Den kulturradikale elite på vei mot sin hjemløshet

Kulturradikalerne er blitt vår elite. En gang utfordret de selv makten, nå er de selv blitt den.

Sammenligner en med 1800-tallet er dette slående. Den gang stod kulturradikalere som Garborg og Bjørnson sammen med de store folkebevegelsene i striden mot embetsmansstaten. Nå har 68-erne inntatt "embetsmannsstaten". Det er den nye embetsmannsstaten.

Mens Garborg, Ivar Aasen og Bjørnson m.fl. hentet inspirasjon fra folket og hadde det nasjonale som mål, leste kulturradikalerne vanskelige bøker og dyrket terminologiske finurligheter. 68-erne med sin verdirelativisme, subversjon og autoritære tendenser ble aldri en folkebevegelse utover det rent overfladiske ungdomspreget som var en naturlig del av modernisering og frigjøring.

Som embetsmannsstaten på1800-tallet er kulturelitestaten i dag fortsatt en forsvinnende liten del av befolkningen. Mange vil riktignok ønske seg inn i denne eliten for det er der belønningenen finnes og det er denne eliten som markedsføres.

Parallellen har flere svakheter, men om den har noen likheter, er dette av fundamental betydning for det norske demokratiet nå som for 150 år siden. Parlamentarismen var en frukt av blant annet motkulturene. Bruddet med Sverige det samme. Motkulturene stod ikke alene men var del av en allmenn vekst i kunnskap, økonomi, dannelse, norskdom og selvstendighet. Motkulturene var en bred bevegelse, den omfattet kristne og puritanske til det frilyndte og radikale. Felles var lokal forankring, det nasjonale, troen på sjølvstende, egne retter; retten til å bestemme selv, - og avstanden og skepsisen til elitekulturen.

Viktige elementer i motkulturene var kampen om skolen. Ikke minst folkehøyskolene i Grundtigs ånd. Dette var institusjoner som fremmet humanisme, kultur og det nasjonale.

Striden i dag vil ha de samme elementene og stridsfeltene.

Et annet element var kultur; slik som Noregs Ungdomslag, eller målrørsla. Andre igjen var sosiale, slik som avholdsbevegelsen. Dette var en bevegelse som sprang ut av nød og fattigdom, usikkerhet og stagnasjon. Det var særlig blant arbeiderne, folk flest, de fikk feste. Hovedstadspressen latterligjorde motkulturene.

Lekmanskristendommen var også viktig, kanskje den største bevegelsen i antall. Folk søkte seg mot personlig tro og nøysomhet. Kristus var i hverdagen. Kirken tilhører folket, og skulle ikke være kun en hierakisk overbygning over almuen. Det lå en korreks til institusjonalisering, prestestyre. I dag er Kirken ikke prestestyrt men kirkebyråkrati-styrt.

Her er noe å lære. Grasrota er ikke lenger en puddel som de kulturradikale kan lufte på Karl Johansgt når det passer dem. Eller er den det?

Det enkle faktum er at de kulturradikale har selv fjernet seg fra det norske og nasjonale. de henter det kun ned fra veggen i EU-debatten o.l.. Eliten, kulturradikal eller ikke, ser nasjonen i beste fall som et instrument for deres ambisjoner og ideer, gode eller dårlige. Ved selv å fjerne seg har de satt seg utenfor den norske kraftfeltet. De satser på at det ikke finnes.

Venstresidens elite ser kanskje ikke at grunnen til at det ble nei til EU var ikke at folk støtte venstresidens visjoner men at det utløse en generell nasjonal skepsis. Denne skepsis ble ikke tatt på alvor - verken av EU eller Ja-siden. Og lett ville det heller ikke være.

Kultur har nå blitt ren dekor og politikk. Forrige kulturminister feires som flink og aktiv osv, han var aldri kulturminister i den forstand en finansminister er minister for norske finanser. Giske var en politisk gateselger. Hva sa den mannen noen gang som viste at han hadde respekt for norsk kultur?

