Israel bombet ambulanser? Neppe

En av de mest opprivende hendelser under Libanonkrigen var Israels bombing av to ambulanser som tilhørte Røde Kors. Saken kan ha vært fabrikkert, viser det seg.

Flere bloggere har studert bildene av de to ambulansene som var rammet og det er ikke vanskelig å se at det sannsynligvis er ugler i mosen. Les en interessant (men litt for) omstendelig gjennomgang på Zombietime. Nå skal en selvsagt ikke kjøpe denne kritikken uten videre. Men historien peker på at mediadekningen ikke var god nok. Bare et blikk på den "bombede" ambulansen burde gjøre en dreven krigskorrespondent mistenksom.

Det er dette som er den egentlige saken her, at journalister og fotografer ikke ser ut til å referere kritisk fra fronten og at redaktører ikke ser kritisk på reportasjene. Saken viser også at Røde Kors ville tjene på å gå sin egen organisasjons rolle etter i sømmene. Hvis saken er fabrikkert har sannsynligvis lokalt ansatte stått sentralt.

Media over hele verden rapporterte 24 juli at to ambulanser var truffet av raketter fra enten et israelsk helikopter eller fly. Associated Press sin journalist beskriver det slik:

In the incident Sunday, one Red Cross ambulance went south of Tyre to meet an
ambulance and transfer the wounded to the hospital. "When we have wounded outside the city, we always used two ambulances," Deebe said. The rocket attack
on the two vehicles wounded six ambulance workers and three civilians - an 11-year-old boy, an elderly woman and a man, Deebe said. "One of the rockets hit
right in the middle of the big red cross that was painted on top of the ambulance," he said. "This is a clear violation of humanitarian law, of international law. We are neutral and we should not be targeted." Kassem Shalan, one of the ambulance workers, told AP Television News that nine people were injured. "We were transferring the wounded into our vehicle and something fell and I dropped to the floor," he said. Amateur video provided by an ambulance worker confirmed Deebe's account of damage to the vehicles, showing one large hole and several smaller ones in the roof of one ambulance and a large hole in the roof of the second. Both were destroyed. The Israeli military said it was investigating the incident.

Bilder som viste et pent rundt hull i take på en ambulanse gikk verden rundt. Problemet med disse bildene, som det finnes nå mange av, er at hullet uten tvil er etter en lufteventil på taket som er fjernet, revet av, ikke etter en rakett eller bombe. Det er kun i tegneserier at bomber og raketter lager så perfekte runde hull. For det andre er det omfattende rust-skader på taket av ambulansen, noe som neppe kunne oppstått etter noen få dager. For det tredje ble det meldt om en eksplosjon og brann inne i ambulansen, men bildene viser derimot moderate skader. For det fjerde er sjåførene avbildet først på sykehus med bandasje i ansiktet men så, seks-syv dager senere avbildet foran ambulansen uten bandasje og uten tegn på arr eller sår. Osv.

Først og fremst: En rakett eller bombe som rammer en VW transporter ville smadret kjøretøyet i småbiter.

Hva som egentlig skjedde, om dette var en kraftig overdrivelse og at den faktisk var utsatt for en form for beskytning, eller om hele saken var fabrikkert fra A til Å er vanskelig å vite uten en skikkelig uavhengig gjennomgang. Men akkurat det får vi trolig aldri. Og det er det som er problemet. Krigen er over, historien om ambulansene er allerede etablert i den libanesiske og europeiske forestillingsverden, journalistene vil ikke eller våger ikke grave.

Media var der, men vi kan ikke stole på dem. "To ambulanser truffet av israelske jagefly .... " Skaden er gjort.

Den totalitære lengsel - igjen

Et begrep som beskriver kommunismen og fascismen sin tiltrekningskraft siste 100 år, men som har eksistensielle gravitasjon utenfor de revolusjonære og langt inn i de bredere politiske skikt. Etter kommunismens fall har venstresiden igjen funnet et tilstrekkelig nihilistisk og antivestlig objekt for sin lengsel.

