"Iran spiller en stabiliserende rolle"

Ingen overraskelse, men nå har den allerede svekkede franske regjering gått for langt. De tror de kan gjøre som Villepin i FN i Irak-konflikten, surfe på den anti-amerikanske understrømmer. Den franske utenriksminister møtte for et par dager siden sin iranske kollega i Beirut og uttalte at Iran er "a great country, a great people, and a great civilization which is respected and which plays a stabilizing role in the region". I europeiske media får USA daglig på pukkelen for å mene noe tilsvarende om Israel. Om Frankrike er det stille. Se saken her.

Hezbollah sterkere enn forventet

Når israelske styrker nå rykker inn i Sør-Libanon er ikke bare motstanden fra Hezbollah mer innbitt enn IDF kanskje forventet, men israels hær finner en infrastruktur og en militær oppbygging i områder som overrasker. H har utviklet seg til å bli en av de mest slagkraftige militære enheten i regionen. De har bygget et forsvarsverker med bunkere, kommandosentre og tunneller og har lagret store mengder våpen blant annet sofistikert sprengstoff. Det er nok dette som gjør at de fortsatt kan skyte over 200 raketter mot Israel på et døgn. Kombinert med desentralisert gerialjataktikk og fanatisme er dette en farlig fiende. En artikkel i WSJ gir en god oversikt og organisasjonen.
Israel kan ikke tape en krig som dette, det vil være en invitasjon til flere. Men stadig flere, både i EU og trolig i Libanon selv mener nå at Israel må avslutte jobben det de har begynt. Hvis de stanser nå vil H stå fram som seierherre og Teheran og Damaskus har styrket sin innflytelse, samtidig som den Libanesiske stat og ordensmakt er ytterligere svekket. H som en dominant milits vil være absolutt og dette vil kunne føre til en oppblomstring av andre militser i landet.

Libanesisk nettside: Hezbollah står bak Qana

En libanesisk nettside fra kristne grupperinger i landet og som er knyttet til en anti-syrisk bevegelse, skriver nå at det er Hezbollah som må ta skylden for Qana. Det er ikke mulig å verifisere anklagene, men det er interessant at de anti-syriske kreftene i landet trekker helt andre konklusjoner enn store deler av verdenssamfunnet. Se saken her.

Undersøkende journalistikk?

Hvor er den undersøkende journalistikken i Libanon?

Hva skjedde i Qana der titals døde i en kollapset bygning? Hvorfor melder flere kilder om at det gikk 8 timer fra bygningen ble truffet til den kollapset uten at dette dekkes av media. Den kunne være sterkt skadet og kollapset som en følge av dette, men hvorfor var det fortsatt så mange sivile i kjelleren? Det meldes også om en eksplosjon - altså en sekundær.
Kanskje søkte de skjul uten å vite at bygningen var i ferd med å falle. Dette er nok den mest sannsynlige årsaken. Kjernen er at Hezbollah systematisk plasserer sine raketter, ramper og lagre blant sivile for å forårsake egne sivile tap, og at dette kan ha vært tilfelle her. IDF mener det hadde klare bevis for dette. Og det er få som betviler dette, også internasjonalt.
Det israelske militære melder om at Qana ble brukt til daglige rakettutskytninger mot Israel. IDF melder om 150 utskytninger fra Qana de siste 20 dager før. IDF har også vist bilder av ramper og raketter som flyttes i stilling inne i byen. IDF sier at bygningen ble bombet fordi de mente det var Hezbollah soldater og utstyr der.
Dessuten, fra første dag har Israel advart sivilbefolningen gjennom media og pamfletter. De er bedt om å fjerne seg fra Hezbollah og deres utskytningssteder. Samtidig har bombingen blitt opptrappet gradvis for å gi de sivile tid.
Vital Perspectives har oversatt pamfletten som er sluppet over området, den sier: "To all citizens south of the Litani River Due to the terror activities being carried out against the State of Israel from within your villages and homes, the IDF is forced to respond immediately against these activities, even within your villages. For your safety! We call upon you to evacuate your villages and move north of the Litani River.
State of Israel"
Hvor er de undersøkende journalistene? er de redde?
Hvor er intervjuene med gråtende israelere, sørgende IDF-soldater? Hvor er den saklige informasjonen om hendelsesforløpet slik IDF dokumenterer det? Selvsagt må dette dekkes kritisk. Hvorfor vises ikke bildene fra IDF som viser hvordan de treffer Hezbollahs militære mål blant sivile bygninger?

