4.6.13

Saka

Her er kommentaren som redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse skreiv i Vårt Land i dag den 4. juni 2013. Kommentaren er lagt ut på Lerø si heimeside:
Utålelige meninger 
For Anders Ulstein ble det så visst ikke mer demokrati og åpenhet etter 22.juli. Han fikk sparken. Rusorganisasjonen Actis tålte ikke hans syn på innvandring og kritikk av Jens Stoltenberg. .... forts.

Saka om meg blei først publisert i Ukeavisen Ledelse fredag 31 mai. Den er no tilgjengeleg på nettet her: "Jeg ble presset ut av jobben".

Eg skreiv ein kommentar på document same dagen (31/5/2013). To andre saker blei skrive av redaksjonen, eit om hovedoppslaget til UL, og ei om eposten som sette prosessen i gang.  Her finst det lenker til saksdokumenta i prosessen med meir.

NRK.no har ei sak i dag onsdag 5 juni. "Kritiserte statsministeren på nettet – vart sparka frå jobben"
Nettavisen har også ei sak no i kveld: "Sparket etter Stoltenberg-kritikk"

Danske Sappho.dk har ei sak om meg 29. juni "Norsk heksejagt: Havde de forkerte holdninger, og blev fyret". Sappho er det danske Trykkefrihedsselskabets nettmagasin med fokus på ytringsfridom, kultur og Vesten si framtid.
---

Dette er ein del av historia etter 22/7.  Det finst berre eitt svar på spenningar og usemje, og det er eit romleg ordskifte med mange ulike syn og perspektiv. Dette er grunnvollen for demokratiet og det er her ansvaret ligg, å legge til rette for dette og syne det respekt. Dette er spesielt viktig der konfliktpotensialet er stort og konsekvensane alvorlege.

... Slik det er hos den einskilde av oss, slik er det og for eit land. Ein må vere open og sannferdig; vanskelege ting må ikkje under teppet; tabu, frykt og skam må ikkje bli eit virkemiddel. Det lenger det går utan skikkeleg realisme og openheit dess verre vil det bli å løyse problema, finne semje, skape tillit.

Tilbake til kjeldene:

"Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte".  
Grunnloven § 100 tredje ledd: 

4.12.12

Israelsk perspektiv på debatten kan vere bra



The Israel project presenterer med her eit israelsk perspektiv på "Palestina", fredsprosessen og nybygging. Dette vil ein knapt få presentert i norske media. 

Ikkje minst er det interessant å merke seg at korridoren (E1) mellom Jerusalem og Ma’aleh Adumim har vore del av det som er kalla Clintont parameters sidan 2000. Det vil seie at det lenge har vore klart for USA at dette er område som ikkje skulle gå til den nye palestinske staten. 

---

Israeli officials are insisting tonight that Israel will continue to "stand by its vital interests" in the face of criticism from Western countries over a decision to advance plans to create 3,000 new homes in areas directly east of Jerusalem.

The announcement was made in the aftermath of a Palestinian diplomatic gambit last week that Palestinian officials described as marking the end to the peace process, which saw the Palestinians secure a UN General Assembly vote to upgrade their status to that of a non-member state. The campaign constituted a material breach of the Oslo Accords, under which the Israelis traded functionally irreversible territorial concessions in exchange for Palestinian commitments not to “take any step that will change the status of the West Bank” outside of bilateral negotiations.

Israel announced two decisions in the aftermath of the U.N. vote. First, Jerusalem will withhold a little more than $100 million in tax revenue that Israel has collected on behalf of the Palestinian Authority, and will transfer the funds to Israeli energy companies to pay down debts owed by the Palestinian Authority. Second, the Israeli government will advance plans to build homes in the so-called E1 corridor that connects Jerusalem to the city of Ma’aleh Adumim, which is a little over 4 miles outside of Jerusalem in the West Bank and where almost 40,000 Israelis live. The announcement does not ensure that construction will actually begin.

