15.3.07

Sammenhengen mellom LOs rolle og lederkrise

Det er rart at i en tid da internasjonal solidaritet, fattigdom, etikk, moral og ikke minst klimatrussel er tema som preger dagsorden mer enn noen gang, så er krav nr 1 fra en av landets mektigste ikke-statlige aktører, mer kjøpekraft til alle! og se Handel og Kontor her. Kan det være en sammenheng mellom denne tilsynelatende grunne materialismen og LOs lederkrise? I rettferdighetens navn refereres det i en annen nyhetsmedlig at "Den samlede pengebruken i samfunnet må ikke vokse for mye, og lønns- og annen inntektsvekst må ikke bli for sterk", uttaler LO. Så, joda det tenkes langsiktig også. Men Roar Flåthens krav om økt kjøpekraft for alle blir ikke mindre problematisk av den grunn. LOs likhetskrav mister sin troverdighet når likehetens målestokk blir at vi alle skal kunne kjøpe ny utegrill eller mer bensin til skjærgårdsjeepen - eller hva det nå er vi alle trenger. Trenger ikke LO nå å styrke sin troverdighet som samfunnsaktør? I stedet er det første kravet fra ny LO-leder: mer til den enkelte. Landet trenger fagorganisasjoner, og de har selvsagt frihet til å mene hva de vil, men vi snakker her om et landsorganisasjon som er mye mer enn en interesseorganisasjon for arbeidstakerne. LO ønsker å være en samfunnsaktør, ja faktisk ønsker de å være med å styre Norge. Med sterke bånd til AP, gjør de faktisk det også. Med dette følger det forpliktelser. Hvorfor kunne ikke LO i år kreve en klimaprofil på lønnsoppgjøret? Det ville være solidarisk med framtidige generasjoner og arbeidstakere. I stedet ordlegger de seg på en måte som like gjerne kunne komme fra markedsliberalister og populister. Det er kanskje ikke bare tidligere LO-leder som har mistet bakkekontakten. Kanskje handler hele Valla-striden om mer enn ledelse og styring, det handler kanskje like mye om en organisasjon som har mistet kontakt med sine røtter og sine visjoner, og som står igjen med den rene kampen for makt og innflytelse. Det er ikke et pent syn.

Ingen kommentarer: