Georgia: en balansert tilnærming

Konflikten i Georgia har skapt en svært uoversiktlig og vanskelig situasjon. Hvordan forstå hva som skjer, sette det i sammenheng og meisle ut en response. Først, hva er på spill? Det er uten tvil to tema: det ene er Russlands brutalitet og ekspansjonisme. Dette er synlig på flere fronter over flere år. Det er retur til noe autoritært og en global stormaktsambisjon uten en demokratisk forankring. Det som har gjort Russland mer ekspansive er deres gode økonomi som skyldes de gode prisene på olje og gass. Dette finansierer deres opprustning og ekspansive politikk.
Det andre tema er de ulike konfliktene i Russlands nærhet. Et av disse er Georgia og konflikten med de to utbryter-provinsene.
Fra dekningen i media ser det ut til at dette er David mot Goliat, men selv om dette faktisk er riktig, er det David som ikke bare satte krigen i gang men som gjorde det ved å angripe sivile i osseternes hovedstad. Hvor mange som døde er fremdeles uklart. Men uavhengige rapporter nevner at flere boligblokker er jevnet med jorden.
Hvorfor Georgia gjorde dette er det store spørsmålet. De måtte vite at Russland ville kaste de georgiske styrkene ut og straffe Georgia. En hypotese er at den georgiske presidenten angrep Sør-Ossetia fordi det for det første ikke fantes en forhandlingsløsning, Georgia hadde ingen flere kort å spille. og for det andre at en russisk militær og politisk respons ville på en side avslutte forhandlingene og i realiteten sikre en de facto russisk kontrol med provinsene samtidig som den russiske militære gjengjeldelsen ville gi Georgia sympatier internasjonalt. Russland ville framstå som den store stygge ulven og Georgia som rødhette. Georgia ville slik fjerne avslutte konflikten om provinsene og slik fjerne den største hindringen mot å bli medlem av Nato. Nato kunne ikke ta opp et medlem som har en aktiv alvorlig konflikt med Russland - særlig når dette befinner seg langt fra Natos kjerneområde og tett på Russlands territorium. En innlemmelse av Georgia ville kunne svekke Natos sikkerhetsgaranti og i realiteten hele alliansen. En garanti må være reell. Dersom Georgia nå får medlemsskap i Nato vil nok Georgias regjering tenke at tapet av provinsene var prisen georgia må betale for å overleve på sikt som selvstendig demokratisk stat.
Dette resonnementet er rimelig, det er bare ett svakt punkt - nemlig for å oppnå dette så satte de georgiske militære inn et angrep mot sivile mål i Sør-Ossetia. I verste fall var tanken at et angrep på selve byen med store sivile ødeleggelser var nødvendig for provosere fram en russisk respons. Det er i så fall sjokkerende kynisk.

Hvis dette er tilfelle har Georgias regjering svekket sin søknad om medlemsskap i Nato. Det er likevel stor sympati med Georgias sak og det er av strategisk betydning at landet sikres mot russisk imperialisme. Ikke minst med tanke på kontroll med oljeleveransene til Europa. En av de få ledningene med olje til Europa som ikke Russland kontrollerer går gjennom georgisk territorium.

Det er likevel grunn til å kritisere Russlands respons for å være uforholdsmessig hard. De angrep selv sivile mål i Georgia, og vi vet ennå ikke om og hvor langt de russiske styrkene som nå står inne i Georgia vil trekke seg tilbake.

Et annet moment som kompliserer bildet er den nære forbindelsen mellom USAs regjering og Georgia og ikke minst mellom McCains kampanje og Georgia. Den fremste lobbyisten for Georgia er i dag rådgiver for McCain. McCain har mye å vinne på at Russland framstår som en trussel. Det er hans kvaliteter og fasthet i sikkerhetspolitikken som setter han langt foran Obama. Situasjonen i Georgia gav McCain en gyllen mulighet til å profilere seg. Samtidig tar det fokus bort fra Irak. Dette er spekulasjoner, men det faller inn i et bilde av USAs strategier mht til Nato og til energiforsyning gjennom Sentra-Asia som er uavhengige av Russland.

Flere observatører peker nettopp på at Putin er egentlig den som her er lurt, men spørsmålet er om Europas statsledere er lurt. Det er de neppe. Men mye av mediedekningen har vært ensidig til støtte for Georgia selv om det tidlig var kjent at Georgia trolig selv startet beskytningen. Og Europas statsledere er også lydhøre for opinionen.

Dette gjenspeiler problemet media har i å holde to tanker i hodet samtidig. En av de kanskje største utfordringene er Russlands ambisjoner de siste årene og Georgia må plasseres også i dette bildet. Samtidig er dette et spill der det nå ser ut til at Georgia har spilt høyt og farlig. Georgias regjering har om mistanken er riktig, feilet grovt i sin demokratiske modningsprosess etter oransjerevolusjonen. Samtidig har vestlig presse, offentlighet og elite fått øynene opp for Russland. Om sivile Ossetere er ofret for at vi får større realisme i vår forståelse av Russland er dette tragisk og uakseptabelt og ikke verdig verken Georgias regjering eller vår frie europeiske presse.

Dette problemkomplekset dundrer så inn i småstaten Norges politikk, med vårt miniforsvar og en sinnelagsetisk basert utenriks og sikkerhetspolitikk a la Jan Egeland. Egeland klarer i en kronikk i Aftenposten, som NUPIs direktør, å kommenterer konflikten i Kaukasus uten å nevne Russlands strategiske interesser med ett ord. Her råder ideen om at alle kan snakkes til fred rundt et norsk forhandlingsbord - og vil de likevel ikke snakkes til rette så er det fordi hatet er for dypt og irrasjonelt. "Interesser" finnes ikke lenger i NUPI-direktørens vokabular - norsk utenrikspolitikk er blitt terapeutisk som nesten alt annet i følerisamfunnet - han er blitt en paradi på seg selv.

Lærdommen for Norge er at Russland har vist i Kaukasus at de har evne og vilje til å handle unilateralt - gjerne militært - fordi Europa er deres gisler. Europa lever av deres energi og det russiske markedet som strutter av petro-dollar er et uunværlig marked for europeiske produkter. Russland er vår strategiske partner, om vi ville eller ikke. Tallenes tale er klar. Den som vil utfordre Russland må derfor også ha en plan for hvordan en håndterer denne "gisselsituasjonen". Større satsing på kjernekraft og militær opprustning er to ting. En større og mer seriøs satsing i Midt-Østen for å der sikre energileveransene på sikt - er en annen. Dette betyr tettere samarbeid med USA. Satsingen på energi fra Russland kom jo som et svar på Europas behov for å bli mer uavhengig av energi fra Midt-Østen. Nå er vi tilbake til start. Nato-utvidelse er fint, men det må skje i et tempo som er ansvarlig. Dvs man må ikke love noe en ikke kan holde. Som økonomisk gissel slik Europa er i dag kan vi simpelten ikke gjøre en slik tabbe. Det vil undergrave Natos sikkerhetsgaranti og troverdighet - noe som alltid rammer de små land mest. Og Norge, utenfor EU, med uavklarte grensespørsmål og et energirikt nordområde - ikke helt ulikt Georgia - og med et nedbygget forsvar, har ikke mye å gå på. Vi burde heller bekymre oss mer for hvordan Nato og vi selv skal kunne forsvare det vi har.