Sanction North Korea? Sanction China?
China, is the "most likely" provider of North Koreas new toys - its new high tech uranium enrichment facility, Bret Stephens in WSJ writes december 7th.
Chinese diplomats will tell you again and again that Chine is a responsible partner and will aim at pacifying the North Korea. The recent documents published by Wikileaks tell a different story. China will not want to see North Korea collapse. As a consequence China secretly protects and supports the regime. An WSJ leader points to a series of revelations:
"An October report by the Congressional Research Service notes that the "seaborne cargo of North Korean arms seized in Dubai in July 2009 had visited several Chinese ports and was transported from Dalian, China, to Shanghai aboard a Chinese ship, again without a Chinese effort to conduct a search. Overland routes for procurement of WMD-related goods are reportedly also common, due to the participation of Chinese entities."
"Resolution 1874, adopted by the U.N. Security Council last year after the North conducted its second nuclear test, forbids the sale of luxury goods to North Korea—goods Kim Jong Il uses to buy off his elites. Yet China exported $136.1 million worth of such goods to North Korea in 2009, including "160 luxury cars (made in China) to directors of provincial committees of the Korean Workers Party and to municipal committee secretaries."
"Why the warm embrace? In one of the most interesting of the leaked cables—a report of a conversation last year between Lee Kuan Yew and U.S. Deputy Secretary of State James Steinberg—Singapore's Minister Mentor suggests an answer. "The Chinese," he said, "do not want North Korea, which China sees as a buffer state, to collapse. [South Korea] would take over in the North and China would face a U.S. presence at its border."
"Mr. Lee is right that Beijing must make hard-headed calculations regarding the North: China cannot escape its shared border, and the effects of the North's collapse would be immediately felt on its side of the Yalu.""
Providing luxury cars, airspace and transit havens is one thing, offering advanced nuclear technology is another.
In another article in WSJ Bret Stephens writes China is behind a number of WMD proliferation cases the last decades and has in stead of contibuting to international stability and safety added to the mounting problems in the Middle East and Asia by helping even the most lunatic regimes to develop WMD production capacity and technology.
Stephens writes about a US top nuclear scientist Siegfried Hecker that recently toured the sites in North Korea and came back with fresh and disturbing news:
"Nor was that all. Mr. Hecker also writes that "The control room was astonishingly modern. Unlike the reprocessing facility and reactor control room, which looked like 1950s U.S. or 1980s Soviet instrumentation, this control room would fit into any modern American processing facility."
[...]
North Korea is not the only country being helped on the WMD path by China. Pakistan is one. CIA testified in 1997 that "China was the most significant supplier of WMD-related technology to foreign countries."
"In 2002 came news that Chinese experts had worked on Iran's nuclear facility in Isfahan. That same year, the Washington Times reported that a Chinese company had sold North Korea 20 tons of tributyl phosphate, a key ingredient for extracting plutonium from spent fuel rods. And thanks to WikiLeaks, we know that China facilitates North Korean weapons exports—over insistent U.S. protests—to sundry foreign destinations.
"It's time the U.S. drew appropriate conclusions from this. Every effort to negotiate with the North has failed. Yesterday, President Obama called Hu Jintao to ask for help with Pyongyang. But as proliferation expert Henry Sokolski notes, what's the point of urging Beijing to be part of the solution when it's so willfully part of the problem? China has signed on to nearly every nonproliferation agreement around. Yet it continues to flout all of them.
"This is not the behavior of a status quo power, but of a revolutionary one supporting activities and regimes that represent the most acute threat to global security. If it continues unchecked, it is China that should be sanctioned—and the North's facilities destroyed."
7.12.10
Gender apartheid ?
Progressive Party proposal to ban Hijab in schools in Norway is dismissed by all other political parties.
Today a muslim group comes out in support of a ban, saying th hijab is not just an innocent headscarf as some suggest. The purpose with dressing girls in hijab is to control their behavior and not least their participation in society. It's use represents repression of children and must be stopped, the leader of LIM Tina Shagufta Kornmo says today in the Norwegian daily VG. LIM stands for Equality, Integration and Pluralism, a Norwegian muslim liberal network.