En norsk minister vil i dag ikke ta i nasjonalismen med ildtang. Men de omfavner det multikulturelle. Dermed forlater en båten der folket sitter. Lykke på reisen. Nasjonalismen spiller i dag ingen rolle for eliten annet enn som dekor. Da tar man en sjanse. Da satser en på at nasjon ikke betyr stort, at det hele var en historisk størrelse, at det tjente en sak en gang, men ikke nå.

Det er i beste fall en dumhet, det er ignorant og det er uansvarlig. For nasjonalismen går ikke bort bare fordi man vedtar det i et politisk program. Klok er den som viser respekt for det gode og grusomme som kan bo nasjonen.

Nasjon og nasjonalisme som noe uforanderlig og evig er selvsagt tøvete. Nasjonen er i endring, den kan manipuleres. Men selv om en ser at mye av det vi oppfatter som nasjonen og nasjonalisme er konstruert betyr ikke dette at nasjonen ikke også er noe mer.

Multikulturalismen er selvsagt også en konstruksjon, noe historisk, noe som angivelig skal avløse det gamle. Men er den noe mer? har den hold i seg til å skape samhold og sikre frihet?

Eller tjener den en annet høyere gode?

Dette rimer med noen viktige sider ved nasjonalismen nemlig at den tjente et formål. Den mest kjente er Gellners instrumentalisme; at nasjonalismen var nødvendig for den industrielle revolusjonen. Man trengte et felles språk og kultur for å få sentralisering og modernisering og en effektiv nasjonalstat.

En kan ikke se bort fra det etniske fellesskapet; man kan gjerne velge å ignorere det i den politiske debatten, men faglig er det ikke. I mylderet av forskning rundt nasjonalisme er etnisitet sentralt. det kan gis andre navn, siden det handler nok ikke kun om biologi, men tilhørighet og historie og den resonnansen dette har blant folk kan ikke avskrives. Det behovet ligger i oss, etter å høre til i historien, knytte an til røtter, forstå hvor en kom fra, høre til der og sikre dette ubestemmelig som vi kaller et vi.

Nasjonalstaten er ganske moderne og ny. Om det er en ren konstruksjon eller del av en kontiuitet; om det nasjonale er kun sammensatt for å dekke et behov for politisk stabilitet, økonomisk vekst, sentralisering og makt. Kanskje var det nødvendig som del av den industrielle revolusjon, demokratisering, som en nødvendig ramme for fellesskap etter eneveldet? Ja, men konstruert eller ikke så har den kvaliteter, den er viktig. Den er en suksess på linje med de gamle imperier. Og vi har svakt med alternativer.

Og konstruksjonen av det nasjonale, eller manipulasjonen om en vil, var ikke så vanskelig. Hvorfor var det så lett? Folk tok mot det nasjonale med åpne armer. Det var et behov. Folk forstod straks hva man mente. Kulturen var der; man satte sammen bunader, ja, men bunadsklærne var der om enn ikke systematisert. Husene stod der, men ikke samlet på museer. dialektene, språket ...

Dagens kulturelite må ikke bare selge inn det multikulturelle, de må også selge inn alle referansense og satse på at de holder. Toleranse, fargerikt fellesskap, antirasisme, osv. Et stykke på vei lykkes en. For det er mange som vil del av elitens kultur og kjøper dens utrykk uten å mukke. Men folkelig resonnans finnes knapt slik det fantes for det nasjonale.

Og selvsagt, man kan klare å selge inn de multikulturelle referansene til barna av den norske eliten og de håpefulle, men blant mange fremmedkulturelle med sin sterke unikultur er dette heller vanskelig.

Eliten klarer åpenbart å leve med selvmotsigelsen. De tror det går over, ordner seg; det finnes nesten ingen alternativer. Nowhere to go. Enigheten er for stor. Frp har dem sjakk matt.

Den kulturradikale eliten har et problem. Og de begynner å ha det ensomt og vanskelig. Kanskje våkner de opp en dag (ikke ennå) og finner ut at de ikke hører hjemme noe sted. Hvor søker den hjemløse kulturradikaleren, den postmoderne politiske operatøren, og opportunisten? I hvilken retning? Kongehuset vil ikke hjelpe dem. Kongehusets arving vil ha nok med å berge seg selv.

Stakkars hjemløse.