Kristendommen et fundament for sekularismen

Mange ser sekularisme og ateisme som to sider av samme sak. Det er det ikke. Mange tenker at sekularisme står i en motsetning til kristendommen, som en reaksjon, antitese. Det er den selvsagt heller ikke. Mange tenker nok på sekularisering som et bevegelse bort fra det åndelige - det kan det være for den enkelte, men det er egentlig ikke det sentrale ved sekularisering. Å fremme et sekulært samfunn kan også være forenlig med en personlig tro.

Det er mange viktige trekk ved det sekulære, som at verden og samfunnet må studeres og forstås basert på kunnskap, observasjon og fornuft og ikke religion. Dette ble den vestlige sivilisasjons kjennetegn de siste hundreår.

Samtidig, det sekulære samfunn kom ikke av seg selv. Mye taler for at frigjøringen av det enkelte mennesket i Kristendommen og likheten vi alle har for Gud åpnet dørene for mye av vår politiske kultur, og sekularismen.

Kan vi ta endelig farvell med Kristendommen da uten at sekularismen mister sitt forankring? Kan Kristendommen kun spille en historisk rolle for dagens sekulære samfunn?

Må ikke det sekulære fellesskapet tross alt dele en tro? En tro som ikke er gjenstand for stadig skiftende kunnskap, dialog og normer men som ligger fast. En tro som ikke ligger fast er ingen tro.

Kunne det være nasjonen? Men troen på nasjonen alene, etter nasjonalsosialismen og etter globaliseringen - viktig, ja, men er det godt nok?

Det er i alle fall ikke multikulturalismens kompromisser med Islam. Denne tilhørigheten som hele tiden vil være gjenstand for dialog, tilpasning, usikkerhet og manipulasjon kan ikke gi trygghet - heller ikke frihet og likhet.

Jeg kom over et sitat fra den tyske filosofen Jürgen Habermas, en av Europas ledende intellektuelle på moderate venstresiden som er kjent for å ha fremmet betydningen av den offentlige debatten, samtalen i frie demokratiske samfunn:

Han skriver:

"Kristendommen, og ikke noe annet, er det ultimate fundamentet for frihet, samvittighet, menneskerettigheter og demokrati og et mål (benchmark) på den vestlige sivilisasjon. Til denne dag har vi ingen andre alternativer. Vi holder fram med å ta næring fra denne kilden. Alt annet er postmoderne skvalder" (min oversettelse. Hentet fra Chr. Caldwell "Reflections on...") 

China to join axis of evil?

Sanction North Korea? Sanction China?

China, is the "most likely" provider of North Koreas new toys - its new high tech uranium enrichment facility, Bret Stephens in WSJ writes december 7th.

Chinese diplomats will tell you again and again that Chine is a responsible partner and will aim at pacifying the North Korea. The recent documents published by Wikileaks tell a different story. China will not want to see North Korea collapse. As a consequence China secretly protects and supports the regime. An WSJ leader points to a series of revelations:

"An October report by the Congressional Research Service notes that the "seaborne cargo of North Korean arms seized in Dubai in July 2009 had visited several Chinese ports and was transported from Dalian, China, to Shanghai aboard a Chinese ship, again without a Chinese effort to conduct a search. Overland routes for procurement of WMD-related goods are reportedly also common, due to the participation of Chinese entities."


"Resolution 1874, adopted by the U.N. Security Council last year after the North conducted its second nuclear test, forbids the sale of luxury goods to North Korea—goods Kim Jong Il uses to buy off his elites. Yet China exported $136.1 million worth of such goods to North Korea in 2009, including "160 luxury cars (made in China) to directors of provincial committees of the Korean Workers Party and to municipal committee secretaries."


"Why the warm embrace? In one of the most interesting of the leaked cables—a report of a conversation last year between Lee Kuan Yew and U.S. Deputy Secretary of State James Steinberg—Singapore's Minister Mentor suggests an answer. "The Chinese," he said, "do not want North Korea, which China sees as a buffer state, to collapse. [South Korea] would take over in the North and China would face a U.S. presence at its border."

"Mr. Lee is right that Beijing must make hard-headed calculations regarding the North: China cannot escape its shared border, and the effects of the North's collapse would be immediately felt on its side of the Yalu.""

Providing luxury cars, airspace and transit havens is one thing, offering advanced nuclear technology is another.

In another article in WSJ Bret Stephens writes China is behind a number of WMD proliferation cases the last decades and has in stead of contibuting to international stability and safety added to the mounting problems in the Middle East and Asia by helping even the most lunatic regimes to develop WMD production capacity and technology.