Hezbollah vil ikke ha fred

Israel skulle mobilisere langs grensa til Syria

Flere europeiske land støtter nå tanken fra Israel om en multinasjonal styrke i Libanon for å holde Hezbollah i sjakk. Dette er en god tanke fordi det annerkjenner Israels rett til å være sikres mot angrep, men det er samtidig et luftslott. Israel har for første gang akseptert en internasjonalisering av konlflikten med sine naboer. Dette tolkes av de fleste som at de nå har lært av sin kostbare okkupasjon av Libanon tidligere og at de innser at de ikke kan oppnå fred og sikkerhet gjennom kun egen militærmakt. Dette er nok absolutt et element, men alt for enkelt. Militærmakt er nok fortsatt det Israel må belage seg på skal de overleve - også offensive operasjoner som dette. Men forslaget om en internasjonal styrke er først og fremst en måte å utfordre Europa til selv å håndtere ekstremistene i Hezbollah og deres bakmenn i Teheran og allierte i Damaskus.
Men en slik multinasjonal styrke ble forsøkt i 1982-84 men trakk seg ut etter at de selv ble angrepet av Hezbollah blant annet gjennom selvmordsbomber og gisseltaking. En multinasjonal styrke vil erfare at eneste måten å sikre fredlige forhold i Libanon og på grensen til Israel er at Hezbollah fjernes. Og det vil si nedkjempes om ikke Teheran presses til retrett. Den eneste som kan og vil gjøre dette er IDF. Ikke et eneste europeisk land vil våge sine soldater i noe som kan bli et lite mini-Irak.
Saken er at selv om den libanesiske regjering og befolkning vil ha fred så er ikke dette Hezbollahs mål. Det er en total manglende forståelse av det strategiske spillet og av den nihilistiske åre som pumper i den islamske fundamentalismen vi ser i dag (og som pumper i en hver revolusjonær mobb og deres strateger).
Det er typisk for småstater som Norge at man tviholder på utopien om at alle egentlig ønsker fred (bortsett fra "krigshisserne"), og at bare man fikk forhandlet ville alt løse seg. Småstater må jo gjerne tro slikt.
Det Israel nå gjør er neppe å okkupere Sør-Libanon. De vil heller ikke akseptere en reokkupasjon av syriske tropper slik situasjonen var etter borgerkrigen og som faktisk bidro til stabilitet. Syriske styrker og politiske innflytelse er de eneste som kan holde Hezbollah noenlunde i sjakk utenom IDF. Men Syria er nettopp kastet ut av Libanon og ingen vil se dem tilbake. Israel tvinges dermed til å slå med jernhanske med det formål å tvinge fram et internasjonalt engasjement og som samtidig sender sjokkbølger inn i alle naboland og in i PA for å vise at Israel tross utrekning av Libanon og fra Gaza fortsatt har både vilje og evne til å slå fra seg. Men det aller viktigste er kanskje at ved å slå hardt til mot en av Midt-Østens mest kontroversielle og ekstrem politiske og revolusjonære organisasjoner, en strå-organisasjon for Teherans maktspill i regionen, forsøker Israel å splitte den muslimske verden. Strateger av sunnier, moderate, liberale og konservative frykter Hezbollah og de islamske fundamentalistene mer enn de frykter Israel.
Men det er vanskelig å se hvor dette vil ende. Israel taper igjen PR-krigen, som de er dømt til å tape; verken FN eller Europa vil sende kampstyrker til Libanon for virkelig å stanse Hezbollahs angrep mot Israel og militærising av sitt elektorat. Hva skjer så?
Israel skulle heller droppe sine bomber over den militære infrastruktur i Damaskus siden Hezbollah væpnes og støttes med deres hjelp. Syria forstår makt. I 1998 mobilserte det tyrkiske militæret langs den syriske grensa. Tyrkia krevde at Syria fjernet PKK sine treningsleire i Syria og utleverte PKKs leder mr Ocelan. Leirene ble stengt og Oceland utvist. Tyrkia mente alvor. Libanons hær er for svak og har dessuten for mange shiaer til at de kan ventes å kaste ut Hezbollah-hæren i sør. Syria med sin fortsatt sterke innflytelse i Libanon vil dessuten ikke akseptere det (Syria anklages for å stå bak mordet på tidligere statsminister Rafik Hariri). Israel med USAs backing burde derfor rette skytset mot Damaskus.