The housing development triggered condemnations from the U.S., EU, and other countries, and even now-denied rumors that France and the UK would recall their ambassadors. Critics charged that construction in the E1 corridor would foreclose territorial contiguity between areas the Palestinian reserve for themselves in the West Bank and areas they reserve for themselves in Jerusalem, that it would make negotiations impossible, and that it would result it Jerusalem endangering bilateral negotiations.

Israeli officials responded strongly to both the substance the tone of the criticisms. The concerns over contiguity have been held up in particular as almost exactly backwards. Israeli construction in E1 doesn’t preclude contiguity between the West Bank and Jerusalem, as the Israelis have built substantial infrastructure and bypass roads to connect to connect parts of Jerusalem with parts of the West Bank in the absence of routes through E1. In contrast, Palestinian control of E1 actually does cut off Ma’aleh Adumim from the rest of Israel, as there is no parallel infrastructure to maintain Israeli access.

More pointedly, Israeli officials consider Palestinian criticism over construction in E1 and Ma’aleh Adumim to be a pretext for abandoning negotiations. Those areas have since the beginning of the peace process been envisioned as ending up under Israeli sovereign, and Palestinian negotiators have historically been willing to negotiate with Israel as long as Israeli construction was consigned to such areas. Dennis Ross published a map describing Israeli and Palestinian territories codified under the 2000 Clinton parameters, with Ma’aleh Adumim explicitly labeled as Israeli and connected to Jerusalem via the E1 corridor. The terms emerged through secret negotiations mediated by Ross in the months after the collapse of that summer's Camp David negotiations, and understanding under which the territories would remain Israeli was linked to Israeli concessions on Jerusalem.

The disposition of E1 and Ma’aleh Adumim in the Clinton Parameters reflected more than half a decade of Israeli understandings embraced by governments from across the political spectrum. In October 1994 during the beginning of the Oslo Accords, then-Labor prime minister Yitzhak Rabin declared that a "united Jerusalem" would include Ma’aleh Adumim, and he even provided then-mayor Benny Kashriel with annexation documents for E1. In 1996 then-Labor prime minister Shimon Peres reaffirmed the Israeli government's position that Israel would demand sovereignty over Ma’aleh Adumim and was backed by dovish politician and co-author of the Geneva Initiative, Yossi Beilin. Later, in 2008 then-Kadima prime minister Ehud Olmert and then-foreign minister Tzipi Livni demanded that Ma’aleh Adumim remain a part of Israel.

Israeli officials have expressed particular surprise that European governments, especially, would attempt to blame Jerusalem for stalling the Oslo-based peace process. Last week saw France voting yes and Britain abstaining on the Palestinian statehood resolution, which violated decades of Oslo-linked agreements and which Palestinian officials declared that it marked the end of the bilateral peace process. The UNGA vote has complicated EU attempts to sway Israel, and analysts have suggested that by declining to oppose the statehood resultion, the Europeans may have squandered valuable diplomatic capital and risked their ability to play constructive roles in the Middle East peace process.

2.12.12

- I had to force myself into being strenuous

Robert Scott, britisk polfarer etter kappløpet med Roald Amundsen vinteren 1912 i teltet der han seinare blei funnen ihelfrossen, skreiv i dagboka sine siste helsingar til kona si slik, her om oppfostringa av sonen deira:
"I had looked forward to helping you to bring him up, but it is a satisfaction to know that he wil be safe with you ... Make the boy interested in natural history f you can. It is better than games. They encourage it in some schools. I know you will keep him in the open air. Try to make him believe in God, it is comforting. ... and guard him against indolence. Make him a strenuous man. I had to force myself into being strenuous as you know - had always an incliniation to be idle".
 

 
Varden med krosset der teltet til Scott og hans menn stod.
 
Indolence): hang til latskap
Strenuous): energisk uthaldande

26.8.12

Det partikulære og normative grunnlaget for den liberale sekulære staten

"Does the free, secularized state exist on the basis of normative presuppositions that it itself cannot guarantee" (Ernst Wolfgang Böckenförde 1967, quoted by Jürgen Habermas 2005.

Dette synes for meg som spørsmålet som må erstatte søket som no lenge har gått føre seg etter Det nye Noreg, den multikulturelle samfunnet eller kva det no er som basis for solidaritet og verdiar i staten.