Likeheten mellom Hezbollah og Røde Khmer er slående, i det at de begge er riktig ekstreme, nihilster, der sine egne ofres gladelig og velbegrunnet for saken, og der de begge har folkemord i tankene. Den ene lykkes. Å se RV og andre aktivt støtte Hezbollah er nesten umulig å fatte. Hvor er det blitt av rettighetssamfunnet og folkets forkjemper, den lille mann?

Et av sentrale motivene i etterkrigstiden var sosialdemokratiets kamp og oppgjør med sin egne venstrefløy og de bortenfor. Realisme og idealisme besinnet de store ansvarlige grupperinger. Norske interesser stod på spill - og demokratiske verdier.

Det nye nå er at venstresiden er på knærne for de mest blodtørstige despoter, så nyttige som nyttige idioter noen sinne kan være, mens verken AP eller H går ut i striden slik de gjorde før. Tvert om, utenriksministeren som jeg tror hadde de rette instinkter er blitt taus og trolig alene, skremt på plass (?); mens Kåre Willoch i lang tid har fra å trekke fram et mer balansert og informert syn på Palestinakonflikten nå har mistet all forståelse for Israel og tviholder fortsatt på at nøkkelen til fred og fordragelighet er at Israel stabler opp innrømmelser og tilstår sin skyld. Willochs forstand i den kalde krigen er borte.

Bondevik som den skjærgårdsseiler han er legger seg sammen med Vårt Land inn på en Israel-kritisk forsikthetslinje slik bare små småstater kan.

Den totalitære lengsen etter Israels undergang og forståelse for terroren møter nå ingen motstand.

Vel, inn kommer Fremskrittspartiet! de som alltid lukter hvor gunstige vinder blåser. Det er med undring vi ser det nye bildet i dagens viktigste utenrikspolitiske sak. Kanskje med en Frp'er som kringkastingssjef vil vi snart få se de bildene vi ikke får se, av hanemarsjerende hitlerhilsende Hezbollahsoldater som skriker død, død, død. Og kryssklipper med RVs Torstein Dahle og Gaarder osv.

Med en slik massiv flørt med den totalitære drift langt inn i det etablerte, er vi da tilbake til 30-tallet? Er vi virkelig der?!

Hezbollah slåss ikke for Libanon

Tvert om, Hezbollah vil like gjerne snu våpnene mot sine "landsmenn".

Hylland Eriksen og andre er blinde for denne åpenbare design fra ismlamistene og Iran bak konflikten og tror at om bare FN kom inn og dempet Israels "ovegrep" ble det orden i leiren ...

Hezbollah sloss for Iran, shia-fundamentalistene i Irak og Iran. Snakket om "Libanons motstandsbevegelse" som en ser i norske medier og som har støtte inn i regjeringspartiet SV, er sludder.

Her fra en Libanesisk blogg - The Lebanese Political Journal, (som verken er pro-amerikansk eller israelsk...):

Muqtada el Sader, Ali el Sistani or Ali Khamenei have surely more influence
on Hezbollah fighters than any non-Shia Lebanese official. That is what
shows that the war of Hezbollah is a religious one - not a patriotic one.

Tvert om Libanon kan ikke vente seg noe godt fra Hezbollah om de skulle lykkes i kampen mot Israel og oveleve som en maktfaktor.

Today, Hezbollah's fight is/will not be limited to Israel. In a recent
interview in the Guardian, Sayed Ali, a Hezbollah local leader/cleric in Tyre said it
all; one of his best and most revealing give aways was the following:

""And even when the battle with the Israelis is over, he adds
menacingly, Hizbullah will have other battles to fight. "The real battle is
after the end of this war. We will have to settle score with the Lebanese
politicians. We also have the best security and intelligence apparatus in
this country, and we can reach any of those people who are speaking against
us now. Let's finish with the Israelis and then we will settle scores
later."""

