Fra Wall Street Journal 13 august. om koblingen McCain og Georgia.
http://online.wsj.com/article_print/SB121842762192729075.html (abonnement)
McCain har mye å vinne på at Russland framstår som en aggressiv global stormakt. Dette setter fokus på hans politiske styrke som en som er troverdig og fast i sikkerhetspolitikken uten at det dreier seg om Irak og terrorisme - der Obama balanserer ham med en økende Irak-tretthet.
Finnes der en linke mellom presidentkampanjen og Georgia? Ja og den er ganske oppe i dagen - se under. Det er ikke umulig at Bush og McCain har sett seg tjent med denne konflikten nå og at de derfor har velsignet den Georgiske provokasjonen mot Sør-Ossetia 7 august.
-----------
McCain Adviser Was Lobbyist for Georgia
By MARY JACOBYAugust 11, 2008; Page A5
John McCain's top foreign-policy adviser, Randy Scheunemann, is a leading expert on U.S.-allied Georgia -- and was a paid lobbyist for the former Soviet republic until March, in the run-up to what has become a major battle between Georgia and Russia.1
Democratic rival Barack Obama's presidential campaign was quick to try to paint Mr. Scheunemann's dual roles as a conflict of interest after Sen. McCain swiftly took Georgia's side in the dispute, and cited it as evidence that Sen. McCain is "ensconced in a lobbyist culture," as Obama spokesman Hari Sevugan told reporters over the weekend.
But given the rapid escalation of the fighting, and the fact that Georgia is being viewed as a victim of its neighbor's aggression, Mr. Scheunemann's ties to the small nation and its pro-Western Georgian President Mikheil Saakashvili may look less like a weakness and more like a strength in the first foreign-policy crisis of the general election campaign.
"In a major international crisis, what is their response?" Mr. Scheunemann said of the Obama campaign in an interview Sunday. "To take a cheap shot at me, as if helping a struggling democracy is somehow wrong." Mr. Scheunemann took a formal leave of absence from his two-person lobbying firm earlier this year amid controversy over Sen. McCain's ties to lobbyists.
Mr. Scheunemann's firm, Orion Strategies, continues to represent Georgia in Washington, and signed a new $200,000 contract with the country in April. Mr. Scheunemann remains an owner of the firm, though he is no longer registered to lobby for it. Mr. Scheunemann said he has made more than a dozen trips to Georgia since he began lobbying for the country in 2004.
The crisis puts a spotlight on Mr. Scheunemann, 48 years old, who has long been a leading neoconservative voice in the American foreign-policy debate. He played a prominent role advocating for toppling Saddam Hussein, serving in 2002 as executive director of the Committee for the Liberation of Iraq. At a key moment before the war, he helped to line up allies in "New Europe" -- notably former Soviet bloc states like Latvia -- to write a letter in support of the invasion. That came as "Old Europe" American allies like France and Germany resisted.
Mr. Schueneman has made a career in lobbying for countries, including Georgia, that aspire to join the North Atlantic Treaty Organization. Russia's objections to expansion of the Western military alliance are a factor in the current assault in the Caucasus.
As a foreign-policy aide to then-Senate Majority Leader Trent Lott in 1997, Mr. Scheunemann accompanied Sen. McCain on a trip to the newly independent former Soviet republic. At a dinner, Sen. McCain first met Mr. Saakashvili, who had been a law student in Washington, and was then a young reform-minded Georgian parliamentarian, Mr. Scheunemann said.
In 2003, Sen. McCain returned to Georgia and gave a speech calling on then-President Eduard Shevardnadze to conduct fair presidential and parliamentary elections. The elections weren't perceived as fair, however, and democratic activists launched the protests known as the Rose Revolution that led to Mr. Saakashvili's gaining power.
In August 2006, Sen. McCain returned to Georgia on another congressional delegation, visiting Mr. Saakashvili at a presidential villa on the Black Sea. While Mr. Scheunemann watched from a dock, Sen. McCain and the Georgian leader rode jet skis together, Mr. Scheunemann said.
"He knows all the top players" in Georgia, Zeyno Baran, an analyst on energy and the Caucasus region at the Hudson Institute in Washington, said of Mr. Scheunemann.
Mr. Scheunemann is an architect of the U.S.-led expansion of NATO to include former Soviet satellite states, a bipartisan policy begun under the Clinton administration intended to contain Russia.
But in the 1990s and early 2000s Russia had little economic and diplomatic power to stop its former satellites and republics -- including Poland, the Czech Republic, Latvia, Lithuania, Estonia and Romania -- from joining the Western alliance.
Sen. McCain has said that NATO leaders' failure to advance Georgia's application for membership at a summit of the alliance in Romania earlier this year emboldened Russia to invade.
