om å fjerne seg fra Hezbollah og deres utskytningssteder. Samtidig har bombingen blitt opptrappet gradvis for å gi de sivile tid.
Vital Perspectives har oversatt pamfletten som er sluppet over området, den sier: "To all citizens south of the Litani River Due to the terror activities being carried out against the State of Israel from within your villages and homes, the IDF is forced to respond immediately against these activities, even within your villages. For your safety! We call upon you to evacuate your villages and move north of the Litani River.
State of Israel"
Hvor er de undersøkende journalistene? er de redde?
Hvor er intervjuene med gråtende israelere, sørgende IDF-soldater? Hvor er den saklige informasjonen om hendelsesforløpet slik IDF dokumenterer det? Selvsagt må dette dekkes kritisk. Hvorfor vises ikke bildene fra IDF som viser hvordan de treffer Hezbollahs militære mål blant sivile bygninger?
Hezbollah vil ikke ha fred
Israel skulle mobilisere langs grensa til Syria
Flere europeiske land støtter nå tanken fra Israel om en multinasjonal styrke i Libanon for å holde Hezbollah i sjakk. Dette er en god tanke fordi det annerkjenner Israels rett til å være sikres mot angrep, men det er samtidig et luftslott. Israel har for første gang akseptert en internasjonalisering av konlflikten med sine naboer. Dette tolkes av de fleste som at de nå har lært av sin kostbare okkupasjon av Libanon tidligere og at de innser at de ikke kan oppnå fred og sikkerhet gjennom kun egen militærmakt. Dette er nok absolutt et element, men alt for enkelt. Militærmakt er nok fortsatt det Israel må belage seg på skal de overleve - også offensive operasjoner som dette. Men forslaget om en internasjonal styrke er først og fremst en måte å utfordre Europa til selv å håndtere ekstremistene i Hezbollah og deres bakmenn i Teheran og allierte i Damaskus.
Men en slik multinasjonal styrke ble forsøkt i 1982-84 men trakk seg ut etter at de selv ble angrepet av Hezbollah blant annet gjennom selvmordsbomber og gisseltaking. En multinasjonal styrke vil erfare at eneste måten å sikre fredlige forhold i Libanon og på grensen til Israel er at Hezbollah fjernes. Og det vil si nedkjempes om ikke Teheran presses til retrett. Den eneste som kan og vil gjøre dette er IDF. Ikke et eneste europeisk land vil våge sine soldater i noe som kan bli et lite mini-Irak.
Saken er at selv om den libanesiske regjering og befolkning vil ha fred så er ikke dette Hezbollahs mål. Det er en total manglende forståelse av det strategiske spillet og av den nihilistiske åre som pumper i den islamske fundamentalismen vi ser i dag (og som pumper i en hver revolusjonær mobb og deres strateger).
Det er typisk for småstater som Norge at man tviholder på utopien om at alle egentlig ønsker fred (bortsett fra "krigshisserne"), og at bare man fikk forhandlet ville alt løse seg. Småstater må jo gjerne tro slikt.
Det Israel nå gjør er neppe å okkupere Sør-Libanon. De vil heller ikke akseptere en reokkupasjon av syriske tropper slik situasjonen var etter borgerkrigen og som faktisk bidro til stabilitet. Syriske styrker og politiske innflytelse er de eneste som kan holde Hezbollah noenlunde i sjakk utenom IDF. Men Syria er nettopp kastet ut av Libanon og ingen vil se dem tilbake. Israel tvinges dermed til å slå med jernhanske med det formål å tvinge fram et internasjonalt engasjement og som samtidig sender sjokkbølger inn i alle naboland og in i PA for å vise at Israel tross utrekning av Libanon og fra Gaza fortsatt har både vilje og evne til å slå fra seg. Men det aller viktigste er kanskje at ved å slå hardt til mot en av Midt-Østens mest kontroversielle og ekstrem politiske og revolusjonære organisasjoner, en strå-organisasjon for Teherans maktspill i regionen, forsøker Israel å splitte den muslimske verden. Strateger av sunnier, moderate, liberale og konservative frykter Hezbollah og de islamske fundamentalistene mer enn de frykter Israel.
Men det er vanskelig å se hvor dette vil ende. Israel taper igjen PR-krigen, som de er dømt til å tape; verken FN eller Europa vil sende kampstyrker til Libanon for virkelig å stanse Hezbollahs angrep mot Israel og militærising av sitt elektorat. Hva skjer så?