Habermas vekker ei rad tankar som få andre intellektuelle klarer. Det han lyfter fram her er ikkje eigentleg ein konservativ ide - men det er det og; men for ein Habermas er det liberalt og sekulært spørsml - å søke etter grensene også for den sekulære tradisjon.

Habermas fortsetter:

"This question expresses a doubt about whether the democratic constitutional state can renew from its own resources the normative presuppositions of its existence; it also expresses the assumption that such a state is dependent on ethical traditions of a local nature. These may be traditions of one particular world view of or a religion, but in any case, they have a collectively binding character. [...]"

Slik eg forstår Habermas meiner han her for Europa sitt vedkomande, kristendommen. I det postsekulære samfunn, om det verkeleg er der vi er på veg, kan ein ikkje velje seg ein religion, og ein kan ikkje gjere pluralismen til religion - for dette er den tilstand vi legg bak oss. Vi må tvert om utforske og forstå kva pluralisme i verda betyr. Og det betyr ikkje at alt er like bra, gyldig og verdifullt, men at det eine har forrang for det einskilde samfunn.

Ein annan stad legg han fram som del i eit lengre resonnement at "it remains doubtful, when we consider the element of human motivation, whether a society with a plurality of world views can achieve a normative stabilization - that is, something that goes beyond a mere modus vivendi [...].

Habermas peiker ofte på "motivasjon" som ligg bak det sekulære samfunn og som ikkje er del av det rasjonelle fundamentet. Men ein kan ikkje sjå bort frå kor viktig motivasjon er for solidaritet, demokrati, staten sin legitimitet.

I så mange saker har dette kome fram dei sist tiåra, at det er reist spørsmål om det legitime grunnlaget for staten, mellom anna innan helsevesen, velferd, tryggleik... I det norske sosialdemokratiet - og kanskje vidare enn som så - er det i staden sekulær hybris. Vi fekk samhandlingsreformen, multikultur m.m. Vi skaper oss sjølve.

Det er mange utslag: Du vil i dag ikkje lenger finne ein topp-politikar som bruker historiske referansar. Det er som om Noreg i dag er ein galakse for seg sjølv.

Habermas, den sekulære intellektuelle frå Europa si venstreside, legg då fram eit perspektiv som ikkje er nytt - som i dag er "avleggs":

"The starting point for the philosophical discourse about reason and revelation is a recurrent idea: namely, that when reason reflects on its deepest foundations, it discovers that it owes its origin to something else. And it must acknowledge the fateful power of this origin, for otherwise it will lose its orientation to reason in the blind alley of a hybrid grasp of control over its own self" (Habermas "Dialectics of Secularization, Ignatius 2005, oversett frå tysk og difor i eit stivt språk)

Fridom kom ikkje rekande på ei fjøl.
The Dialectics of Secularization: On Reason and Religion

http://www.amazon.com/Dialectics-Secularization-Reason-Religion/dp/1586171666/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1346011600&sr=1-1&keywords=habermas+ratzinger+dialectics