Mr. Scheunemann said he had foreseen the possibility of a Russian attack on Georgia. He had long counseled President Saakashvili to avoid overreacting to provocations from the Russian-backed breakaway regions of South Ossetia and Abkhazia that are at the center of the current conflict, these people say.
"At all sort of critical moments, when there have been repeated Russian provocations, Randy was a calming influence" advising Georgians against responding to Russia with military action, Ms. Baran said.
Mr. Scheunemann's firm has earned more than $2 million since 2004 lobbying U.S. officials, including Sen. McCain and his staff, on behalf of various clients including Georgia, records show.
15.8.08
Georgia: en balansert tilnærming
Konflikten i Georgia har skapt en svært uoversiktlig og vanskelig situasjon. Hvordan forstå hva som skjer, sette det i sammenheng og meisle ut en response. Først, hva er på spill? Det er uten tvil to tema: det ene er Russlands brutalitet og ekspansjonisme. Dette er synlig på flere fronter over flere år. Det er retur til noe autoritært og en global stormaktsambisjon uten en demokratisk forankring. Det som har gjort Russland mer ekspansive er deres gode økonomi som skyldes de gode prisene på olje og gass. Dette finansierer deres opprustning og ekspansive politikk.
Det andre tema er de ulike konfliktene i Russlands nærhet. Et av disse er Georgia og konflikten med de to utbryter-provinsene.
Fra dekningen i media ser det ut til at dette er David mot Goliat, men selv om dette faktisk er riktig, er det David som ikke bare satte krigen i gang men som gjorde det ved å angripe sivile i osseternes hovedstad. Hvor mange som døde er fremdeles uklart. Men uavhengige rapporter nevner at flere boligblokker er jevnet med jorden.
Hvorfor Georgia gjorde dette er det store spørsmålet. De måtte vite at Russland ville kaste de georgiske styrkene ut og straffe Georgia. En hypotese er at den georgiske presidenten angrep Sør-Ossetia fordi det for det første ikke fantes en forhandlingsløsning, Georgia hadde ingen flere kort å spille. og for det andre at en russisk militær og politisk respons ville på en side avslutte forhandlingene og i realiteten sikre en de facto russisk kontrol med provinsene samtidig som den russiske militære gjengjeldelsen ville gi Georgia sympatier internasjonalt. Russland ville framstå som den store stygge ulven og Georgia som rødhette. Georgia ville slik fjerne avslutte konflikten om provinsene og slik fjerne den største hindringen mot å bli medlem av Nato. Nato kunne ikke ta opp et medlem som har en aktiv alvorlig konflikt med Russland - særlig når dette befinner seg langt fra Natos kjerneområde og tett på Russlands territorium. En innlemmelse av Georgia ville kunne svekke Natos sikkerhetsgaranti og i realiteten hele alliansen. En garanti må være reell. Dersom Georgia nå får medlemsskap i Nato vil nok Georgias regjering tenke at tapet av provinsene var prisen georgia må betale for å overleve på sikt som selvstendig demokratisk stat.
Dette resonnementet er rimelig, det er bare ett svakt punkt - nemlig for å oppnå dette så satte de georgiske militære inn et angrep mot sivile mål i Sør-Ossetia. I verste fall var tanken at et angrep på selve byen med store sivile ødeleggelser var nødvendig for provosere fram en russisk respons. Det er i så fall sjokkerende kynisk.
Hvis dette er tilfelle har Georgias regjering svekket sin søknad om medlemsskap i Nato. Det er likevel stor sympati med Georgias sak og det er av strategisk betydning at landet sikres mot russisk imperialisme. Ikke minst med tanke på kontroll med oljeleveransene til Europa. En av de få ledningene med olje til Europa som ikke Russland kontrollerer går gjennom georgisk territorium.
Det er likevel grunn til å kritisere Russlands respons for å være uforholdsmessig hard. De angrep selv sivile mål i Georgia, og vi vet ennå ikke om og hvor langt de russiske styrkene som nå står inne i Georgia vil trekke seg tilbake.
Et annet moment som kompliserer bildet er den nære forbindelsen mellom USAs regjering og Georgia og ikke minst mellom McCains kampanje og Georgia. Den fremste lobbyisten for Georgia er i dag rådgiver for McCain. McCain har mye å vinne på at Russland framstår som en trussel. Det er hans kvaliteter og fasthet i sikkerhetspolitikken som setter han langt foran Obama. Situasjonen i Georgia gav McCain en gyllen mulighet til å profilere seg. Samtidig tar det fokus bort fra Irak. Dette er spekulasjoner, men det faller inn i et bilde av USAs strategier mht til Nato og til energiforsyning gjennom Sentra-Asia som er uavhengige av Russland.