Mohammedsaken truer utenforlandets kjerneverdier

Mohammedsaken truer en av "utenforlandet" Norges viktigste utenrikspolitiske ankerfester: den uavhengige fredsmegler. Saken er derfor av strategisk betydning for Norge, og dette forklarer trolig hvorfor UD så raskt gjorde knefall.

Først en rask rekapitulering:
Grunnen til at Jyllandsposten trykket karikaturene av Mohammed var at en dansk forfatter ikke fikk illustrert sin bok om Mohammed. Ingen illustratører torde. Redaktøren i J mente dette var nok et eksempel på selvsensur og trykket derfor tegningene som en markering. Nå har et titalts europeiske aviser trykke de samme tegningen, også det norske kristen Magazinet.

Dette er en politiske ytring. Kjernen i problemstillingen er da også politikk. Poenget i dagens ofte voldelige radikalisering i Islam er jo nettopp at religion og politikk er ett. Dette åpner for manipulering og løgn, drap, forfølgelse og undertrykking, slik vi i dag ser det. Når selvmordsmartyrer loves jomfruer i himmelen, brukes religionen som politisk våpen i et barbarisk og totalitært grep. Kritikk må settes inn, og det frie ord er sprengkraften som virker. Om enn over langt tid.

Annan sår tvil om frihetens betydning
Kofi Annan, sier i en uttalelse av han “is concerned over the controversy that has been created by the publication of the Danish cartoons. [He]believes that the freedom of the press should always be exercised in a way that fully respects the religious beliefs and tenets of all religions,” his spokesman said.

Det er en tilsynelatende god tanke, men hvor bære den hen? Er det slik i dag at tegninger og karikaturer i vestlig media "fully respects the religious beliefs and tenets of" la oss si den kristne kirke? Langt i fra. Media skal ikke beskytte noen, og særlig ikke de med makt og de som åpenbart misbruker sin makt. Slik Mohammed i dag misbrukes i selvmordsaksjoner og til undertrykkelse av de svake, er det på tide at bildet av Mohammed kommer under lupen.

Regjeringer i Europa har nå dempet forsvaret for talefriheten - etter press fra fundamentalister, reaksjonere muslimer og ikke minst våre egne såkalte liberale og radikale. Hvem er dette en håndsrekning til?

Norges store dilemma nå
Trusselen mot Norge er i første rekke muligheten for at nordmenn eller andre kan komme til skade som en følge av denne konflikten. Men bak dette ligger det en annen og politisk sett svært alvorlig utfordring for Norge. Det som ligger bak UDs panikk er at denne saken utfordrer Norges kanskje viktigste utenrikspolitiske rolle og platform. Norges rolle utenfor EU er å være fredsmegler og uavhengig tredjepart. Nå risikerer vi å miste dette. Hva står utenforlandet Norge igjen med da?

Ironisk at Gahr Støre, som den eminente strateg han er, har fått først en utfordring med Russland og så nå Mohammedsaken etter kun måneder i stolen. To pilarer i norsk utenrikspolitikk skjelver. Og dette i en regjeringe der EU-saken - som Gahr Støre personlig brenner for – og som er det som kunne utgjøre Norges viktigste utenrikspolitiske ramme og rolle i verden - er tabu. Norsk forankring i verden, rolle og platform for innflytelse er i dag vår relasjon til EU gjennom i første rekke EØS (denne er i fryseboksen), det er nordområdene (eneregi og Russland - her er det stadig vanskeligere å stå alene siden Russland vandrer stadig lenger over i det totalitære), det er USA (som GS forstår men som norsk offentlighet og venstreside hater og som derfor vil hemme regjeringen), og så er det fredsmegleren og bistand.