Dette setter også hele det norske anti-israelske perspektivet i underlig lys. Thomas Hylland Eriksen skrier i AFtenposten:

"Palestinere og andre fiender av systemet svarer på ydmykelsene med terroraksjoner og nå også rakettangrep".

Men dette er jo ikke riktig. THE som selv mener vi må være realister i MØ-konflikten, unnlater å se at rakettene kommer på lastebiler fra teheran og at det er Iran og andre fundamentalister som har avverget hvert eneste forsøk på en fredelig løsning ved å holde fram med
terroren - en terror Israel ikke kan leve med. Sosialantropologen ser ikke kreftene som beveger. Det er rart.

En av de største politiske bevegelsene i moderne tid, islamismen, og dens klare innretning mot Vesten og dens to sataner er så tydelig at det må være noe annet som gjøre at THE og andre velger å valse i vei med FN som en løsning som skulle skap fred.

"Det beste ville være om FN kunne sette hele Israel/Palestina under administrasjon, forby politiske partier basert på religion eller etnisitet, sørge for at alle får statsborgerskap og at landet får en grunnlov som klart og tydelig sier at alle mennesker er født like og med de samme rettigheter, og forøvrig sende inn en halv million politifolk fra hele verden."

Men hvordan går det an å tro med det vi vet om islamismen og Irans hensikter, at bare FN fikk styre ville våpnene og terroren tie? Hvordan har dette gått andre steder der FN har prøvd seg? Dette er den norske sofa-idealismen, og synd at dette rammer også skaprskodde tenkere som THE.

"En overveldende fare truer" (2002)

Hezbollas styrkeoppbygging i Libanon som del av Irans destabilisernde plan har lenge vært advart mot av observatører.

Kom over en kommentarartikkel av Dennis Ross i WSJ fra juni 2002, merk datoen. Her er det meste av artikkelen, analysen er god. Publisert på på The Washington Institute her. Dennis Ross er en erfaring og respektert diplomat og slett ingen hauk.

Hvorfor er dette strategiske oversiktsbildet så og si helt borte fra den norske debatten?

Dennis Ross skriver i 2002:

I am struck by a burgeoning danger that is receiving scant attention. With
a constant stream of supply from both the Iranians and Syrians, Hezbollah is
building a formidable arsenal of highly mobile rockets.

Longer-range Katyushas are the mainstay of the arsenal, but the Syrians are
supplementing these weapons with the Syrian 270 mm rocket.
What makes these rockets so potentially de-stabilizing is their range. The
rockets Hezbollah used to possess could only threaten the immediate border area
of northern Israel. While bad enough from an Israeli perspective, the new
rockets have ranges stretching over 70 kilometers. Israel's industrial area
below Haifa will now be within the sights of Hezbollah rocketeers. Does anyone
think Israel will tolerate such attacks?

Hafez Assad was no slouch when it came to threatening Israel. But he
controlled the flow of Iranian arms to Hezbollah, and he never provided Syrian
weapons directly. He certainly did not mind Hezbollah keeping the pressure on
Israel, but he was not about to let Hezbollah drag him into a war with Israel
either.

But Bashar Assad seems to lack his father's sense of limits. As if
providing weapons to Hezbollah was not enough, he is also procuring spare parts
for Iraq from Eastern Europe. That's something new: His father sought Saddam
Hussein's demise, not his strengthening.

What could the younger Mr. Assad be thinking? The logic is difficult to grasp unless one looks at the increasingly close connection he has been developing with Hezbollah and Iran. Iranian officials routinely stop in Damascus both before and after visiting Hezbollah leader Sayyid Hasan Nasrallah. Iran is pushing Hezbollah to cooperate more with Hamas in the war against Israel. Recently, the Israelis have arrested Hezbollah operatives in the West Bank.