Flere observatører peker nettopp på at Putin er egentlig den som her er lurt, men spørsmålet er om Europas statsledere er lurt. Det er de neppe. Men mye av mediedekningen har vært ensidig til støtte for Georgia selv om det tidlig var kjent at Georgia trolig selv startet beskytningen. Og Europas statsledere er også lydhøre for opinionen.
Dette gjenspeiler problemet media har i å holde to tanker i hodet samtidig. En av de kanskje største utfordringene er Russlands ambisjoner de siste årene og Georgia må plasseres også i dette bildet. Samtidig er dette et spill der det nå ser ut til at Georgia har spilt høyt og farlig. Georgias regjering har om mistanken er riktig, feilet grovt i sin demokratiske modningsprosess etter oransjerevolusjonen. Samtidig har vestlig presse, offentlighet og elite fått øynene opp for Russland. Om sivile Ossetere er ofret for at vi får større realisme i vår forståelse av Russland er dette tragisk og uakseptabelt og ikke verdig verken Georgias regjering eller vår frie europeiske presse.
Dette problemkomplekset dundrer så inn i småstaten Norges politikk, med vårt miniforsvar og en sinnelagsetisk basert utenriks og sikkerhetspolitikk a la Jan Egeland. Egeland klarer i en kronikk i Aftenposten, som NUPIs direktør, å kommenterer konflikten i Kaukasus uten å nevne Russlands strategiske interesser med ett ord. Her råder ideen om at alle kan snakkes til fred rundt et norsk forhandlingsbord - og vil de likevel ikke snakkes til rette så er det fordi hatet er for dypt og irrasjonelt. "Interesser" finnes ikke lenger i NUPI-direktørens vokabular - norsk utenrikspolitikk er blitt terapeutisk som nesten alt annet i følerisamfunnet - han er blitt en paradi på seg selv.
Lærdommen for Norge er at Russland har vist i Kaukasus at de har evne og vilje til å handle unilateralt - gjerne militært - fordi Europa er deres gisler. Europa lever av deres energi og det russiske markedet som strutter av petro-dollar er et uunværlig marked for europeiske produkter. Russland er vår strategiske partner, om vi ville eller ikke. Tallenes tale er klar. Den som vil utfordre Russland må derfor også ha en plan for hvordan en håndterer denne "gisselsituasjonen". Større satsing på kjernekraft og militær opprustning er to ting. En større og mer seriøs satsing i Midt-Østen for å der sikre energileveransene på sikt - er en annen. Dette betyr tettere samarbeid med USA. Satsingen på energi fra Russland kom jo som et svar på Europas behov for å bli mer uavhengig av energi fra Midt-Østen. Nå er vi tilbake til start. Nato-utvidelse er fint, men det må skje i et tempo som er ansvarlig. Dvs man må ikke love noe en ikke kan holde. Som økonomisk gissel slik Europa er i dag kan vi simpelten ikke gjøre en slik tabbe. Det vil undergrave Natos sikkerhetsgaranti og troverdighet - noe som alltid rammer de små land mest. Og Norge, utenfor EU, med uavklarte grensespørsmål og et energirikt nordområde - ikke helt ulikt Georgia - og med et nedbygget forsvar, har ikke mye å gå på. Vi burde heller bekymre oss mer for hvordan Nato og vi selv skal kunne forsvare det vi har.
Det andre tema er de ulike konfliktene i Russlands nærhet. Et av disse er Georgia og konflikten med de to utbryter-provinsene.
Fra dekningen i media ser det ut til at dette er David mot Goliat, men selv om dette faktisk er riktig, er det David som ikke bare satte krigen i gang men som gjorde det ved å angripe sivile i osseternes hovedstad. Hvor mange som døde er fremdeles uklart. Men uavhengige rapporter nevner at flere boligblokker er jevnet med jorden.
Hvorfor Georgia gjorde dette er det store spørsmålet. De måtte vite at Russland ville kaste de georgiske styrkene ut og straffe Georgia. En hypotese er at den georgiske presidenten angrep Sør-Ossetia fordi det for det første ikke fantes en forhandlingsløsning, Georgia hadde ingen flere kort å spille. og for det andre at en russisk militær og politisk respons ville på en side avslutte forhandlingene og i realiteten sikre en de facto russisk kontrol med provinsene samtidig som den russiske militære gjengjeldelsen ville gi Georgia sympatier internasjonalt. Russland ville framstå som den store stygge ulven og Georgia som rødhette. Georgia ville slik fjerne avslutte konflikten om provinsene og slik fjerne den største hindringen mot å bli medlem av Nato. Nato kunne ikke ta opp et medlem som har en aktiv alvorlig konflikt med Russland - særlig når dette befinner seg langt fra Natos kjerneområde og tett på Russlands territorium. En innlemmelse av Georgia ville kunne svekke Natos sikkerhetsgaranti og i realiteten hele alliansen. En garanti må være reell. Dersom Georgia nå får medlemsskap i Nato vil nok Georgias regjering tenke at tapet av provinsene var prisen georgia må betale for å overleve på sikt som selvstendig demokratisk stat.
