Hezbollah vil ikke ha fred

Israel skulle mobilisere langs grensa til Syria

Flere europeiske land støtter nå tanken fra Israel om en multinasjonal styrke i Libanon for å holde Hezbollah i sjakk. Dette er en god tanke fordi det annerkjenner Israels rett til å være sikres mot angrep, men det er samtidig et luftslott. Israel har for første gang akseptert en internasjonalisering av konlflikten med sine naboer. Dette tolkes av de fleste som at de nå har lært av sin kostbare okkupasjon av Libanon tidligere og at de innser at de ikke kan oppnå fred og sikkerhet gjennom kun egen militærmakt. Dette er nok absolutt et element, men alt for enkelt. Militærmakt er nok fortsatt det Israel må belage seg på skal de overleve - også offensive operasjoner som dette. Men forslaget om en internasjonal styrke er først og fremst en måte å utfordre Europa til selv å håndtere ekstremistene i Hezbollah og deres bakmenn i Teheran og allierte i Damaskus.
Men en slik multinasjonal styrke ble forsøkt i 1982-84 men trakk seg ut etter at de selv ble angrepet av Hezbollah blant annet gjennom selvmordsbomber og gisseltaking. En multinasjonal styrke vil erfare at eneste måten å sikre fredlige forhold i Libanon og på grensen til Israel er at Hezbollah fjernes. Og det vil si nedkjempes om ikke Teheran presses til retrett. Den eneste som kan og vil gjøre dette er IDF. Ikke et eneste europeisk land vil våge sine soldater i noe som kan bli et lite mini-Irak.
Saken er at selv om den libanesiske regjering og befolkning vil ha fred så er ikke dette Hezbollahs mål. Det er en total manglende forståelse av det strategiske spillet og av den nihilistiske åre som pumper i den islamske fundamentalismen vi ser i dag (og som pumper i en hver revolusjonær mobb og deres strateger).
Det er typisk for småstater som Norge at man tviholder på utopien om at alle egentlig ønsker fred (bortsett fra "krigshisserne"), og at bare man fikk forhandlet ville alt løse seg. Småstater må jo gjerne tro slikt.
Det Israel nå gjør er neppe å okkupere Sør-Libanon. De vil heller ikke akseptere en reokkupasjon av syriske tropper slik situasjonen var etter borgerkrigen og som faktisk bidro til stabilitet. Syriske styrker og politiske innflytelse er de eneste som kan holde Hezbollah noenlunde i sjakk utenom IDF. Men Syria er nettopp kastet ut av Libanon og ingen vil se dem tilbake. Israel tvinges dermed til å slå med jernhanske med det formål å tvinge fram et internasjonalt engasjement og som samtidig sender sjokkbølger inn i alle naboland og in i PA for å vise at Israel tross utrekning av Libanon og fra Gaza fortsatt har både vilje og evne til å slå fra seg. Men det aller viktigste er kanskje at ved å slå hardt til mot en av Midt-Østens mest kontroversielle og ekstrem politiske og revolusjonære organisasjoner, en strå-organisasjon for Teherans maktspill i regionen, forsøker Israel å splitte den muslimske verden. Strateger av sunnier, moderate, liberale og konservative frykter Hezbollah og de islamske fundamentalistene mer enn de frykter Israel.
Men det er vanskelig å se hvor dette vil ende. Israel taper igjen PR-krigen, som de er dømt til å tape; verken FN eller Europa vil sende kampstyrker til Libanon for virkelig å stanse Hezbollahs angrep mot Israel og militærising av sitt elektorat. Hva skjer så?
Israel skulle heller droppe sine bomber over den militære infrastruktur i Damaskus siden Hezbollah væpnes og støttes med deres hjelp. Syria forstår makt. I 1998 mobilserte det tyrkiske militæret langs den syriske grensa. Tyrkia krevde at Syria fjernet PKK sine treningsleire i Syria og utleverte PKKs leder mr Ocelan. Leirene ble stengt og Oceland utvist. Tyrkia mente alvor. Libanons hær er for svak og har dessuten for mange shiaer til at de kan ventes å kaste ut Hezbollah-hæren i sør. Syria med sin fortsatt sterke innflytelse i Libanon vil dessuten ikke akseptere det (Syria anklages for å stå bak mordet på tidligere statsminister Rafik Hariri). Israel med USAs backing burde derfor rette skytset mot Damaskus.