Iran is also pushing Hamas very hard to continue the suicide bombings in
Israel. As I heard from Israelis and Palestinians, recent efforts by the
Palestinian Authority officials in Gaza to convince Hamas to stop terror attacks
against Israelis appeared to be making headway until the Hamas leadership in
Gaza got explicit instructions from the Hamas leadership outside—with
considerable Iranian pressure—to persist with the bombings. The same was true
for the Islamic Jihad, whose leader Ramadan Shallah resides in Damascus and was
equally insistent that the bombing must continue.

Iran and Syria clearly want the conflict to continue between Israelis and Palestinians. Perhaps they believe Israel will lose its resolve and gradually be weakened to the point of collapse.

While plausible, neither of these explanations can account for the buildup
of longer-range rockets in southern Lebanon. Perhaps here we can see another
connection to their fears of American military action to replace Saddam. Just as
Saddam tried to transform the war in 1991 away from being the international
community against Iraq into an Arab-Israeli conflict, it is possible that Iran,
Syria and Hezbollah believe that a second front must be opened up once the U.S.
begins to act against Saddam. If they cannot head the action off, they might
hope to make it more difficult to sustain with a second front.

What can be done to avert the opening of a second front, with dangerous escalating
possibilities? A good place to start is by recognizing the danger and beginning
to call attention to it. This may be most helpful in Lebanon. Hezbollah could
justify its war against Israel and gain considerable support from Lebanese when
the Israelis occupied southern Lebanon. But they withdrew, and Hezbollah
received enormous credit for driving the Israelis out. They won't receive much
now if they provoke Israeli responses that are likely to make all Lebanese
suffer.

On the contrary, Hezbollah could easily threaten its Lebanese agenda
if it looks like it is now serving non-Lebanese interests. Already, Lebanese
Prime Minister Rafik Hariri has been critical of Hezbollah; the Europeans,
Egyptians and Saudis could do much to reinforce that criticism.

Manipulerte bilder fra Libanon

Reuters fotograf i Libanon, Adnan Hajj, har fått sparken etter at det er fastslått at to bilder er manipulert for å vise større dramatikk og ødeleggelse av israelsk bombing.

Hajj var også fotografen som leverte en rekke bilder fra Qana til Reuters. En rekke bloggere hevder nå at han og andre fotografer som arbeidet for Reuters og Associated Press bevisst eller ubevisst har latt seg bruke til å lage propagandabilder. Verden over gikk det bilder av en redningsarbeider som bærer ei lita jente, tydligvis død eller alvorlig skadet. Problemet, påpeker flere, er at det finnes en rekke bilder av samme mann, med samme jenta, i ulike situasjoner med ulik påkledning og med uforklarlige store tidsforskjeller.

På noen bilder ser vi "redningsarbeideren" uten hjelm og gul vest - mens på andre har han fått på hjelm og vest, og på et tredje også latex-hansker - hele tiden med samme jenta i hendene.
Hvert enkelt bilde har dato og klokkeslett. Flere av bildene som er tatt for Reuters og Associated Press er av samme mann med samme jente i armene i flere positurer og fra flere vinkler. Bildene har 4 timers tidsforskjell mellom seg. Det er jo litt underlig at denne mannen har vandra rundt i ruinene med denne jenta i 4 timer.

Kanskje det merkeligste er at det også finnes et bilde av jenta i en ambulanse som er tatt 9 timer før bildene av den samme redningsarbeideren som bærer henne ut av ruinene. Enda et bilde fra AP viser hvordan jenta legges inn i ambulansen - tre timer etter det første bildet av jenta allerede inne i ambulansen.

En annen blogger peker på at bilder som er tatt kun en time etter at bygningen i Qana kollapset viser døde kropper som allerede har stivnet - slik stivhet i lemmene opptrer ikke før etter 12-24 timer. Det er en røde kors mann som er avbildet sammen med de døde.
Se saken her.
Det er alltid mulig at det finnes gode forklaringer på slike tilsynelatende mysterier. Men vi savner den kritiske journalistikken som kan gi sikkerhet i slike saker. Ble disse bildene manipulert ville fotografer og journalister og trolig Røde Kors-representanter på stedet oppdaget det. En rekke journalister har allerede klaget over Hezbollahs mediekontroll. Ville journalister som avslørte dem, rekke levende tilbake til hotellet? Eller er journalistene og hjelpearbeidere nå i blodtåka der Israel er fritt vilt?