The Progressive Party thinks when children are forced to wear hijab they are instructed in a system of gender apartheid where women are inferior.
Well, the tendency to compare everything to apartheid is not helping the argument against hijab. Clearly hijab will increase segretation of some sort and it should be banned in certain public arenas, like in schools. We do not need to have a comparative debate. The Progressive Party has a very good cause and did not need to employ scare tactics.
Norwegian schools should seek to assimilate children from foreign countries not to placate the patriarchy. To see social progressives rally to protect a social system in which the male as the primary authority figure and central to social organization is first laughable, then just sad and disturbing.
"Progressives" and "liberals" scramble to the protection of the bearded patriarchs is beyond understanding. Only a few decades ago the liberal left made its career attacking Norwegian rural religious conservative values in particular for its views on women and sex. Now they make their career protecting religious conservaties from rural Pakistan.
Opponents of a ban cites tolerance and pragmatism. And much of what they say makes sense if seen in isolation. But the fact is that many ordinary people probably see the bigger picture (while the political class is obsessed with feel good formalism) where they see their own ways of life being fundamentally challenged in arenas that if not private are integrated place between shared culture and private sphere; the school is public, but it is close to home and a back bone of national culture and society. Many see hijab as part of a comprehensive struggle for our culture, they see Norwegian society and culture facing massive transformations with at best unknown consequences, an islamist revival supported by demographics and one which in its totality is contrary to important values of freedom and tolerance.
The decision to be made is when to abandon tolerance and put down some markers to the muslim community. The argument against a ban makes sense if that would protect a tolerant and pragmatic, even liberal pluralism. But it doesn't. It will maintain and promote gender segregation, it will promote islamist influence in our schools and society.
au
---
Fr VG idag:
- Hijaben er ikke et uskyldig skaut, som noen vil ha det til å være. Hensikten med å ikle jenter hijab er å kontrollere atferden deres, og ikke minst begrense deres utfoldelse i samfunnet. Det er en klar barneundertrykkende praksis som må motarbeides, sier LIM-leder Tina Shagufta Kornmo.
"Frp mener at barn som blir tvunget til å bruke hijab, blir lært opp i et kjønnsapartheid der kvinner er mindreverdige"
Today a muslim group comes out in support of a ban, saying th hijab is not just an innocent headscarf as some suggest. The purpose with dressing girls in hijab is to control their behavior and not least their participation in society. It's use represents repression of children and must be stopped, the leader of LIM Tina Shagufta Kornmo says today in the Norwegian daily VG. LIM stands for Equality, Integration and Pluralism, a Norwegian muslim liberal network.
The Progressive Party thinks when children are forced to wear hijab they are instructed in a system of gender apartheid where women are inferior.
Well, the tendency to compare everything to apartheid is not helping the argument against hijab. Clearly hijab will increase segretation of some sort and it should be banned in certain public arenas, like in schools. We do not need to have a comparative debate. The Progressive Party has a very good cause and did not need to employ scare tactics.
Norwegian schools should seek to assimilate children from foreign countries not to placate the patriarchy. To see social progressives rally to protect a social system in which the male as the primary authority figure and central to social organization is first laughable, then just sad and disturbing.
"Progressives" and "liberals" scramble to the protection of the bearded patriarchs is beyond understanding. Only a few decades ago the liberal left made its career attacking Norwegian rural religious conservative values in particular for its views on women and sex. Now they make their career protecting religious conservaties from rural Pakistan.
Opponents of a ban cites tolerance and pragmatism. And much of what they say makes sense if seen in isolation. But the fact is that many ordinary people probably see the bigger picture (while the political class is obsessed with feel good formalism) where they see their own ways of life being fundamentally challenged in arenas that if not private are integrated place between shared culture and private sphere; the school is public, but it is close to home and a back bone of national culture and society. Many see hijab as part of a comprehensive struggle for our culture, they see Norwegian society and culture facing massive transformations with at best unknown consequences, an islamist revival supported by demographics and one which in its totality is contrary to important values of freedom and tolerance.
