"...sin heimvegen velja og livsvoni vinne ..."

Fjell-Norig

Av Olav Aukrust

Du salme i skogen, der vindsus syng

kvar linnvêrs natt,

du helsing frå villmark og végras og lyng −

stødt kjem du att.

Frå brisken den beiske og fine og stride,

frå fjellheim og viggur og vindheimar vide

kjem du, mitt hjarta til sorg og til trøyst,

du Fjell-Norigs inste, upphavlege røyst.

Du gufs av det norske, du ånd ifrå fjell −

di klage er mi.

Um ingen deg høyrer, eg høyrer deg lel,

og veit kva du lid.

Dei runer som gudgjevne her berre ljomar,

dei lengslur som her einast skin og ber blomar

ved aurgamal ile som her berre vell −

dei er det du syng um, du vindsus i fjell.

Du høyrest av dine ved dag og ved natt,

du utesus.

Um folket ditt svik deg, kom sterkare att −

fyll vårt hus!

Å døyp oss i vårdagars dom over døden,

til kveik att på nytt av den norrøne mjøden, −

du gufs frå det høge som her vil bli storm;

lyft elden vår eigen, i ånd og i form!

Du fengje vårt inste og føre oss dit

som lengslune gjeng!

Det tindrar av bjørk, og det lyser av kvit

skogstjerne-eng − −

Det tek som når tora og storskri’u rullar,

det møter med barndom og bestemorsullar,

med fimleik og avle og urtids vin, −

og langleite blånar, og høgfjell skin!

Di klage forklagar oss, klumsa eg stend, −

gjev tol, gjev tol!

Din djupaste løyndom er liv lage enn:

du skapte vårt mål.

Og du einast difor er etter vårt ynde:

vår lengting og lagnad, vårt lende og lynde,

det talar du ut um, og sjølve vårt kall

kann den lyde ut som er heilt i ditt vald.

Dei menn som um Fjell-Norig endå held vakt,

dei kjenner deg vel.

Alt folket skal eingong med glans av di makt,

med midtsamla sjel,

sin heimvegen velja og livsvoni vinne,

og tavlun’ i graset då att skal me finne −

og då skal vår folkeånd gjeste sitt folk

og Fjell-Norig fagne sin fulltrugne tolk.

Végras: skoggras, villgras 

Frå Norske terningar, Oslo 1931. Elektronisk utgåve ved Nynorsk kultursentrum 2006.

http://www.aasentunet.no/default.asp?menu=1125&id=2758


God jul til alle!

like a duck's footprint left in the mud

"In passing, we might say that success is a hideous thing. Its false similarity to merit deceives men...They confuse heaven's radiant stars with a duck's footprint left in the mud."

(Victor Hugo, from Les Miserables).

I was the Highwayman

I was a highwayman. Along the coach roads I did ride
With sword and pistol by my side
Many a young maid lost her baubles to my trade
Many a soldier shed his lifeblood on my blade


The bastards hung me in the spring of twenty-five
But I am still alive.

I was a sailor. I was born upon the tide
And with the sea I did abide.
I sailed a schooner round the Horn to Mexico
I went aloft and furled the mainsail in a blow
And when the yards broke off they said that I got killed
But I am living still.

I was a dam builder across the river deep and wide
Where steel and water did collide
A place called Boulder on the wild Colorado
I slipped and fell into the wet concrete below
They buried me in that great tomb that knows no sound
But I am still around..I'll always be around..and around and around and
around and around

I fly a starship across the Universe divide
And when I reach the other side
I'll find a place to rest my spirit if I can


Perhaps I may become a highwayman again
Or I may simply be a single drop of rain
But I will remain
And I'll be back again, and again and again and again and again.

(Jimmy Webb)

Performed by "The Highwaymen" Willie Nelson, Johnny Cash, Waylon Jennings and Kris Kristofferson perform the Jimmy Webb song "Highwayman" live. Filmed in March 1990 at Long Island's Nassau Coliseum
An excellent version by J Cash only is heres: http://youtu.be/SL_-bobJuYA 

Kristendommen et fundament for sekularismen

Mange ser sekularisme og ateisme som to sider av samme sak. Det er det ikke. Mange tenker at sekularisme står i en motsetning til kristendommen, som en reaksjon, antitese. Det er den selvsagt heller ikke. Mange tenker nok på sekularisering som et bevegelse bort fra det åndelige - det kan det være for den enkelte, men det er egentlig ikke det sentrale ved sekularisering. Å fremme et sekulært samfunn kan også være forenlig med en personlig tro.

Det er mange viktige trekk ved det sekulære, som at verden og samfunnet må studeres og forstås basert på kunnskap, observasjon og fornuft og ikke religion. Dette ble den vestlige sivilisasjons kjennetegn de siste hundreår.

Samtidig, det sekulære samfunn kom ikke av seg selv. Mye taler for at frigjøringen av det enkelte mennesket i Kristendommen og likheten vi alle har for Gud åpnet dørene for mye av vår politiske kultur, og sekularismen.

Kan vi ta endelig farvell med Kristendommen da uten at sekularismen mister sitt forankring? Kan Kristendommen kun spille en historisk rolle for dagens sekulære samfunn?

Må ikke det sekulære fellesskapet tross alt dele en tro? En tro som ikke er gjenstand for stadig skiftende kunnskap, dialog og normer men som ligger fast. En tro som ikke ligger fast er ingen tro.

Kunne det være nasjonen? Men troen på nasjonen alene, etter nasjonalsosialismen og etter globaliseringen - viktig, ja, men er det godt nok?

Det er i alle fall ikke multikulturalismens kompromisser med Islam. Denne tilhørigheten som hele tiden vil være gjenstand for dialog, tilpasning, usikkerhet og manipulasjon kan ikke gi trygghet - heller ikke frihet og likhet.

Jeg kom over et sitat fra den tyske filosofen Jürgen Habermas, en av Europas ledende intellektuelle på moderate venstresiden som er kjent for å ha fremmet betydningen av den offentlige debatten, samtalen i frie demokratiske samfunn:

Han skriver:

"Kristendommen, og ikke noe annet, er det ultimate fundamentet for frihet, samvittighet, menneskerettigheter og demokrati og et mål (benchmark) på den vestlige sivilisasjon. Til denne dag har vi ingen andre alternativer. Vi holder fram med å ta næring fra denne kilden. Alt annet er postmoderne skvalder" (min oversettelse. Hentet fra Chr. Caldwell "Reflections on...")