2.2.12

Fra den svenske boblen

Noen personer etterlyses mistenkt for tyveri ved Universitetet i Lund. De beskrives med ord som “utländskt utseende” og “indiskt utseende”. Dette skal det nå bli en slutt på. Et signalement på tyver skal ikke lenger være “krenkende”.
Ved Universitetet i Lund skal man nå innføre nye regler for hvordan man lager signalement på innbruddstyver. Dette skjer etter at sikkerhetssjefen tabbet seg ut grovt i en epost til universitetets mange avdelinger der han våget beskrive hvordan en tyv faktisk så ut.
Mange vil mene dette virker ganske fornuftig. Det hele ville vel gått over av seg selv var det ikke for at tyven dessverre ikke så svensk ut. Tyven ble derimot beskrevet som ”utenlandsk” og ”indisk”. Og det går jo ikke an i Sverige.
Nå skal universitetet sikre seg mot den slags diskriminering i framtida. Avisen Sydsvenskan dekker saken i lojalitet med det politiske kommissariatets retningslinjer. Jeg gir herved ordet til den angrende sikkerhetssjef Per Gustafson:
Framöver ska en tydligare mall för hur man skriver ett signalement göra att liknande formuleringar undviks.
– I den här nya skrivelsen som vi har tagit fram så använder vi oss av vedertagna begrepp som ska beskriva en person oavsett härkomst, etnisk tillhörighet, hudfärg eller andra aspekter som kan skapa värderingar eller som man kan bli kränkt av, säger Per Gustafson
Du har forstått det helt riktig. Et signalement skal ikke lenger ha referanser til hvordan vedkommende ser ut dersom dette kan bli oppfattet som krenkende. Ikke bare vil de holde hudfargen hemmelig, men de utelukker alle typer signalement som kan krenke noen. Mange vil mene at dette er å gå ganske langt. Bare fantasien setter grenser.
Dette skjer i Lund, like ved Malmø i vakre Skåne, en region som nå er rammet av en dramatisk økning i kriminalitet. Med slike hjelpere som universitets rektor og sikkerhetssjef er det lite håp om bedring.
Det viktige i denne saken er ikke bare det idiotiske i nøytrale signalement men måten rektoren og sikkerhetssjefen velter seg i jamrende beklagelser. Det er noe ML-aktig over det hele. Man ydmyker seg på en nærmest rituell måte. Saken blåses opp og ydmykelsen gjøres dypere for at saken ikke kun skal være en innrømmelse av en konkret feil, men slik at saken skal framstå som en markering av rettroenhet og lojalitet.
I stedet for å kommentere dette rasjonalt, saklig og balansert, kommer det en messende selvpisking. Dette er tegn på at vi her har ikke bare med symbolpolitikk å gjøre men at vi ser resultatene av en sosial kontroll – om en frykt som er så sterk at de som krysser en grense må ydmyke seg offentlig.
Her er igjen sikkerhetssjefen:
- Jag ber alla om ursäkt. Jag har inte lyckats nå samtliga, men de som har hört av sig till mig har jag personligen sökt upp och bett om ursäkt. Jag tar helt och hållet det fulla ansvaret för att det har brustit i kontrollen av språkbruket.
Rektor tar en moderlig og refsende tone. Sikkerhetssjefen har ydmyket seg tilstrekkelig til at han tilgis av mor.
– Det är verkligen både olyckligt och brist på att i det ögonblicket ha tänkt till. Samtidigt illustrerar det väl hur folk pratar med varandra om varandra. Vi vill naturligtvis inte att det ska stå på det sättet, men samtidigt vill jag inte kritisera någon enskild anställd för de gör så gott de kan och vi får ta ansvar för att instruktionerna inte har varit tillräckligt väl utarbetade.
Jeg tenker sikkerhetssjefen passer seg i framtida.
Journalisten er godt plassert inne i den samme boblen. Hans eneste spørsmål er av den anklagende sorten, den som truer med fordømmelse og refs:
- Är det inte märkligt att sådana formuleringar släpps igenom på ett universitet?
Noen ville kanskje snudd litt på det og spurt om det ikke også er litt merkelig at et signalement tross alt ikke skal si noe om hvordan personen faktisk ser ut.
Dette er den nye svenske moralismen, den politiske tvangstrøye som rammer Sveriges to viktigste arenaer for fri tanke, fornuft og åpenhet: media og universitetene.
Politisk korrekthet er ikke lenger dekkende for hva som skjer i den svenske offentligheten. Vi er langt over i en kollektiv galskap. Hvor er Holberg, Ibsen, Bjørneboe? Hvor er Hjernevask, hvor er Monty Python?
Skånske røvere derimot har nå en ting å gjøre, smøre seg med skokrem og de er sikret anonymitet.
Saken er tidligere publisert på www.document.no

1.2.12

Opportunistens ti bud i Norge

Ti bud til en ung mann som vil frem i verden
I
Det første bud er ganske lett.
De som er flest har alltid rett.

II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.

III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.

IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.

V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.

VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)

VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.

VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du den beste livspolis.)

IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til han som ryktet gjelder.)

X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!
Følg dristig med i kamp mot troll,
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
én time forut for din tid.