Dette resonnementet er rimelig, det er bare ett svakt punkt - nemlig for å oppnå dette så satte de georgiske militære inn et angrep mot sivile mål i Sør-Ossetia. I verste fall var tanken at et angrep på selve byen med store sivile ødeleggelser var nødvendig for provosere fram en russisk respons. Det er i så fall sjokkerende kynisk.
Hvis dette er tilfelle har Georgias regjering svekket sin søknad om medlemsskap i Nato. Det er likevel stor sympati med Georgias sak og det er av strategisk betydning at landet sikres mot russisk imperialisme. Ikke minst med tanke på kontroll med oljeleveransene til Europa. En av de få ledningene med olje til Europa som ikke Russland kontrollerer går gjennom georgisk territorium.
Det er likevel grunn til å kritisere Russlands respons for å være uforholdsmessig hard. De angrep selv sivile mål i Georgia, og vi vet ennå ikke om og hvor langt de russiske styrkene som nå står inne i Georgia vil trekke seg tilbake.
Et annet moment som kompliserer bildet er den nære forbindelsen mellom USAs regjering og Georgia og ikke minst mellom McCains kampanje og Georgia. Den fremste lobbyisten for Georgia er i dag rådgiver for McCain. McCain har mye å vinne på at Russland framstår som en trussel. Det er hans kvaliteter og fasthet i sikkerhetspolitikken som setter han langt foran Obama. Situasjonen i Georgia gav McCain en gyllen mulighet til å profilere seg. Samtidig tar det fokus bort fra Irak. Dette er spekulasjoner, men det faller inn i et bilde av USAs strategier mht til Nato og til energiforsyning gjennom Sentra-Asia som er uavhengige av Russland.
Flere observatører peker nettopp på at Putin er egentlig den som her er lurt, men spørsmålet er om Europas statsledere er lurt. Det er de neppe. Men mye av mediedekningen har vært ensidig til støtte for Georgia selv om det tidlig var kjent at Georgia trolig selv startet beskytningen. Og Europas statsledere er også lydhøre for opinionen.
Dette gjenspeiler problemet media har i å holde to tanker i hodet samtidig. En av de kanskje største utfordringene er Russlands ambisjoner de siste årene og Georgia må plasseres også i dette bildet. Samtidig er dette et spill der det nå ser ut til at Georgia har spilt høyt og farlig. Georgias regjering har om mistanken er riktig, feilet grovt i sin demokratiske modningsprosess etter oransjerevolusjonen. Samtidig har vestlig presse, offentlighet og elite fått øynene opp for Russland. Om sivile Ossetere er ofret for at vi får større realisme i vår forståelse av Russland er dette tragisk og uakseptabelt og ikke verdig verken Georgias regjering eller vår frie europeiske presse.
Dette problemkomplekset dundrer så inn i småstaten Norges politikk, med vårt miniforsvar og en sinnelagsetisk basert utenriks og sikkerhetspolitikk a la Jan Egeland. Egeland klarer i en kronikk i Aftenposten, som NUPIs direktør, å kommenterer konflikten i Kaukasus uten å nevne Russlands strategiske interesser med ett ord. Her råder ideen om at alle kan snakkes til fred rundt et norsk forhandlingsbord - og vil de likevel ikke snakkes til rette så er det fordi hatet er for dypt og irrasjonelt. "Interesser" finnes ikke lenger i NUPI-direktørens vokabular - norsk utenrikspolitikk er blitt terapeutisk som nesten alt annet i følerisamfunnet - han er blitt en paradi på seg selv.
