Pavens tale: et forsvar for fornuften

Hva handlet Pavens tale om? Det mest interessante er ikke at han peker på at Islam i dag har et problem med voldsforherligelse og hat i sine rekker, og at dette har historiske og teologiske røtter. (Han har trolig rett, men avsporingen er lett å få øye på; Kristendommen har selv svingt sverdet og pisken, og Islam er mangfoldig. Det viktige er at Kristendommen har utviklet seg og at det finnes underliggende grunnsetninger som er viktige å peke på. Kristendommen er medårsak til det europeiske mirakel med humanisme, individualisme og opplysningstid).
Det sentrale i Pavens kritikk er hans angrep på alle forsøk på å skille Gud fra fornuften, å gjøre Gud til noe så forskjellig at det unnslipper kritikk, tanke og fornuft, at det ikke engang kan beskrives i ord. Jeg tror ikke Paven her først og fremst fremmer en fornufts-tro. Dette handler om noe annet. Pavens ide er nok heller at fornuften også er av Gud, at det ikke er noe uekte ved rasjonalismen, og at Gud også er i fornuften, i tanken, i ordet. Og at et angrep på dette, enten det er vestlig relativisme eller religiøs fundamentalisme er samme sak. Den katolske kirke ved dagens Pave forsøker å si at angrepet på den vestlige rasjonalitet er et angrep på den katolske kirke.

Kristendommen var ikke i opposisjon til Athen, men i samspill. Årsaken til dette finner vi i Jesu lære. Særlig i skillet mellom det sekulære og guddommelige, og i individualismen. Talen var et forsvar for fornuften og et forsvar for den katolske kirke som han mener best kan bevare denne orden. Selv tendenser til kulturell pluralisme i den katolske kirke fikk kritikk. Han kritiserer også protestantismen som han mener underordner fornuften til troen, og som søker en tro som kom før alt annet. Jeg husker den skepsis bedehuset hadde til fornuften, tanken og ikke minst kunsten, ja faktisk hvordan romanen ble sett på som noe suspekt. Mennesket som selv skapende, var farlige greier.

Men i begynnelsen var ordet, siterer paven - ordet som LOGOS, i betydning "fornuft". Alt i Pavens tale handler om dette: Gud er ikke hinsides fornuften, gud er ikke over fornuften: var Gud over fornuften ville vi måtte akseptere at Gud kunne være falsk. Vekten på formidleren, portvokteren blir slik farlig stor, den enkelte kirkemedlem blir lite verdt. Her trekker Paven fram et sitat fra en muslimsk teolog fra middelalderen som sier at "Gud er ikke en gang bundet av sitt eget ord".

Dette trenger ikke være representativt for hele Islam, men det treffer spikeren på hodet for det Paven ønsker å kritisere. Og det handler egentlig ikke om Islam kun men en form for relativisme. I stedet trekker Paven opp Johannes, og hans første krystallklare setning: i begynnelsen var logos (ordet og fornuften). Brett Stephens skriver:

""There is an overarching philosophical architecture to Benedict's critique,
expressed in the notion of the "de-Hellenization of Christianity." Christianity,
in his view, is shaped and defined by the great dialogue between Athens and
Jerusalem, reason and revelation. When the Apostle John says "In the beginning
was the Word," the "word," literally, is logos -- which is reason, or argument.
This, according to Benedict, expresses "the intrinsic necessity of a
rapprochement between Biblical faith and Greek inquiry."

That rapprochement -- a triumph of dialogue -- lies at the heart of Benedict's
theology: Strip faith from reason (as scientific rationalism does), or reason
from faith (as Protestant literalism does), and "it is man himself who ends up
being reduced." ...

There is a political subtext. Precisely in the middle of his speech, the Pope describes the convergence of faith and philosophy as decisive to the character of "what can rightly be called Europe." He does not mention Europe again, nor, except obliquely, Islam. But near the end of his speech he warns that the "exclusion of the divine from the universality of reason" may be seen by other cultures "as an attack on their most profound convictions." "Reason which is deaf to the divine," he adds, "is incapable of
entering into the dialogue of cultures."

A Europe that cannot understand its own religion, except as a form of subjective irrationalism, cannot possibly engage another. A Christianity that voluntarily recuses itself from reason cannot sustain a belief in the goodness of its convictions, to say nothing of its truth. A West that abandons a critical dialogue between faith and rational inquiry ceases to be the West. It becomes, in a peculiar way, guilty of the same errors Benedict accuses Islam of making. This is the Pope's teaching, and it requires no apology. Notice that he offers none.
-->
Breth Stevens in WSJ 19.09.2006