The decision to be made is when to abandon tolerance and put down some markers to the muslim community. The argument against a ban makes sense if that would protect a tolerant and pragmatic, even liberal pluralism. But it doesn't. It will maintain and promote gender segregation, it will promote islamist influence in our schools and society.
au
---
Fr VG idag:
- Hijaben er ikke et uskyldig skaut, som noen vil ha det til å være. Hensikten med å ikle jenter hijab er å kontrollere atferden deres, og ikke minst begrense deres utfoldelse i samfunnet. Det er en klar barneundertrykkende praksis som må motarbeides, sier LIM-leder Tina Shagufta Kornmo.
"Frp mener at barn som blir tvunget til å bruke hijab, blir lært opp i et kjønnsapartheid der kvinner er mindreverdige"
6.12.10
Thank you Wikileaks
What Wikileaks tell us: American leaders and American diplomats trying to solve crucial world problems.
Leslie H Gelb writes on Daily Beast:
"The Wikileakers dumped a vast pile of secrets to prove that the United States was selfish, stupid and wicked–but their revelations proved just the opposite. When you remove the gossip and obvious trivia that mesmerized the press, you clearly see what the Wikileakers never expected: A United States seriously and professionally trying to solve the most dangerous problems in a frighteningly complicated world, yet lacking the power to dictate solutions. U.S. policymakers and diplomats are shown, quite accurately, doing what they are supposed to do: ferreting out critical information from foreign leaders, searching for paths to common action, and struggling with the right amount of pressure to apply on allies and adversaries. And in most cases, the villain is not Washington, but foreign leaders escaping common action with cowardice and hypocrisy."
Leslie H Gelb writes on Daily Beast:
"The Wikileakers dumped a vast pile of secrets to prove that the United States was selfish, stupid and wicked–but their revelations proved just the opposite. When you remove the gossip and obvious trivia that mesmerized the press, you clearly see what the Wikileakers never expected: A United States seriously and professionally trying to solve the most dangerous problems in a frighteningly complicated world, yet lacking the power to dictate solutions. U.S. policymakers and diplomats are shown, quite accurately, doing what they are supposed to do: ferreting out critical information from foreign leaders, searching for paths to common action, and struggling with the right amount of pressure to apply on allies and adversaries. And in most cases, the villain is not Washington, but foreign leaders escaping common action with cowardice and hypocrisy."
1.12.10
Den kulturradikale elite på vei mot sin hjemløshet
Kulturradikalerne er blitt vår elite. En gang utfordret de selv makten, nå er de selv blitt den.
Sammenligner en med 1800-tallet er dette slående. Den gang stod kulturradikalere som Garborg og Bjørnson sammen med de store folkebevegelsene i striden mot embetsmansstaten. Nå har 68-erne inntatt "embetsmannsstaten". Det er den nye embetsmannsstaten.
Sammenligner en med 1800-tallet er dette slående. Den gang stod kulturradikalere som Garborg og Bjørnson sammen med de store folkebevegelsene i striden mot embetsmansstaten. Nå har 68-erne inntatt "embetsmannsstaten". Det er den nye embetsmannsstaten.
Som embetsmannsstaten på1800-tallet er kulturelitestaten i dag fortsatt en forsvinnende liten del av befolkningen. Mange vil riktignok ønske seg inn i denne eliten for det er der belønningenen finnes og det er denne eliten som markedsføres.