Lærdommen for Norge er at Russland har vist i Kaukasus at de har evne og vilje til å handle unilateralt - gjerne militært - fordi Europa er deres gisler. Europa lever av deres energi og det russiske markedet som strutter av petro-dollar er et uunværlig marked for europeiske produkter. Russland er vår strategiske partner, om vi ville eller ikke. Tallenes tale er klar. Den som vil utfordre Russland må derfor også ha en plan for hvordan en håndterer denne "gisselsituasjonen". Større satsing på kjernekraft og militær opprustning er to ting. En større og mer seriøs satsing i Midt-Østen for å der sikre energileveransene på sikt - er en annen. Dette betyr tettere samarbeid med USA. Satsingen på energi fra Russland kom jo som et svar på Europas behov for å bli mer uavhengig av energi fra Midt-Østen. Nå er vi tilbake til start. Nato-utvidelse er fint, men det må skje i et tempo som er ansvarlig. Dvs man må ikke love noe en ikke kan holde. Som økonomisk gissel slik Europa er i dag kan vi simpelten ikke gjøre en slik tabbe. Det vil undergrave Natos sikkerhetsgaranti og troverdighet - noe som alltid rammer de små land mest. Og Norge, utenfor EU, med uavklarte grensespørsmål og et energirikt nordområde - ikke helt ulikt Georgia - og med et nedbygget forsvar, har ikke mye å gå på. Vi burde heller bekymre oss mer for hvordan Nato og vi selv skal kunne forsvare det vi har.
2.7.08
Sharia i Norge?
Norsk politi stanset Sara Rasmussen som ønsket å brenne en niqab - et heldekkende plagg som mange muslimske kvinner bærer. Som hun selv skriver: "Jeg gikk også under det middelalderske svarte teltet, men utstyrt med tennvæske, en lighter og en intens tro på frihet, likhet og kjærlighet. Planen var å tenne på et av patriarkatets viktigste maktsymboler, og en av de største hindringene for fremskritt i min del av verden."
Hun er lesbisk og ønsket å fokusere på undetrykkelsen av homofile og lesbiske i muslimske land. I land som Iran kan slik seksuell legning medføre gi dødsstraff.
Det overraskende er ikke at hun ble hindret, men at det var norsk politi som stoppet henne.
Se sak i TV 2 her. Se Rasmussens spalte i Aftenposten her.
Tidligere i år vedtok Stortinget en lov som gjorde det lov å brenne flagg i Norge, inklusive det norske. I dag kan man altså brenne det norske flagget og slik tråkke på en nasjons symbol, men ikke en Niqab. Rasmussen kunne altså ha brent det iranske flagget men ikke en klesdrakt.
Dette skjer i likestillingens kjerneland - på Homoparaden som feirer frigjøring. En klesdrakt som ser mer ut som et fengsel. Og om det nå var en usaklig protest, hvilket det ikke var, når ble det ulovlig med usaklige protester? Og om det skyldes redsel for protester og vold fra islamister, hvorfor beskytter politiet islamistene mot legitime, harmløse men treffende provokasjoner i det demokratiske og frigjorte Norge og ikke Sara Rasmussen mot islamistene? Hvorfor er det Sara R sine rettigheter som blir krenket? Denne saken må få et etterspill.
Hva er det Oslopolitiet driver med?!
Hendelsen stiller også spørsmål ved hva Homoparaden driver med. De hadde åpenbart ikke mot til å stille opp for Rasmussen.
Hun er lesbisk og ønsket å fokusere på undetrykkelsen av homofile og lesbiske i muslimske land. I land som Iran kan slik seksuell legning medføre gi dødsstraff.
Det overraskende er ikke at hun ble hindret, men at det var norsk politi som stoppet henne.
Se sak i TV 2 her. Se Rasmussens spalte i Aftenposten her.
Tidligere i år vedtok Stortinget en lov som gjorde det lov å brenne flagg i Norge, inklusive det norske. I dag kan man altså brenne det norske flagget og slik tråkke på en nasjons symbol, men ikke en Niqab. Rasmussen kunne altså ha brent det iranske flagget men ikke en klesdrakt.
Dette skjer i likestillingens kjerneland - på Homoparaden som feirer frigjøring. En klesdrakt som ser mer ut som et fengsel. Og om det nå var en usaklig protest, hvilket det ikke var, når ble det ulovlig med usaklige protester? Og om det skyldes redsel for protester og vold fra islamister, hvorfor beskytter politiet islamistene mot legitime, harmløse men treffende provokasjoner i det demokratiske og frigjorte Norge og ikke Sara Rasmussen mot islamistene? Hvorfor er det Sara R sine rettigheter som blir krenket? Denne saken må få et etterspill.
Hva er det Oslopolitiet driver med?!
Hendelsen stiller også spørsmål ved hva Homoparaden driver med. De hadde åpenbart ikke mot til å stille opp for Rasmussen.
27.5.08
Reportasjen om al Durra trolig manipulert
I en fransk rettssak er det reist ny tvil om hvem som egentlig drepte den 12 år gamle Mohammed al-Durra 30 september 2000. Fransk TV 2 sin palestinske kameramann filmet hendelsen og TV stasjonens Midt-Østenkorrespondent Charles Enderlin rapporterte saken som så gikk verden rundt. Bildene av gutten som klamrer seg til faren ble et sterkt symbol på Palestinernes sak. Propagandaeffekten var og er enorm.