Jens Bjørneboe

26.1.12

Omsorg for pirater

Når en gruppe amerikanske spesialsoldater flyr inn over Somalia og befrir to gisler er Aftenpostens hovedsak at ni pirater ble drept i skuddvekslingen: "Ni drept da dansk gissel ble befridd i Somalia".

Ett av gislene er dansk og jobbet for den danske flyktningehjelpen som minerydder. Aftenposten intervjuer informasjonssjefen i den danske flyktningehjelpen og han blir straks spurt hva han synes om at så mange pirater ble drept:

"Ni gisseltagere skal ha blitt drept. Har dere noen kommentar til at aksjonen kostet så mange menneskeliv?

Nei".

At denne dialogen blir referert nøyaktig i en så kortfattet artikkel er uttrykk for at avisen mener dette er vesentlig. Nei´et skal ringe illevarslende. Riktignok får informasjonssjefen først anledning til å si at de to har det etter forholdene bra.

Journalisten Hans O Torgersen har uforvarende eksponert en sterkere sympati med gisseltakerne enn gislene. Hadde det vært en rimelig balanse i saken ville han prioritert befrielsen av de to og deretter informert om tapstall etterhvert.  

I toneangivende internasjonale medier, selv de liberale, er nettopp befrielsen selve hovedsaken. Og de fleste legger vekt på dristigheten ved operasjonen i positive ordelag.

US Swoops In to Free 2 From Pirates in Somali Raid New York Times
US commandos free two hostages in daring Somalia raid Reuters
Navy SEALs: Somalia raid frees Jessica Buchanan, Poul Thisted, GlobalPost
Raid In Somalia: U.S. Navy SEALs Free Hostages Held Since October, Huffington Post

I stedet har Torgersen lagt opp artikkelen på en måte som kan forstås slik at det hefter noe kritikkverdig ved spesialstyrkenes opptreden. Aftenposten kommer ikke med noe som skal sannsynliggjøre dette.

Operasjonen skjedde om natten i stummende mørke. Detaljer er ikke kjent ennå, men det er mulig at bilder og info blir tilgjengelig fra Navy Seals etterhvert. Uten å kjenne mer om operasjonen er det umulig å mene noe om det ble brukt uforholdsmessig stor ildkraft.

Men det kan ha blitt brukt raketter og granater for å raskt kunne slå ut gisseltakerne. I slike operasjoner vil man ikke ta noen sjanser. Det er slik skarpe operasjoner er. Å bruke uforholdsmessig stor ildkraft er faktisk ofte det normale. Det finnes alltid en risiko. Dette vet amerikanerne som mistet 19 soldater i Mogadishu under sitt katastrofale "Night Hawk" raid i 1993.

Torgersen tenker kanskje at en slik vinkling vil styrke hans og avisens anerkjennelse blant de riktige leserne. Eller kanskje er artikkelen skrevet på basis av en så inngrodd holdning at det kom helt ubevisst: Man skal alltid ta de svakes parti (glem gislene et øyeblikk), man skal alltid være revisjonistisk, passe subversiv, man skal alltid være litt anti-militær, man skal alltid være anti-amerikansk, og det er noe sympatisk med fattige afrikanske piraters kamp mot Vesten osv. Man aner en slags revolusjonsromantikk i bakgrunnen. Kanskje har man bilde av Che Guevara på gutterommet osv.

Denne artikkelen er helt i tråd med rådende forestillinger i avisen og bekrefter avisens plassering på norsk venstreside.

Det er i alle fall sikkert at noen beundring for et par dusin soldater med amerikansk flagg på skuldrene som hopper i fallskjerm i mørke natta over Somalia - det har Torgersen ikke. Derfor heller ingen jubel for at to hjelpearbeidere er reddet. Dette ligger under som journalistens mentale kart.

Kanskje har man stadig politimester Bastians snille røvere i tankene mens man spaserer med barna over til en forestilling med piraten Kaptein Sabeltann i Kjuttavika. Så mye av norsk dårskap kan forstås ved en tur til Kristiandsand Dyrepark.

(Innlegget er første gang publisert på www.Document.no, 26 januar 2012)