Parallellen har flere svakheter, men om den har noen likheter, er dette av fundamental betydning for det norske demokratiet nå som for 150 år siden. Parlamentarismen var en frukt av blant annet motkulturene. Bruddet med Sverige det samme. Motkulturene stod ikke alene men var del av en allmenn vekst i kunnskap, økonomi, dannelse, norskdom og selvstendighet. Motkulturene var en bred bevegelse, den omfattet kristne og puritanske til det frilyndte og radikale. Felles var lokal forankring, det nasjonale, troen på sjølvstende, egne retter; retten til å bestemme selv, - og avstanden og skepsisen til elitekulturen.
Viktige elementer i motkulturene var kampen om skolen. Ikke minst folkehøyskolene i Grundtigs ånd. Dette var institusjoner som fremmet humanisme, kultur og det nasjonale.
Striden i dag vil ha de samme elementene og stridsfeltene.
Et annet element var kultur; slik som Noregs Ungdomslag, eller målrørsla. Andre igjen var sosiale, slik som avholdsbevegelsen. Dette var en bevegelse som sprang ut av nød og fattigdom, usikkerhet og stagnasjon. Det var særlig blant arbeiderne, folk flest, de fikk feste. Hovedstadspressen latterligjorde motkulturene.
Lekmanskristendommen var også viktig, kanskje den største bevegelsen i antall. Folk søkte seg mot personlig tro og nøysomhet. Kristus var i hverdagen. Kirken tilhører folket, og skulle ikke være kun en hierakisk overbygning over almuen. Det lå en korreks til institusjonalisering, prestestyre. I dag er Kirken ikke prestestyrt men kirkebyråkrati-styrt.
Her er noe å lære. Grasrota er ikke lenger en puddel som de kulturradikale kan lufte på Karl Johansgt når det passer dem. Eller er den det?
Det enkle faktum er at de kulturradikale har selv fjernet seg fra det norske og nasjonale. de henter det kun ned fra veggen i EU-debatten o.l.. Eliten, kulturradikal eller ikke, ser nasjonen i beste fall som et instrument for deres ambisjoner og ideer, gode eller dårlige. Ved selv å fjerne seg har de satt seg utenfor den norske kraftfeltet. De satser på at det ikke finnes.
Venstresidens elite ser kanskje ikke at grunnen til at det ble nei til EU var ikke at folk støtte venstresidens visjoner men at det utløse en generell nasjonal skepsis. Denne skepsis ble ikke tatt på alvor - verken av EU eller Ja-siden. Og lett ville det heller ikke være.
Kultur har nå blitt ren dekor og politikk. Forrige kulturminister feires som flink og aktiv osv, han var aldri kulturminister i den forstand en finansminister er minister for norske finanser. Giske var en politisk gateselger. Hva sa den mannen noen gang som viste at han hadde respekt for norsk kultur?
En norsk minister vil i dag ikke ta i nasjonalismen med ildtang. Men de omfavner det multikulturelle. Dermed forlater en båten der folket sitter. Lykke på reisen. Nasjonalismen spiller i dag ingen rolle for eliten annet enn som dekor. Da tar man en sjanse. Da satser en på at nasjon ikke betyr stort, at det hele var en historisk størrelse, at det tjente en sak en gang, men ikke nå.
Det er i beste fall en dumhet, det er ignorant og det er uansvarlig. For nasjonalismen går ikke bort bare fordi man vedtar det i et politisk program. Klok er den som viser respekt for det gode og grusomme som kan bo nasjonen.
Nasjon og nasjonalisme som noe uforanderlig og evig er selvsagt tøvete. Nasjonen er i endring, den kan manipuleres. Men selv om en ser at mye av det vi oppfatter som nasjonen og nasjonalisme er konstruert betyr ikke dette at nasjonen ikke også er noe mer.
Multikulturalismen er selvsagt også en konstruksjon, noe historisk, noe som angivelig skal avløse det gamle. Men er den noe mer? har den hold i seg til å skape samhold og sikre frihet?
Eller tjener den en annet høyere gode?
Dette rimer med noen viktige sider ved nasjonalismen nemlig at den tjente et formål. Den mest kjente er Gellners instrumentalisme; at nasjonalismen var nødvendig for den industrielle revolusjonen. Man trengte et felles språk og kultur for å få sentralisering og modernisering og en effektiv nasjonalstat.