Ganske tidlig ble det reist tvil om kulene virkelig kunne ha kommet de israelske styrkene. Journalisten Philippe Karsenty samlet bevis som pekte i retning av en manipulasjon. Enderlin og France 2 gikk til sak mot Karsenty og det er denne saken som nå Karsenty har vunnet denne måneden. France 2 vil anke saken til høyesterett.
Dommen er ikke om sakens realiteter men om Karsenty har rett til å kalle reportasjen et falsum. Dommerne støtter Karsenty i dette og sier han har framført "coherent mass of evidence" til støtte for sin sak. En bred kritisk presentasjon av saken finnes her: http://www.seconddraft.org/aldurah.php
Kanskje det viktigste i dette er at selv om sannsynligheten nå er stor for at hendelsen og/eller reportasjen var manipulert er ikke utfallet av rettssaken rapportert i tradisjonelle norske medier (med unntak av Norge i dag) tross det enorme fokus palestina/Israel konflikten har i norge. Document har derimot en sak her. http://www.document.no/2008/05/alene_mot_systemet.html Document referer også til http://pajamasmedia.com/blog/french-court-vindicates-al-dura-hoax-critic/
SISTE: I rettferdighetens navn, Aftenposten har en sak på nett den 28 mai. http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2448971.ece
Ganske tidlig ble det reist tvil om kulene virkelig kunne ha kommet de israelske styrkene. Journalisten Philippe Karsenty samlet bevis som pekte i retning av en manipulasjon. Enderlin og France 2 gikk til sak mot Karsenty og det er denne saken som nå Karsenty har vunnet denne måneden. France 2 vil anke saken til høyesterett.
Dommen er ikke om sakens realiteter men om Karsenty har rett til å kalle reportasjen et falsum. Dommerne støtter Karsenty i dette og sier han har framført "coherent mass of evidence" til støtte for sin sak. En bred kritisk presentasjon av saken finnes her: http://www.seconddraft.org/aldurah.php
Kanskje det viktigste i dette er at selv om sannsynligheten nå er stor for at hendelsen og/eller reportasjen var manipulert er ikke utfallet av rettssaken rapportert i tradisjonelle norske medier (med unntak av Norge i dag) tross det enorme fokus palestina/Israel konflikten har i norge. Document har derimot en sak her. http://www.document.no/2008/05/alene_mot_systemet.html Document referer også til http://pajamasmedia.com/blog/french-court-vindicates-al-dura-hoax-critic/
SISTE: I rettferdighetens navn, Aftenposten har en sak på nett den 28 mai. http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2448971.ece
16.12.07
Sikkerhetsgjerdet
En britisk kristen hjelpeorganisasjon i Betlehem selger julekrybber med et "sikkerhetsgjerde" som skiller tre hellige tre konger fra stallen.
"The model, which depicts the three wise men cut off from the stable by a huge wall, is being offered for sale by the Amos Trust, a British Christian organisation. The Amos Trust’s founder, Garth Hewitt, said: “I was in Palestine recently and some of the craftsmen who work for us had made a large Nativity scene with a wall in it for use in a church.“I thought it would be a good idea to draw attention to the plight of some people living in Bethlehem, so I asked them to make a smaller one for families.”Mr Hewitt denied that there was anything political about the model." Kilde Jewish Chronicle
De tre hellige konger kom ikke med bombebelter fulle av spiker men med gaver og tilbedelse. Gjerdets plassering måtte selvsagt bli kontroversielt men har etter den palestinske intifadaen fra 2000 sparte mange liv.
En lang rekke selvmordsbombere kom fra Vestbanken over til Israel:
18 mai 2001: 5 døde og 74 sårede i Netanya, terroristene kom fra Tul Kharem. 1 juni samme år: 21 døde og 84 sårede i Tel Aviv, selvmordsbomber fra Qualqilya. 9 august samme år: 15 døde 130 sårede i Netanya, selvmordsbomber fra Jenin. 27 mars 2002, 30 døde 64 sårede i Netanya, selvmordsbomber fra Tul Kharem. 31. mars samme år, 15 døde og 40 sårede i Haifa, selvmordsbomber fra Jenin. 7 mai 2002, 16 døde og 55 sårede, selvmordsbomber fra Nablus. 5 juni samme år, 17 døde og 38 sårede i Megido, terroristene kom fra Jenin.