Med folkemord på dagsorden

Det er liten tvil om at Iran og deres håndtlangere ønsker å feie Israel av kartet. Irans president og Hezbollas leder Nasrallah har begge uttalt dette. Senest i en oversettelse fra den Hezbollah-vennlige TV-stasjonen Al-Manar:

Hezbollah head Hassan Nasrallah describes being asked whether ``the
destruction of Israel and the liberation of Palestine and Jerusalem were
Hezbollah's goal," and replying: ``That is the principal objective of
Hezbollah." He terms Israel ``an illegal state; it is a cancerous entity and
the root of all the crises and wars. . ." (The Boston Globe)

Klassekampens Hezbolladebatt fra RV- og SV-sirklene samt Gaarders og Hylland Eriksens kronikker er ekko av dette. Dette er ubehagelig og hardt.

Ikke bare er dette en gal analyse av situasjonen, vondskap, krig og undertrykking i MØ blir ikke borte om Israel blir borte. Dessuten er sviket mot Israel en grenseløs feighet og urettferdighet. Og til sist, dette er en trussel ikke bare mot Israel, men mot oss selv. Kan vi gi etter for terror i MØ kan vi gjøre det her.

Slå Hezb viktig i kampen mot terror

men har Israel evne og vilje?

Den skarpskodde og konservative kommentator Charles Krauthammer skriver i Washington Post i dag at USA forventer at Israel elminerer Hezbollah.

Israel's war with Hezbollah is a war to secure its northern border, to defeat a
terrorist militia bent on Israel's destruction, to restore Israeli deterrence in
the age of the missile. But even more is at stake. Israel's leaders do not seem
to understand how ruinous a military failure in Lebanon would be to its
relationship with America, Israel's most vital lifeline

USA ser Shia -islamismen som en stadig større trussel, kanskje større enn al- Qaeda som taper terreng. Atom-hungeren i Teheran koblet til effektive militser i Irak og Libanon er nå en større trussel lokalt og regionalt.

America finds itself at war with radical Islam, a two-churched monster: Sunni
al-Qaeda is now being challenged by Shiite Iran for primacy in its epic
confrontation with the infidel West. With al-Qaeda in decline, Iran is on the
march. It is intervening through proxies throughout the Arab world -- Hezbollah in Lebanon, Hamas in Palestine, Moqtada al-Sadr's Mahdi Army in Iraq -- to
subvert modernizing, Western-oriented Arab governments and bring these
territories under Iranian hegemony. Its nuclear ambitions would secure these
advances and give it an overwhelming preponderance of power over the Arabs and an absolute deterrent against serious counteractions by the United States,
Israel or any other rival.

Israel må derfor, som partner i krigen mot terror levere. Kostnaden ved å stå bak Israel er stor, om de samtidig ikke klarer å ta Hezbollah frykter Krauthammer at de vil miste noe av sin betydning i USA.

Dette forstod de moderate arabiske lederne og gav derfor en visss støtte til kampen mot H. Mister Iran H, vil dette være et alvorlig tap for Irans evne til å destabilisere og hevde innflytelse utenfor sine grenser.

Men Krauthammer er ikke optimist. Han mener Israel har somlet og mangler handlekraft. Særlig statsminister Olmert får gjennomgå.

Prime Minister Ehud Olmert has provided unsteady and uncertain leadership.
Foolishly relying on air power alone, he denied his generals the ground
offensive they wanted, only to reverse himself later. He has allowed his war
cabinet meetings to become fully public through the kind of leaks no serious
wartime leadership would ever countenance. Divisive cabinet debates are
broadcast to the world, as was Olmert's own complaint that "I'm tired. I didn't sleep at all last night" (Haaretz, July 28). Hardly the stuff to instill Churchillian confidence