Israel skulle heller droppe sine bomber over den militære infrastruktur i Damaskus siden Hezbollah væpnes og støttes med deres hjelp. Syria forstår makt. I 1998 mobilserte det tyrkiske militæret langs den syriske grensa. Tyrkia krevde at Syria fjernet PKK sine treningsleire i Syria og utleverte PKKs leder mr Ocelan. Leirene ble stengt og Oceland utvist. Tyrkia mente alvor. Libanons hær er for svak og har dessuten for mange shiaer til at de kan ventes å kaste ut Hezbollah-hæren i sør. Syria med sin fortsatt sterke innflytelse i Libanon vil dessuten ikke akseptere det (Syria anklages for å stå bak mordet på tidligere statsminister Rafik Hariri). Israel med USAs backing burde derfor rette skytset mot Damaskus.
Flere europeiske land støtter nå tanken fra Israel om en multinasjonal styrke i Libanon for å holde Hezbollah i sjakk. Dette er en god tanke fordi det annerkjenner Israels rett til å være sikres mot angrep, men det er samtidig et luftslott. Israel har for første gang akseptert en internasjonalisering av konlflikten med sine naboer. Dette tolkes av de fleste som at de nå har lært av sin kostbare okkupasjon av Libanon tidligere og at de innser at de ikke kan oppnå fred og sikkerhet gjennom kun egen militærmakt. Dette er nok absolutt et element, men alt for enkelt. Militærmakt er nok fortsatt det Israel må belage seg på skal de overleve - også offensive operasjoner som dette. Men forslaget om en internasjonal styrke er først og fremst en måte å utfordre Europa til selv å håndtere ekstremistene i Hezbollah og deres bakmenn i Teheran og allierte i Damaskus.
Men en slik multinasjonal styrke ble forsøkt i 1982-84 men trakk seg ut etter at de selv ble angrepet av Hezbollah blant annet gjennom selvmordsbomber og gisseltaking. En multinasjonal styrke vil erfare at eneste måten å sikre fredlige forhold i Libanon og på grensen til Israel er at Hezbollah fjernes. Og det vil si nedkjempes om ikke Teheran presses til retrett. Den eneste som kan og vil gjøre dette er IDF. Ikke et eneste europeisk land vil våge sine soldater i noe som kan bli et lite mini-Irak.
Saken er at selv om den libanesiske regjering og befolkning vil ha fred så er ikke dette Hezbollahs mål. Det er en total manglende forståelse av det strategiske spillet og av den nihilistiske åre som pumper i den islamske fundamentalismen vi ser i dag (og som pumper i en hver revolusjonær mobb og deres strateger).
Det er typisk for småstater som Norge at man tviholder på utopien om at alle egentlig ønsker fred (bortsett fra "krigshisserne"), og at bare man fikk forhandlet ville alt løse seg. Småstater må jo gjerne tro slikt.
Det Israel nå gjør er neppe å okkupere Sør-Libanon. De vil heller ikke akseptere en reokkupasjon av syriske tropper slik situasjonen var etter borgerkrigen og som faktisk bidro til stabilitet. Syriske styrker og politiske innflytelse er de eneste som kan holde Hezbollah noenlunde i sjakk utenom IDF. Men Syria er nettopp kastet ut av Libanon og ingen vil se dem tilbake. Israel tvinges dermed til å slå med jernhanske med det formål å tvinge fram et internasjonalt engasjement og som samtidig sender sjokkbølger inn i alle naboland og in i PA for å vise at Israel tross utrekning av Libanon og fra Gaza fortsatt har både vilje og evne til å slå fra seg. Men det aller viktigste er kanskje at ved å slå hardt til mot en av Midt-Østens mest kontroversielle og ekstrem politiske og revolusjonære organisasjoner, en strå-organisasjon for Teherans maktspill i regionen, forsøker Israel å splitte den muslimske verden. Strateger av sunnier, moderate, liberale og konservative frykter Hezbollah og de islamske fundamentalistene mer enn de frykter Israel.
Men det er vanskelig å se hvor dette vil ende. Israel taper igjen PR-krigen, som de er dømt til å tape; verken FN eller Europa vil sende kampstyrker til Libanon for virkelig å stanse Hezbollahs angrep mot Israel og militærising av sitt elektorat. Hva skjer så?
Israel skulle heller droppe sine bomber over den militære infrastruktur i Damaskus siden Hezbollah væpnes og støttes med deres hjelp. Syria forstår makt. I 1998 mobilserte det tyrkiske militæret langs den syriske grensa. Tyrkia krevde at Syria fjernet PKK sine treningsleire i Syria og utleverte PKKs leder mr Ocelan. Leirene ble stengt og Oceland utvist. Tyrkia mente alvor. Libanons hær er for svak og har dessuten for mange shiaer til at de kan ventes å kaste ut Hezbollah-hæren i sør. Syria med sin fortsatt sterke innflytelse i Libanon vil dessuten ikke akseptere det (Syria anklages for å stå bak mordet på tidligere statsminister Rafik Hariri). Israel med USAs backing burde derfor rette skytset mot Damaskus.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
