To publikasjoner, Jyllandsposten og det norske Magazinet har trykket en serie karikaturer av profeten Mohammed. Førstnevnte er en sekulær avis, den andre et kristelig magasin. Bildene er trykket som en provokasjon. Det er det eneste man kan klandre dem for. Som provokasjon er det selvsagt en form for mobbing av en gruppe troende. Og det er ikke pent. Særlig, som Harald Stanghelle påpeker i Aftenposten, er Magazinet et talerør for en gruppe relativt konservative kristne som selv ikke nøler med å rope blasfemi.
Det var derfor Aftenposten som burde trykket karikaturene.
Men nå er det gjort - og det er lov. Og selv om det er flere gode argumenter mot å trykke religiøse provokasjoner er det ett moment som blir helt borte: Kanskje har radikale Islam godt av at noen begynner å karikere Mohammed og dogmene som daglig brukes til undetrykkelse av millioner. Rett nok er også Mohammed objekt for millione av gode fredsommelige muslimer. Og rett nok burde karikaturer komme fra kritikere innefra de islamske samfunn ikke fra det kristne og sekulære nord. Men det kan bli lenge å vente. Og det kan være at noen - ja kanskje ikke så rett få - borgere i disse landene ville synes det var befriende med litt karikatur.
Det er to generelle misforståelser i vestlige media om at protestene er folkelige. Det er de ikke. De er instrumentelle. Dvs det er grupper i maktspillet som bruker karikaturene til å styrke sin egen posisjon. Den andre er at dette handler om religion. Det gjør det også, og som religionskarikatur er det som sagt ikke så pent gjort. Men det er i første rekke politikk, slik den radikaliserte Islam nå er en førende politisk bevegelse i store deler av den muslimske verden. Og politisk trenger Islam å utsettes for massiv kritikk - slik all makt og alle maktsentra bør. Det er jo nettopp så mange av Islams egne troende menn som selv har gjort religion til politikk og omvendt, og nettopp derfor er forbudet mot å omtale Mohammed på annen måte enn med ekstrem ydmykhet forbudt.
Ja - karikaturene er derfor en håndsretning til fundamentalister på begge sider. Men tross ulike motiver, det er behov for at Vesten er tydelig. Det er rikelig med signaler fra Vesten om vår pragmatisme, vår kommersialisme og ulike former for nytelse og underholdning. Og er ikke dette også et svik? Hyklersk? Er det slik at taushet fra vår side dermed er rettferdig og dydig?
Det kreves toleranse. Men den tause og blinde toleransen som de krever - finnes ikke. Årsaken til at vi har et pluralistisk fredelig samfunn er at vi tillater karikaturer av hverandre - uten at vi så drar henn og kapper hodene av. Riktignok er det lite karikaturer av Jesus og Gud i Norske medier, slik Stanghelle bemerker, men det er jo fordi det ikke er så nødvendig. Norge er i hovedsak avkristnet, og kirkens makt er liten.
Provokasjon er derfor helt nødvendig. Vi vet fra flere sammenhenger at illustratører har takket nei til å illustrere bøker om Mohammed. Og vi vet at dødstruslene er mange. Vi husker Salman Rushdi og skuddene i Oslo. Og vi vet at den fundamentalistiske bølgen innen islam kan kanskje kun stansens ved nettopp MER ytringsfrihet og kritikk. Dialogen må alltid være der. Land må snakke sammen. De små skritt er det realistiske. Ære være diplomatene. Men diplomatiets prat i seg selv er langt fra nok.
Det er derfor et pinlig knefall når det offisielle Norge ber islamske land om unskyldning.
Tilbake til middelalderen
Affæren er et gufs fra middelalderen. Det få våger å si er at, vel har de et eget forbud mot å illustrere Mohammed, men vi tror de har gått av et kritisk lys. Islam slik vi i dag ser den radikale bølgen som preger store deler av de politiske prosessene i sentrale arabiske og asiatiske land er uopplyst patriarkalsk tildels voldelig og undertrykkende, og det i Mohammeds navn.
Det ser for meg ut til at det er få karakterer i dag som har så stort behov for et kritisk lys som den Mohammed som så mange har som samlingsmerke. Karikaturer har nettopp den egenskapen at de ser personen gjennom samtidas briller. Den historiske Mohammed vil sikkert tilgi oss om det gagner hans eget folk.
Demokratiets kanskje viktigste europeiske arv til verden er evenen til kritikk og selvkritikk. Karikaturer er faktisk en del av dette. Velkommen til den siviliserte verden. Kanskje den dagen, når muslimer fritt kan drøfte sin tro og tradisjon, sine ledere og ikke minst sine sjeggete menn, ja kanskje til og med spøke med sine patriarker, da er verden tryggere og fredeligere. Dette er kanskje Europas viktigste erfaring. Vi har også brent, fengslet og forvist våre kjettere og kritikere.
Det er vanlig å brenne flagg i den muslimske verden. Det er et tegn på hån og protest. Det har ikke bare den visuelle effekten som gjør seg i media, men det er noe rituelt og voldelig ved det. Påtent i ringen av ropende menn med maskinpistoler blir det truende. Denne gang er det mot Danmark og Norge det brennes. Nettopp disse våpnene er jo en større årsak til dagens konflikt i Midt-Østen enn Jyllandspostens karikaturer, for å si det forsiktig.
UDs brev
Fredsoperatøren Norge har skrevet brev til sine ambassader i den muslimske verden der instruksen er å si til sine verter at 'vi har "forståelse" for at tegningene er støtende, at de bidrar til "mistillit og konflikt". UD går så langt som å si at de "fordømmer" enhver handling, og her er det tegningene det siktes til, som uttrykker forrakt for mennesker på bakgrunn av deres regligion osv. UD refererer til sist indirekte til dette som "hets og hatefulle ytringer". Denne kanonaden er oppsiktsvekkende, og uten tvil en blunder fra utenriksministerens - om det er han som står bak dette.
Det som burde bekymre er at redaktørene av de to publikasjonene har mottatt drapstrusler. Tanken om at islamske fundamentalister nå skal ha vetorett i norsk samfunnsdebatt er ikke god for oss.
