Omsorg for pirater

Når en gruppe amerikanske spesialsoldater flyr inn over Somalia og befrir to gisler er Aftenpostens hovedsak at ni pirater ble drept i skuddvekslingen: "Ni drept da dansk gissel ble befridd i Somalia".

Ett av gislene er dansk og jobbet for den danske flyktningehjelpen som minerydder. Aftenposten intervjuer informasjonssjefen i den danske flyktningehjelpen og han blir straks spurt hva han synes om at så mange pirater ble drept:

"Ni gisseltagere skal ha blitt drept. Har dere noen kommentar til at aksjonen kostet så mange menneskeliv?

Nei".

At denne dialogen blir referert nøyaktig i en så kortfattet artikkel er uttrykk for at avisen mener dette er vesentlig. Nei´et skal ringe illevarslende. Riktignok får informasjonssjefen først anledning til å si at de to har det etter forholdene bra.

Journalisten Hans O Torgersen har uforvarende eksponert en sterkere sympati med gisseltakerne enn gislene. Hadde det vært en rimelig balanse i saken ville han prioritert befrielsen av de to og deretter informert om tapstall etterhvert.  

I toneangivende internasjonale medier, selv de liberale, er nettopp befrielsen selve hovedsaken. Og de fleste legger vekt på dristigheten ved operasjonen i positive ordelag.

US Swoops In to Free 2 From Pirates in Somali Raid New York Times
US commandos free two hostages in daring Somalia raid Reuters
Navy SEALs: Somalia raid frees Jessica Buchanan, Poul Thisted, GlobalPost

Raid In Somalia: U.S. Navy SEALs Free Hostages Held Since October, Huffington Post

I stedet har Torgersen lagt opp artikkelen på en måte som kan forstås slik at det hefter noe kritikkverdig ved spesialstyrkenes opptreden. Aftenposten kommer ikke med noe som skal sannsynliggjøre dette.

Operasjonen skjedde om natten i stummende mørke. Detaljer er ikke kjent ennå, men det er mulig at bilder og info blir tilgjengelig fra Navy Seals etterhvert. Uten å kjenne mer om operasjonen er det umulig å mene noe om det ble brukt uforholdsmessig stor ildkraft.

Men det kan ha blitt brukt raketter og granater for å raskt kunne slå ut gisseltakerne. I slike operasjoner vil man ikke ta noen sjanser. Det er slik skarpe operasjoner er. Å bruke uforholdsmessig stor ildkraft er faktisk ofte det normale. Det finnes alltid en risiko. Dette vet amerikanerne som mistet 19 soldater i Mogadishu under sitt katastrofale "Night Hawk" raid i 1993.

Torgersen tenker kanskje at en slik vinkling vil styrke hans og avisens anerkjennelse blant de riktige leserne. Eller kanskje er artikkelen skrevet på basis av en så inngrodd holdning at det kom helt ubevisst: Man skal alltid ta de svakes parti (glem gislene et øyeblikk), man skal alltid være revisjonistisk, passe subversiv, man skal alltid være litt anti-militær, man skal alltid være anti-amerikansk, og det er noe sympatisk med fattige afrikanske piraters kamp mot Vesten osv. Man aner en slags revolusjonsromantikk i bakgrunnen. Kanskje har man bilde av Che Guevara på gutterommet osv.

Denne artikkelen er helt i tråd med rådende forestillinger i avisen og bekrefter avisens plassering på norsk venstreside.

Det er i alle fall sikkert at noen beundring for et par dusin soldater med amerikansk flagg på skuldrene som hopper i fallskjerm i mørke natta over Somalia - det har Torgersen ikke. Derfor heller ingen jubel for at to hjelpearbeidere er reddet. Dette ligger under som journalistens mentale kart.

Kanskje har man stadig politimester Bastians snille røvere i tankene mens man spaserer med barna over til en forestilling med piraten Kaptein Sabeltann i Kjuttavika. Så mye av norsk dårskap kan forstås ved en tur til Kristiandsand Dyrepark.

(Innlegget er første gang publisert på www.Document.no, 26 januar 2012) 

Formelle og reelle problemstillinger

Janne Kristiandsen måtte gå fordi hun kom i skade for å bekrefte at Forsvarets etterretningsagenter opererer for Norge i Pakistan. At slike finnes overrasker ingen. Men dette er slikt som en ikke snakker om, selvsagt. Janne K har vært frisk i språkføringen.

Hun har en offensiv holdning, mye selvtillit og virker tøff. Kanskje litt uvøren.
Dette er ikke alltid gode egenskaper for en som skal lede de hemmelige tjenestene. En leder skal helst være grå, taus og forsiktig.

På den andre siden. Kanskje har hun nettopp i den siste tiden vært viktig for Norge. Vi har trengt lederskap. Hun virker handlekraftig og tydelig; og dette er trolig kvaliteter som PST og Norge har vært og er tjent med i disse tider.

Tabben synes ikke å være stor. At hun måtte gå må ses på bakgrunn av at presset på henne alt var stort, at det var tvil om justisministerens tillit til henne stakk særlig dypt, at media og opposisjonen, fra venstresiden til Frp´s nestleder stadig kom med tung kritikk. Derfor var dette dråpen.