Stephens writes about a US top nuclear scientist Siegfried Hecker that recently toured the sites in North Korea and came back with fresh and disturbing news:

"Nor was that all. Mr. Hecker also writes that "The control room was astonishingly modern. Unlike the reprocessing facility and reactor control room, which looked like 1950s U.S. or 1980s Soviet instrumentation, this control room would fit into any modern American processing facility."
[...]

North Korea is not the only country being helped on the WMD path by China. Pakistan is one. CIA testified in 1997 that "China was the most significant supplier of WMD-related technology to foreign countries."

"In 2002 came news that Chinese experts had worked on Iran's nuclear facility in Isfahan. That same year, the Washington Times reported that a Chinese company had sold North Korea 20 tons of tributyl phosphate, a key ingredient for extracting plutonium from spent fuel rods. And thanks to WikiLeaks, we know that China facilitates North Korean weapons exports—over insistent U.S. protests—to sundry foreign destinations.

"It's time the U.S. drew appropriate conclusions from this. Every effort to negotiate with the North has failed. Yesterday, President Obama called Hu Jintao to ask for help with Pyongyang. But as proliferation expert Henry Sokolski notes, what's the point of urging Beijing to be part of the solution when it's so willfully part of the problem? China has signed on to nearly every nonproliferation agreement around. Yet it continues to flout all of them.

"This is not the behavior of a status quo power, but of a revolutionary one supporting activities and regimes that represent the most acute threat to global security. If it continues unchecked, it is China that should be sanctioned—and the North's facilities destroyed."

Gender apartheid ?

Progressive Party proposal to ban Hijab in schools in Norway is dismissed by all other political parties.

Today a muslim group comes out in support of a ban, saying th hijab is not just an innocent headscarf as some suggest. The purpose with dressing girls in hijab is to control their behavior and not least their participation in society. It's use represents repression of children and must be stopped, the leader of LIM Tina Shagufta Kornmo says today in the Norwegian daily VG. LIM stands for Equality, Integration and Pluralism, a Norwegian muslim liberal network.

The Progressive Party thinks when children are forced to wear hijab they are instructed in a system of gender apartheid where women are inferior.

Well, the tendency to compare everything to apartheid is not helping the argument against hijab. Clearly hijab will increase segretation of some sort and it should be banned in certain public arenas, like in schools. We do not need to have a comparative debate. The Progressive Party has a very good cause and did not need to employ scare tactics.

Norwegian schools should seek to assimilate children from foreign countries not to placate the patriarchy. To see social progressives rally to protect a social system in which the male as the primary authority figure and central to social organization is first laughable, then just sad and disturbing.

"Progressives" and "liberals" scramble to the protection of the bearded patriarchs is beyond understanding. Only a few decades ago the liberal left made its career attacking Norwegian rural religious conservative values in particular for its views on women and sex. Now they make their career protecting religious conservaties from rural Pakistan.

Opponents of a ban cites tolerance and pragmatism. And much of what they say makes sense if seen in isolation. But the fact is that many ordinary people probably see the bigger picture (while the political class is obsessed with feel good formalism) where they see their own ways of life being fundamentally challenged in arenas that if not private are integrated place between shared culture and private sphere; the school is public, but it is close to home and a back bone of national culture and society. Many see hijab as part of a comprehensive struggle for our culture, they see Norwegian society and culture facing massive transformations with at best unknown consequences, an islamist revival supported by demographics and one which in its totality is contrary to important values of freedom and tolerance.

The decision to be made is when to abandon tolerance and put down some markers to the muslim community. The argument against a ban makes sense if that would protect a tolerant and pragmatic, even liberal pluralism. But it doesn't. It will maintain and promote gender segregation, it will promote islamist influence in our schools and society.
au
---
Fr VG idag:
- Hijaben er ikke et uskyldig skaut, som noen vil ha det til å være. Hensikten med å ikle jenter hijab er å kontrollere atferden deres, og ikke minst begrense deres utfoldelse i samfunnet. Det er en klar barneundertrykkende praksis som må motarbeides, sier LIM-leder Tina Shagufta Kornmo.

"Frp mener at barn som blir tvunget til å bruke hijab, blir lært opp i et kjønnsapartheid der kvinner er mindreverdige"

Thank you Wikileaks

What Wikileaks tell us: American leaders and American diplomats trying to solve crucial world problems.