En kan ikke se bort fra det etniske fellesskapet; man kan gjerne velge å ignorere det i den politiske debatten, men faglig er det ikke. I mylderet av forskning rundt nasjonalisme er etnisitet sentralt. det kan gis andre navn, siden det handler nok ikke kun om biologi, men tilhørighet og historie og den resonnansen dette har blant folk kan ikke avskrives. Det behovet ligger i oss, etter å høre til i historien, knytte an til røtter, forstå hvor en kom fra, høre til der og sikre dette ubestemmelig som vi kaller et vi.
Nasjonalstaten er ganske moderne og ny. Om det er en ren konstruksjon eller del av en kontiuitet; om det nasjonale er kun sammensatt for å dekke et behov for politisk stabilitet, økonomisk vekst, sentralisering og makt. Kanskje var det nødvendig som del av den industrielle revolusjon, demokratisering, som en nødvendig ramme for fellesskap etter eneveldet? Ja, men konstruert eller ikke så har den kvaliteter, den er viktig. Den er en suksess på linje med de gamle imperier. Og vi har svakt med alternativer.
Og konstruksjonen av det nasjonale, eller manipulasjonen om en vil, var ikke så vanskelig. Hvorfor var det så lett? Folk tok mot det nasjonale med åpne armer. Det var et behov. Folk forstod straks hva man mente. Kulturen var der; man satte sammen bunader, ja, men bunadsklærne var der om enn ikke systematisert. Husene stod der, men ikke samlet på museer. dialektene, språket ...
Dagens kulturelite må ikke bare selge inn det multikulturelle, de må også selge inn alle referansense og satse på at de holder. Toleranse, fargerikt fellesskap, antirasisme, osv. Et stykke på vei lykkes en. For det er mange som vil del av elitens kultur og kjøper dens utrykk uten å mukke. Men folkelig resonnans finnes knapt slik det fantes for det nasjonale.
Og selvsagt, man kan klare å selge inn de multikulturelle referansene til barna av den norske eliten og de håpefulle, men blant mange fremmedkulturelle med sin sterke unikultur er dette heller vanskelig.
Eliten klarer åpenbart å leve med selvmotsigelsen. De tror det går over, ordner seg; det finnes nesten ingen alternativer. Nowhere to go. Enigheten er for stor. Frp har dem sjakk matt.
Her er noe å lære. Grasrota er ikke lenger en puddel som de kulturradikale kan lufte på Karl Johansgt når det passer dem. Eller er den det?
Det enkle faktum er at de kulturradikale har selv fjernet seg fra det norske og nasjonale. de henter det kun ned fra veggen i EU-debatten o.l.. Eliten, kulturradikal eller ikke, ser nasjonen i beste fall som et instrument for deres ambisjoner og ideer, gode eller dårlige. Ved selv å fjerne seg har de satt seg utenfor den norske kraftfeltet. De satser på at det ikke finnes.
Venstresidens elite ser kanskje ikke at grunnen til at det ble nei til EU var ikke at folk støtte venstresidens visjoner men at det utløse en generell nasjonal skepsis. Denne skepsis ble ikke tatt på alvor - verken av EU eller Ja-siden. Og lett ville det heller ikke være.
Kultur har nå blitt ren dekor og politikk. Forrige kulturminister feires som flink og aktiv osv, han var aldri kulturminister i den forstand en finansminister er minister for norske finanser. Giske var en politisk gateselger. Hva sa den mannen noen gang som viste at han hadde respekt for norsk kultur?
En norsk minister vil i dag ikke ta i nasjonalismen med ildtang. Men de omfavner det multikulturelle. Dermed forlater en båten der folket sitter. Lykke på reisen. Nasjonalismen spiller i dag ingen rolle for eliten annet enn som dekor. Da tar man en sjanse. Da satser en på at nasjon ikke betyr stort, at det hele var en historisk størrelse, at det tjente en sak en gang, men ikke nå.