Dråpen var ikke annet enn enn dråpe, dum men ikke noe som skulle føre til en fratredelse. Normalt skulle en beklagelse, en pinlig opprydning ift Pakistan vært nok.

PST står overfor kolossale utfodringer med hensyn til overvåkning av terrorisme og voldelig ekstremisme er det klart viktigere for Norge å sikre kontinuitet i PST. Kostnaden ved å skifte sjef nå er betydelig og den blir trolig langt større enn kostnaden ved å stå gjennom brasene.

Skal vi tenke sikkerhet for Norge, på kort og lang sikt, er kostnaden større ved å miste JK nå enn ved å leve med en flause som dette. Men står egentlig norsk sikkerhet øverst på dagsorden for alle som nå er med i koret mot JK? Hva er det egentlig folk er opptatt av? alle journalistene, politikerne ekspertene? Norsk sikkerhetsinteresser ser ut til å være det aller siste. Formalisme og politikk styrer det hele.

Dette kom spesielt godt fram i intervjuet med Achtar Chaudhry som sier følgende til NRK:

"Jeg mener at hvis vi skal se fremover på hvordan vi skal bekjempe terror så må vi ha informasjonsutveksling, og vi må ha samarbeid med relevante land i verden. Pakistan er ett av de landene som vi bør samarbeide med, sier han."

Chaudhry anbefaler her mer etterretningssamarbeid mellom Norge og Pakistan i kampen mot terror. Skal vi le eller gråte? En viss kontakt er det naturlig nok, men et slikt samarbeid har klare grenser. Mange har sagt at ISI (Pakistans mektige militære etterretning) spiller på begge sider av bordet.

ISI sitt engasjement bak internasjonal terror er velkjent selv om mye av dette selvsagt er vanskelig å bekrefte. Men hva angår Kashmir og Taliban er det liten tvil. Bin Laden kunne dessuten bo i Pakistan tilsynelatende uforstyrret før USA fant ham.

Det finnes dessuten seriøse rapporter som knytter ISI til terrorbombene i London, blant annet.

Janne K snublet der hun skulle holdt tett. Det var en forsnakkelse. Chaudhry derimot forsnakket seg ikke. Chaudhry er selvsagt i sin fulle rett som politiker - Janne K derimot er bundet til å følge et regelverk som er der blant annet for å beskytte norske agenter og våre kontakter og deres viktige arbeid for landet.

De formelle konsekvensene for de to må være forskjellige, det er åpenbart. Men politisk er det liten tvil, en forsnakkelse er en forsnakkelse. Den kan vi diskutere alvorligheten til.

Men en må forvente at media når de nå har gjort seg ferdige med PST sjefen tar for seg Chaudrys anbefalinger om informasjonssamarbeid med Pakistan. Det finnes faktisk seriøse teorier om at ISI kan ha relasjoner til terror i Europa. Det er også godt kjent at de har relasjoner til Taliban i Afgh og forsøker destabilisere landet der norske soldater setter livet inn for å sikre nettopp stabilitet og fred.

Chaudhry stanser dessuten ikke der. Hans sidestilling av USA og Pakistan under i den sjebnesvangre spørsmålsrunden på Stortinget i går er også lite imponerende. Uansett hva man mener om Guantanomo så er rettstilstanden og respekten for menneskeretter noe helt annet i USA enn i Pakistan. Det er bare å lese rapportene fra verdens menneskerettsorganisasjoner.

Alt dette er politikk. Og det er flott at SV får kjøre i vei med sine perspektiver; slik er det i et fritt samfunn. Men det er ikke flott at det sitter journalister og parlamentarikere og veier hvert ord som kommer fra PSTs sjef for om mulig få noe på henne, mens andre politikere i vår nasjonalforsamling - og i regjeringspartiet SV - som tross alt bestemmer er i landet - får lov til å dure i vei med slike perspektiver uten motforestillinger, uten at dette slås opp, gås etter...

Ronald Fangen om "det frie kultursamfunds forutsetning"

"Usaklig holdning er straks en prinsipiell fornektelse av åndsfrihetens idé. Selvsagt er friheten der for å bli brukt, ikke til lek, men til blodig alvor, – til kamp for det man holder for riktig og sant mot alt man holder for fusk og fare. Men at et kultursamfund er fritt, betyr nødvendigvis at det rummer motsetninger. I det samme øyeblikk som motsetningene, friksjonen, spenningen forsvinner, har friheten intet funksjon og opgave. Det frie kultursamfunds forutsetning er alltid en positiv vurdering av motsetningers nødvendighet og nytte for alt åndsliv. Vil f.eks. den kristne falanks i et land forby, eller ved maktmidler og intoleranse undertrykke ikke-kristen eller anti-kristen tanke, da fornekter den åndsfriheten. Det burde være utenkelig [...]"

(Ronald Fangen 1965:253)
Hentet fra Erik Skjevelands essay i 2000.

Johann Sebastian Bach: Sei gegrüßet Jesu gütig

"Eg helsar deg nådige Jesus"

Karl Richter plays the Partite diverse sopra, Sei gegrüßet, Jesu gütig, BWV 768 at the Silbermann orgel of Freiberg Dom.