Leslie H Gelb writes on Daily Beast:
"The Wikileakers dumped a vast pile of secrets to prove that the United States was selfish, stupid and wicked–but their revelations proved just the opposite. When you remove the gossip and obvious trivia that mesmerized the press, you clearly see what the Wikileakers never expected: A United States seriously and professionally trying to solve the most dangerous problems in a frighteningly complicated world, yet lacking the power to dictate solutions. U.S. policymakers and diplomats are shown, quite accurately, doing what they are supposed to do: ferreting out critical information from foreign leaders, searching for paths to common action, and struggling with the right amount of pressure to apply on allies and adversaries. And in most cases, the villain is not Washington, but foreign leaders escaping common action with cowardice and hypocrisy."

Den kulturradikale elite på vei mot sin hjemløshet

Kulturradikalerne er blitt vår elite. En gang utfordret de selv makten, nå er de selv blitt den.

Sammenligner en med 1800-tallet er dette slående. Den gang stod kulturradikalere som Garborg og Bjørnson sammen med de store folkebevegelsene i striden mot embetsmansstaten. Nå har 68-erne inntatt "embetsmannsstaten". Det er den nye embetsmannsstaten.

Mens Garborg, Ivar Aasen og Bjørnson m.fl. hentet inspirasjon fra folket og hadde det nasjonale som mål, leste kulturradikalerne vanskelige bøker og dyrket terminologiske finurligheter. 68-erne med sin verdirelativisme, subversjon og autoritære tendenser ble aldri en folkebevegelse utover det rent overfladiske ungdomspreget som var en naturlig del av modernisering og frigjøring.

Som embetsmannsstaten på1800-tallet er kulturelitestaten i dag fortsatt en forsvinnende liten del av befolkningen. Mange vil riktignok ønske seg inn i denne eliten for det er der belønningenen finnes og det er denne eliten som markedsføres.

Parallellen har flere svakheter, men om den har noen likheter, er dette av fundamental betydning for det norske demokratiet nå som for 150 år siden. Parlamentarismen var en frukt av blant annet motkulturene. Bruddet med Sverige det samme. Motkulturene stod ikke alene men var del av en allmenn vekst i kunnskap, økonomi, dannelse, norskdom og selvstendighet. Motkulturene var en bred bevegelse, den omfattet kristne og puritanske til det frilyndte og radikale. Felles var lokal forankring, det nasjonale, troen på sjølvstende, egne retter; retten til å bestemme selv, - og avstanden og skepsisen til elitekulturen.

Viktige elementer i motkulturene var kampen om skolen. Ikke minst folkehøyskolene i Grundtigs ånd. Dette var institusjoner som fremmet humanisme, kultur og det nasjonale.

Striden i dag vil ha de samme elementene og stridsfeltene.

Et annet element var kultur; slik som Noregs Ungdomslag, eller målrørsla. Andre igjen var sosiale, slik som avholdsbevegelsen. Dette var en bevegelse som sprang ut av nød og fattigdom, usikkerhet og stagnasjon. Det var særlig blant arbeiderne, folk flest, de fikk feste. Hovedstadspressen latterligjorde motkulturene.

Lekmanskristendommen var også viktig, kanskje den største bevegelsen i antall. Folk søkte seg mot personlig tro og nøysomhet. Kristus var i hverdagen. Kirken tilhører folket, og skulle ikke være kun en hierakisk overbygning over almuen. Det lå en korreks til institusjonalisering, prestestyre. I dag er Kirken ikke prestestyrt men kirkebyråkrati-styrt.

Her er noe å lære. Grasrota er ikke lenger en puddel som de kulturradikale kan lufte på Karl Johansgt når det passer dem. Eller er den det?

Det enkle faktum er at de kulturradikale har selv fjernet seg fra det norske og nasjonale. de henter det kun ned fra veggen i EU-debatten o.l.. Eliten, kulturradikal eller ikke, ser nasjonen i beste fall som et instrument for deres ambisjoner og ideer, gode eller dårlige. Ved selv å fjerne seg har de satt seg utenfor den norske kraftfeltet. De satser på at det ikke finnes.

Venstresidens elite ser kanskje ikke at grunnen til at det ble nei til EU var ikke at folk støtte venstresidens visjoner men at det utløse en generell nasjonal skepsis. Denne skepsis ble ikke tatt på alvor - verken av EU eller Ja-siden. Og lett ville det heller ikke være.

Kultur har nå blitt ren dekor og politikk. Forrige kulturminister feires som flink og aktiv osv, han var aldri kulturminister i den forstand en finansminister er minister for norske finanser. Giske var en politisk gateselger. Hva sa den mannen noen gang som viste at han hadde respekt for norsk kultur?