Mitt siste eksempel (men listen kunne gjøres lengre): 18 juni 2002, 19 døde og 38 sårede i en bombe i Jerusalem, terroristene kom fra Nablus via BETLEHEM .... Den bisarre ironien er at gjerdet i Betlehem kom som et resultat av at Hamas sendte en selvmordsbomber fra Betlehem til en buss med sivilister i Jerusalem. Selvmordsbomberen var Muhamed al-Ral, an Islamic law student at An-Najah University i henhold til Hamas selv. Se sak her.
"From [Betlehem] he infiltrated Jerusalem's southern city limits the night before the bombing, despite a massive deployment by police and soldiers alerted by intelligence warnings of an attack in the capital." (kilde Israelsk UD)
Gjerdet/muren har stanset dette så og si momentant. Dette er en annen historie enn Josef og Maria på vei til Jerusalem via Betlehem 2007 år siden. Sammenligningen er en skam.
Den britiske krybbeutstillingen er ingen tilfeldig affære. Også i fjor var det vanlig i mange kirker i Storbritannia å plassere en mur i juleutstillingen og slik trekke en parallell mellom palestinerne og jesusbarnet på en side og Herodes og Israel på den andre.
En slik moralsk kollaps er i dag mulig uten synderlige protester. Ikke bare er årsakene klare. Var der ingen selvmordsbomber(e) fra Vestbreddens byer slik som Betlehem ville det ikke finnes en mur gjennom byen.
Men de jødeiske bosetterne i område plager palestinerne osv. Det er det dessverre en del rett i så langt jeg kan bedømme, men det er ikke årsaken verken til selvmordsaksjonene eller muren. Det spørsmålet som heller burde stilles er hvor det er blitt av de kristne i Betlehem? Selv om det er friksjoner mellom jødene og palestineren i Betlehem så har ikke jødene drevet palestinerne ut, men de kristne ser likevel ut til å flykte. Før PA tok over Vestbredden var Betlehem i hovedsak en kristen by. Nå har de aller fleste kristne palestinerne flyktet.
Hvis der er en parallell til julehistorien i dette politiske jordskjelvet vi nå ser er det at det igjen er de kristne som forfølges i de palestinske områdene og at Israel er en trygg havn både for dem og for de palestinerne som frykter den islamske terror og palestinske rettsløshet.
"The model, which depicts the three wise men cut off from the stable by a huge wall, is being offered for sale by the Amos Trust, a British Christian organisation. The Amos Trust’s founder, Garth Hewitt, said: “I was in Palestine recently and some of the craftsmen who work for us had made a large Nativity scene with a wall in it for use in a church.“I thought it would be a good idea to draw attention to the plight of some people living in Bethlehem, so I asked them to make a smaller one for families.”Mr Hewitt denied that there was anything political about the model." Kilde Jewish Chronicle
De tre hellige konger kom ikke med bombebelter fulle av spiker men med gaver og tilbedelse. Gjerdets plassering måtte selvsagt bli kontroversielt men har etter den palestinske intifadaen fra 2000 sparte mange liv.
En lang rekke selvmordsbombere kom fra Vestbanken over til Israel:
18 mai 2001: 5 døde og 74 sårede i Netanya, terroristene kom fra Tul Kharem. 1 juni samme år: 21 døde og 84 sårede i Tel Aviv, selvmordsbomber fra Qualqilya. 9 august samme år: 15 døde 130 sårede i Netanya, selvmordsbomber fra Jenin. 27 mars 2002, 30 døde 64 sårede i Netanya, selvmordsbomber fra Tul Kharem. 31. mars samme år, 15 døde og 40 sårede i Haifa, selvmordsbomber fra Jenin. 7 mai 2002, 16 døde og 55 sårede, selvmordsbomber fra Nablus. 5 juni samme år, 17 døde og 38 sårede i Megido, terroristene kom fra Jenin.
Mitt siste eksempel (men listen kunne gjøres lengre): 18 juni 2002, 19 døde og 38 sårede i en bombe i Jerusalem, terroristene kom fra Nablus via BETLEHEM .... Den bisarre ironien er at gjerdet i Betlehem kom som et resultat av at Hamas sendte en selvmordsbomber fra Betlehem til en buss med sivilister i Jerusalem. Selvmordsbomberen var Muhamed al-Ral, an Islamic law student at An-Najah University i henhold til Hamas selv. Se sak her.
"From [Betlehem] he infiltrated Jerusalem's southern city limits the night before the bombing, despite a massive deployment by police and soldiers alerted by intelligence warnings of an attack in the capital." (kilde Israelsk UD)
Gjerdet/muren har stanset dette så og si momentant. Dette er en annen historie enn Josef og Maria på vei til Jerusalem via Betlehem 2007 år siden. Sammenligningen er en skam.
Den britiske krybbeutstillingen er ingen tilfeldig affære. Også i fjor var det vanlig i mange kirker i Storbritannia å plassere en mur i juleutstillingen og slik trekke en parallell mellom palestinerne og jesusbarnet på en side og Herodes og Israel på den andre.