Vi husker hvor lenge Rushdi saken varte, hvis dette varer like lenge har vi et problem. Dette er en fryktelig situasjon for Norge. Spørsmålet er om det igjen er utenforskapet som tvinger oss over i symbolpolitikken. Selvbildet av landet som fredsmisjonær - at vi er noe for oss selv i en verden som er vond og infisert. Det er den veien vi presses ytterligere av slike saker. Og tragisk, når virkeligheten tvinger seg på, tvinges vi til å selge unna dyrebare prinsipper. Og enda en brikke i vårt fundament får en sprekke.

'Mellommenneskelig forståelse' med 'makta som rår'
Bruk av makt mot fundamentalistenes terror i Afgahnistan møter overraskende stor motstand fra venstresiden og mange intellektuelle. Nå er også det frie ord galt. Det snevrer inn virkemidlene. Tilbake er dialogen. Men hva er forskjell på fredsnasjonens/diplomatenes dialog og realpolitikken? Det handler uansett om egne selvbilder. Det er jo det viktigste for Norge, vårt selvbilde som velgjører og megler - som den utenforstående og rene. Og i dialogens, forhandlingens og ikke minst bistandsprosjektenes navn - både syndes det, prioriteres, kalkuleres det over en lav sko fra Norges side. Selvsagt. Vi lukker øynene for overgrep for å bevare dialogen. Selvsagt, og slik må det ofte være. Dette er moralistenes realpolitikk.

Det vi ser nå er et rent knefall i Norge. (Forsøkene på å skape ro og forståelse slik DU nå arbeider med er selvsagt riktig og viktig; men UD skulle ikke tatt avstand fra tegningene). Trykkefriheten blir vannet ut etter press fra grupperinger som ikke har demokratiske agenda eller målsetninger. De få som kjemper for frihet og demokrati i ikke-demokratiske land, må bli oppgitt over Europas unnfallenhet. Vår 'mellommennskelig forståelse' viser seg, når konfliktene kommer, å være en forståelse som til syvende og sist å være en 'mellommenneskelig forståelse' med 'makta som rår'.

Motet svikter, våre egne strategiske prioriteringer tar overhånd og våre såkalte radikales og liberales totalitære lengsler blomstrer.

Behov for karikatur av dagens Mohammed

Få personer i dag har så stort behov for et kritisk lys som den Mohammed som nå brukes som samlingsmerke for tyranner og barbarer i deler av den muslimske verden. Den historiske Mohammed får ha oss unnskyldt. Dette er politikk.

To publikasjoner, Jyllandsposten og det norske Magazinet har trykket en serie karikaturer av profeten Mohammed. Førstnevnte er en sekulær avis, den andre et kristelig magasin. Bildene er trykket som en provokasjon. Det er det eneste man kan klandre dem for. Som provokasjon er det selvsagt en form for mobbing av en gruppe troende. Og det er ikke pent. Særlig, som Harald Stanghelle påpeker i Aftenposten, er Magazinet et talerør for en gruppe relativt konservative kristne som selv ikke nøler med å rope blasfemi.

Det var derfor Aftenposten som burde trykket karikaturene.

Men nå er det gjort - og det er lov. Og selv om det er flere gode argumenter mot å trykke religiøse provokasjoner er det ett moment som blir helt borte: Kanskje har radikale Islam godt av at noen begynner å karikere Mohammed og dogmene som daglig brukes til undetrykkelse av millioner. Rett nok er også Mohammed objekt for millione av gode fredsommelige muslimer. Og rett nok burde karikaturer komme fra kritikere innefra de islamske samfunn ikke fra det kristne og sekulære nord. Men det kan bli lenge å vente. Og det kan være at noen - ja kanskje ikke så rett få - borgere i disse landene ville synes det var befriende med litt karikatur.

Det er to generelle misforståelser i vestlige media om at protestene er folkelige. Det er de ikke. De er instrumentelle. Dvs det er grupper i maktspillet som bruker karikaturene til å styrke sin egen posisjon. Den andre er at dette handler om religion. Det gjør det også, og som religionskarikatur er det som sagt ikke så pent gjort. Men det er i første rekke politikk, slik den radikaliserte Islam nå er en førende politisk bevegelse i store deler av den muslimske verden. Og politisk trenger Islam å utsettes for massiv kritikk - slik all makt og alle maktsentra bør. Det er jo nettopp så mange av Islams egne troende menn som selv har gjort religion til politikk og omvendt, og nettopp derfor er forbudet mot å omtale Mohammed på annen måte enn med ekstrem ydmykhet forbudt.