En norsk minister vil i dag ikke ta i nasjonalismen med ildtang. Men de omfavner det multikulturelle. Dermed forlater en båten der folket sitter. Lykke på reisen. Nasjonalismen spiller i dag ingen rolle for eliten annet enn som dekor. Da tar man en sjanse. Da satser en på at nasjon ikke betyr stort, at det hele var en historisk størrelse, at det tjente en sak en gang, men ikke nå.

Det er i beste fall en dumhet, det er ignorant og det er uansvarlig. For nasjonalismen går ikke bort bare fordi man vedtar det i et politisk program. Klok er den som viser respekt for det gode og grusomme som kan bo nasjonen.

Nasjon og nasjonalisme som noe uforanderlig og evig er selvsagt tøvete. Nasjonen er i endring, den kan manipuleres. Men selv om en ser at mye av det vi oppfatter som nasjonen og nasjonalisme er konstruert betyr ikke dette at nasjonen ikke også er noe mer.

Multikulturalismen er selvsagt også en konstruksjon, noe historisk, noe som angivelig skal avløse det gamle. Men er den noe mer? har den hold i seg til å skape samhold og sikre frihet?

Eller tjener den en annet høyere gode?

Dette rimer med noen viktige sider ved nasjonalismen nemlig at den tjente et formål. Den mest kjente er Gellners instrumentalisme; at nasjonalismen var nødvendig for den industrielle revolusjonen. Man trengte et felles språk og kultur for å få sentralisering og modernisering og en effektiv nasjonalstat.

En kan ikke se bort fra det etniske fellesskapet; man kan gjerne velge å ignorere det i den politiske debatten, men faglig er det ikke. I mylderet av forskning rundt nasjonalisme er etnisitet sentralt. det kan gis andre navn, siden det handler nok ikke kun om biologi, men tilhørighet og historie og den resonnansen dette har blant folk kan ikke avskrives. Det behovet ligger i oss, etter å høre til i historien, knytte an til røtter, forstå hvor en kom fra, høre til der og sikre dette ubestemmelig som vi kaller et vi.

Nasjonalstaten er ganske moderne og ny. Om det er en ren konstruksjon eller del av en kontiuitet; om det nasjonale er kun sammensatt for å dekke et behov for politisk stabilitet, økonomisk vekst, sentralisering og makt. Kanskje var det nødvendig som del av den industrielle revolusjon, demokratisering, som en nødvendig ramme for fellesskap etter eneveldet? Ja, men konstruert eller ikke så har den kvaliteter, den er viktig. Den er en suksess på linje med de gamle imperier. Og vi har svakt med alternativer.

Og konstruksjonen av det nasjonale, eller manipulasjonen om en vil, var ikke så vanskelig. Hvorfor var det så lett? Folk tok mot det nasjonale med åpne armer. Det var et behov. Folk forstod straks hva man mente. Kulturen var der; man satte sammen bunader, ja, men bunadsklærne var der om enn ikke systematisert. Husene stod der, men ikke samlet på museer. dialektene, språket ...

Dagens kulturelite må ikke bare selge inn det multikulturelle, de må også selge inn alle referansense og satse på at de holder. Toleranse, fargerikt fellesskap, antirasisme, osv. Et stykke på vei lykkes en. For det er mange som vil del av elitens kultur og kjøper dens utrykk uten å mukke. Men folkelig resonnans finnes knapt slik det fantes for det nasjonale.

Og selvsagt, man kan klare å selge inn de multikulturelle referansene til barna av den norske eliten og de håpefulle, men blant mange fremmedkulturelle med sin sterke unikultur er dette heller vanskelig.

Eliten klarer åpenbart å leve med selvmotsigelsen. De tror det går over, ordner seg; det finnes nesten ingen alternativer. Nowhere to go. Enigheten er for stor. Frp har dem sjakk matt.

Den kulturradikale eliten har et problem. Og de begynner å ha det ensomt og vanskelig. Kanskje våkner de opp en dag (ikke ennå) og finner ut at de ikke hører hjemme noe sted. Hvor søker den hjemløse kulturradikaleren, den postmoderne politiske operatøren, og opportunisten? I hvilken retning? Kongehuset vil ikke hjelpe dem. Kongehusets arving vil ha nok med å berge seg selv.

Stakkars hjemløse.

City upon a hill

"The idea is a simple one -- that freedom, justice and peace for the world must begin with freedom, justice, and peace in the lives of individual human beings."