En slik moralsk kollaps er i dag mulig uten synderlige protester. Ikke bare er årsakene klare. Var der ingen selvmordsbomber(e) fra Vestbreddens byer slik som Betlehem ville det ikke finnes en mur gjennom byen.
Men de jødeiske bosetterne i område plager palestinerne osv. Det er det dessverre en del rett i så langt jeg kan bedømme, men det er ikke årsaken verken til selvmordsaksjonene eller muren. Det spørsmålet som heller burde stilles er hvor det er blitt av de kristne i Betlehem? Selv om det er friksjoner mellom jødene og palestineren i Betlehem så har ikke jødene drevet palestinerne ut, men de kristne ser likevel ut til å flykte. Før PA tok over Vestbredden var Betlehem i hovedsak en kristen by. Nå har de aller fleste kristne palestinerne flyktet.
Hvis der er en parallell til julehistorien i dette politiske jordskjelvet vi nå ser er det at det igjen er de kristne som forfølges i de palestinske områdene og at Israel er en trygg havn både for dem og for de palestinerne som frykter den islamske terror og palestinske rettsløshet.
16.8.07
Boikott av Israel slår tilbake
Amerikansk professor ved Harvard har lansert en motkampanje etter at en gruppe britiske forskere har startet en boikott av israelske forskere i akademia. De britiske forskerne vil ikke engasjere seg i forskningsprosjekter derom israelske forskere og institusjoner er med. Motkampanjen vekker nå stor interesse:
To my surprise, we have secured nearly 6,000 signatures, including those of
20 Nobel Prize winners, 14 university presidents as well as several heads
of academic and professional societies. Three university presidents -- Lee
Bollinger of Columbia, Robert Birgeneau of Berkeley and John Sexton of New York
University -- have issued public statements declaring that if Israeli
universities are boycotted, their American universities should be boycotted
as well. Every day, I receive emails from other academics asking to be
included as honorary Israeli academics for purposes of any boycott. We
expect to reach at least 10,000 names on our petition.
It is fair to say, therefore, that the British boycott appears to be backfiring. British
academics are on notice that if they try to isolate Israeli academics, it is they -- the British academics -- who will end up being isolated from some of the world's most prominent academics and scientists.... skriver professor ved Harvard University school of law ALAN M. DERSHOWITZ 28 juni i Wall Street Journal.
15.3.07
Sammenhengen mellom LOs rolle og lederkrise
Det er rart at i en tid da internasjonal solidaritet, fattigdom, etikk, moral og ikke minst klimatrussel er tema som preger dagsorden mer enn noen gang, så er krav nr 1 fra en av landets mektigste ikke-statlige aktører, mer kjøpekraft til alle! og se Handel og Kontor her. Kan det være en sammenheng mellom denne tilsynelatende grunne materialismen og LOs lederkrise? I rettferdighetens navn refereres det i en annen nyhetsmedlig at "Den samlede pengebruken i samfunnet må ikke vokse for mye, og lønns- og annen inntektsvekst må ikke bli for sterk", uttaler LO. Så, joda det tenkes langsiktig også. Men Roar Flåthens krav om økt kjøpekraft for alle blir ikke mindre problematisk av den grunn. LOs likhetskrav mister sin troverdighet når likehetens målestokk blir at vi alle skal kunne kjøpe ny utegrill eller mer bensin til skjærgårdsjeepen - eller hva det nå er vi alle trenger. Trenger ikke LO nå å styrke sin troverdighet som samfunnsaktør? I stedet er det første kravet fra ny LO-leder: mer til den enkelte. Landet trenger fagorganisasjoner, og de har selvsagt frihet til å mene hva de vil, men vi snakker her om et landsorganisasjon som er mye mer enn en interesseorganisasjon for arbeidstakerne. LO ønsker å være en samfunnsaktør, ja faktisk ønsker de å være med å styre Norge. Med sterke bånd til AP, gjør de faktisk det også. Med dette følger det forpliktelser. Hvorfor kunne ikke LO i år kreve en klimaprofil på lønnsoppgjøret? Det ville være solidarisk med framtidige generasjoner og arbeidstakere. I stedet ordlegger de seg på en måte som like gjerne kunne komme fra markedsliberalister og populister. Det er kanskje ikke bare tidligere LO-leder som har mistet bakkekontakten. Kanskje handler hele Valla-striden om mer enn ledelse og styring, det handler kanskje like mye om en organisasjon som har mistet kontakt med sine røtter og sine visjoner, og som står igjen med den rene kampen for makt og innflytelse. Det er ikke et pent syn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
