Det er mange viktige trekk ved det sekulære, som at verden og samfunnet må studeres og forstås basert på kunnskap, observasjon og fornuft og ikke religion. Dette ble den vestlige sivilisasjons kjennetegn de siste hundreår.
Samtidig, det sekulære samfunn kom ikke av seg selv. Mye taler for at frigjøringen av det enkelte mennesket i Kristendommen og likheten vi alle har for Gud åpnet dørene for mye av vår politiske kultur, og sekularismen.
Kan vi ta endelig farvell med Kristendommen da uten at sekularismen mister sitt forankring? Kan Kristendommen kun spille en historisk rolle for dagens sekulære samfunn?
Må ikke det sekulære fellesskapet tross alt dele en tro? En tro som ikke er gjenstand for stadig skiftende kunnskap, dialog og normer men som ligger fast. En tro som ikke ligger fast er ingen tro.
Kunne det være nasjonen? Men troen på nasjonen alene, etter nasjonalsosialismen og etter globaliseringen - viktig, ja, men er det godt nok?
Det er i alle fall ikke multikulturalismens kompromisser med Islam. Denne tilhørigheten som hele tiden vil være gjenstand for dialog, tilpasning, usikkerhet og manipulasjon kan ikke gi trygghet - heller ikke frihet og likhet.
Jeg kom over et sitat fra den tyske filosofen Jürgen Habermas, en av Europas ledende intellektuelle på moderate venstresiden som er kjent for å ha fremmet betydningen av den offentlige debatten, samtalen i frie demokratiske samfunn:
Han skriver:
"Kristendommen, og ikke noe annet, er det ultimate fundamentet for frihet, samvittighet, menneskerettigheter og demokrati og et mål (benchmark) på den vestlige sivilisasjon. Til denne dag har vi ingen andre alternativer. Vi holder fram med å ta næring fra denne kilden. Alt annet er postmoderne skvalder" (min oversettelse. Hentet fra Chr. Caldwell "Reflections on...")