Ja - karikaturene er derfor en håndsretning til fundamentalister på begge sider. Men tross ulike motiver, det er behov for at Vesten er tydelig. Det er rikelig med signaler fra Vesten om vår pragmatisme, vår kommersialisme og ulike former for nytelse og underholdning. Og er ikke dette også et svik? Hyklersk? Er det slik at taushet fra vår side dermed er rettferdig og dydig?

Det kreves toleranse. Men den tause og blinde toleransen som de krever - finnes ikke. Årsaken til at vi har et pluralistisk fredelig samfunn er at vi tillater karikaturer av hverandre - uten at vi så drar henn og kapper hodene av. Riktignok er det lite karikaturer av Jesus og Gud i Norske medier, slik Stanghelle bemerker, men det er jo fordi det ikke er så nødvendig. Norge er i hovedsak avkristnet, og kirkens makt er liten.

Provokasjon er derfor helt nødvendig. Vi vet fra flere sammenhenger at illustratører har takket nei til å illustrere bøker om Mohammed. Og vi vet at dødstruslene er mange. Vi husker Salman Rushdi og skuddene i Oslo. Og vi vet at den fundamentalistiske bølgen innen islam kan kanskje kun stansens ved nettopp MER ytringsfrihet og kritikk. Dialogen må alltid være der. Land må snakke sammen. De små skritt er det realistiske. Ære være diplomatene. Men diplomatiets prat i seg selv er langt fra nok.

Det er derfor et pinlig knefall når det offisielle Norge ber islamske land om unskyldning.

Tilbake til middelalderen
Affæren er et gufs fra middelalderen. Det få våger å si er at, vel har de et eget forbud mot å illustrere Mohammed, men vi tror de har gått av et kritisk lys. Islam slik vi i dag ser den radikale bølgen som preger store deler av de politiske prosessene i sentrale arabiske og asiatiske land er uopplyst patriarkalsk tildels voldelig og undertrykkende, og det i Mohammeds navn.

Det ser for meg ut til at det er få karakterer i dag som har så stort behov for et kritisk lys som den Mohammed som så mange har som samlingsmerke. Karikaturer har nettopp den egenskapen at de ser personen gjennom samtidas briller. Den historiske Mohammed vil sikkert tilgi oss om det gagner hans eget folk.

Demokratiets kanskje viktigste europeiske arv til verden er evenen til kritikk og selvkritikk. Karikaturer er faktisk en del av dette. Velkommen til den siviliserte verden. Kanskje den dagen, når muslimer fritt kan drøfte sin tro og tradisjon, sine ledere og ikke minst sine sjeggete menn, ja kanskje til og med spøke med sine patriarker, da er verden tryggere og fredeligere. Dette er kanskje Europas viktigste erfaring. Vi har også brent, fengslet og forvist våre kjettere og kritikere.

Det er vanlig å brenne flagg i den muslimske verden. Det er et tegn på hån og protest. Det har ikke bare den visuelle effekten som gjør seg i media, men det er noe rituelt og voldelig ved det. Påtent i ringen av ropende menn med maskinpistoler blir det truende. Denne gang er det mot Danmark og Norge det brennes. Nettopp disse våpnene er jo en større årsak til dagens konflikt i Midt-Østen enn Jyllandspostens karikaturer, for å si det forsiktig.

UDs brev
Fredsoperatøren Norge har skrevet brev til sine ambassader i den muslimske verden der instruksen er å si til sine verter at 'vi har "forståelse" for at tegningene er støtende, at de bidrar til "mistillit og konflikt". UD går så langt som å si at de "fordømmer" enhver handling, og her er det tegningene det siktes til, som uttrykker forrakt for mennesker på bakgrunn av deres regligion osv. UD refererer til sist indirekte til dette som "hets og hatefulle ytringer". Denne kanonaden er oppsiktsvekkende, og uten tvil en blunder fra utenriksministerens - om det er han som står bak dette.

Det som burde bekymre er at redaktørene av de to publikasjonene har mottatt drapstrusler. Tanken om at islamske fundamentalister nå skal ha vetorett i norsk samfunnsdebatt er ikke god for oss.