Det er i beste fall en dumhet, det er ignorant og det er uansvarlig. For nasjonalismen går ikke bort bare fordi man vedtar det i et politisk program. Klok er den som viser respekt for det gode og grusomme som kan bo nasjonen.
Nasjon og nasjonalisme som noe uforanderlig og evig er selvsagt tøvete. Nasjonen er i endring, den kan manipuleres. Men selv om en ser at mye av det vi oppfatter som nasjonen og nasjonalisme er konstruert betyr ikke dette at nasjonen ikke også er noe mer.
Multikulturalismen er selvsagt også en konstruksjon, noe historisk, noe som angivelig skal avløse det gamle. Men er den noe mer? har den hold i seg til å skape samhold og sikre frihet?
Eller tjener den en annet høyere gode?
Dette rimer med noen viktige sider ved nasjonalismen nemlig at den tjente et formål. Den mest kjente er Gellners instrumentalisme; at nasjonalismen var nødvendig for den industrielle revolusjonen. Man trengte et felles språk og kultur for å få sentralisering og modernisering og en effektiv nasjonalstat.
En kan ikke se bort fra det etniske fellesskapet; man kan gjerne velge å ignorere det i den politiske debatten, men faglig er det ikke. I mylderet av forskning rundt nasjonalisme er etnisitet sentralt. det kan gis andre navn, siden det handler nok ikke kun om biologi, men tilhørighet og historie og den resonnansen dette har blant folk kan ikke avskrives. Det behovet ligger i oss, etter å høre til i historien, knytte an til røtter, forstå hvor en kom fra, høre til der og sikre dette ubestemmelig som vi kaller et vi.
Nasjonalstaten er ganske moderne og ny. Om det er en ren konstruksjon eller del av en kontiuitet; om det nasjonale er kun sammensatt for å dekke et behov for politisk stabilitet, økonomisk vekst, sentralisering og makt. Kanskje var det nødvendig som del av den industrielle revolusjon, demokratisering, som en nødvendig ramme for fellesskap etter eneveldet? Ja, men konstruert eller ikke så har den kvaliteter, den er viktig. Den er en suksess på linje med de gamle imperier. Og vi har svakt med alternativer.
Og konstruksjonen av det nasjonale, eller manipulasjonen om en vil, var ikke så vanskelig. Hvorfor var det så lett? Folk tok mot det nasjonale med åpne armer. Det var et behov. Folk forstod straks hva man mente. Kulturen var der; man satte sammen bunader, ja, men bunadsklærne var der om enn ikke systematisert. Husene stod der, men ikke samlet på museer. dialektene, språket ...
Dagens kulturelite må ikke bare selge inn det multikulturelle, de må også selge inn alle referansense og satse på at de holder. Toleranse, fargerikt fellesskap, antirasisme, osv. Et stykke på vei lykkes en. For det er mange som vil del av elitens kultur og kjøper dens utrykk uten å mukke. Men folkelig resonnans finnes knapt slik det fantes for det nasjonale.
Og selvsagt, man kan klare å selge inn de multikulturelle referansene til barna av den norske eliten og de håpefulle, men blant mange fremmedkulturelle med sin sterke unikultur er dette heller vanskelig.
Eliten klarer åpenbart å leve med selvmotsigelsen. De tror det går over, ordner seg; det finnes nesten ingen alternativer. Nowhere to go. Enigheten er for stor. Frp har dem sjakk matt.
Den kulturradikale eliten har et problem. Og de begynner å ha det ensomt og vanskelig. Kanskje våkner de opp en dag (ikke ennå) og finner ut at de ikke hører hjemme noe sted. Hvor søker den hjemløse kulturradikaleren, den postmoderne politiske operatøren, og opportunisten? I hvilken retning? Kongehuset vil ikke hjelpe dem. Kongehusets arving vil ha nok med å berge seg selv.
Stakkars hjemløse.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