Dette er ikke Bill Clinton eller Tony Blair, heller ikke er det hentet fra George Bush' Freedom Agenda. Dette er President Obama i FNs generalforsamling forrige uke. Borte er dialog, goodwill og fromme ønsker som gjennomsyret Obamas tale i Kairo i fjor ("This cycle of suspicion and discord must end"). Denne uka taler han som en som står tilbake ved fyrtårnet ved Capitol og konkluderer etter et par års vandring langs USAs frontlinjer: "I stand here before you confident in the future".

Mye har skjedd siden Obamas utstrakte hånd-tale i Kairo. Obama i Kairo var ydmyk og inviterende. Nå kokes det hele ned: "... part of the price of our own freedom is standing up for the freedom of others. That belief will guide America's leadership in this 21st century", sier han denne uka.
I Kairotalen (juni 2009) utleverer han sin tvil, uro og sine ønsker. Han viser seg svak, med vilje. Han innrømmer hvor smertefullt det er å miste soldater i Afghanistan. "It is agonizing for America to lose our young men and women. It is costly and politically difficult to continue this conflict". Leder for verdens sterkeste land kan kanskje tale slik til sin egne, men ikke i Kairo. Han fikk neppe noe igjen for å utlevere sin svakhet. Svakhet er kun svakhet. Det er kun på vestlige universitetskampus svakhet kan være et brekkjern for innflytelse.
Om 9/11 sa han i Kairo at "the fear and anger that it provoked was understandable, but in some cases, it led us to act contrary to our ideals. We are taking concrete actions to change course." Guantanamo er et tema, men slike innrømmelser blir neppe forstått som annet enn svakhet.
Nå, denne uka, er tonen en annen: "And though we will be met by dark forces that will test our resolve, Americans have always had cause to believe that we can choose a better history. ... So even as we have come through a difficult decade, I stand here before you confident in the future..."
Kario var satt i toleransens navn, men en dash av relativisme: "I do not believe that women must make the same choices as men in order to be equal, and I respect those women who choose to live their lives in traditional roles. But it should be their choice." Fint og riktig alt sammen, men det treffer ikke problemstillingen slik virkeligheten er i muslimske land. Denne uka heter det: "There is no right more fundamental than the ability to choose your leaders and determine your destiny".
Obama i Kairo, legger vekt på nyansene og kompleksiteten i demokratibyggingen: "Each nation gives life to this principle [democracy] in its own way, grounded in the traditions of its own people ... There is no straight line to realize this promise".

Obama denne uka er klar og presis: "The idea is a simple one -- that freedom, justice and peace for the world must begin with freedom, justice, and peace in the lives of individual human beings."

Han fortsetter slik: "For the United States, this is a matter of moral and pragmatic necessity. As Robert Kennedy said, "the individual man, the child of God, is the touchstone of value, and all society, groups, the state, exist for his benefit." So we stand up for universal values because it is the right thing to do. But we also know from experience that those who defend these values for their people have been our closest friends and allies, while those who have denied those rights -- whether terrorist groups or tyrannical governments -- have chosen to be our adversaries."
Bush sa det slik: dere er enten for oss eller mot oss. Det var klossete formulert, men selv Obama drar nå en strek i sanden på vegne, ikke av USA i seg selv, men "universal values" og "the indivudal man".
To ting slår meg fra Obamas tale forrige uke:
Dette budskapet gis ingen plass i media. Ahmidijads tale får full dekning, hans fornærmelser og hysteri. Men ingen feirer Obamas programerklæring på vegne av frihet, rett og fred. Det er kun Radio Free Europe som har referert denne delen av talen, og betydningen dette har. (www.rferl.org)
Det andre, som RFE påpeker, er at Obama snakker ikke lenger om dialog og multilateralisme men om USAs misjon. Knapt noen kan med rene ord fremme Vestens misjon i verden som Obama. Her er han blant de store; der det kanskje svikter er hans mot og kraft i balansegangen med eget parti og verdens realpolitikk. Men Obama framstår nå mye mer som en som vet oppriktig hvor han står - og bekjenner der - og ikke en som kun oppriktig søker.
Obama snakker om USAs misjon i verden, et tema som går langt tilbake i amerikansk historie på tvers av partier og presidenter. Han henter tematikken fra selve grunnvannet i USAs historie, fra den greske antikken via innvandrerne til borgerrettsbevegelsen og fram til i dag.
"... experience shows us that history is on the side of liberty - that the strongest foundation for human progress lies in open economies, open societies, and open governments. To put it simply: democracy, more than any other forrn of government, delivers for our citizens ... America is working to shape a world that fosters this openness, for the rot of a closed or corrupt economy must never eclipse the energy and innovation of human beings."
Dette er et ekko fra JFKs "City upon a hill"-tale fra 1961. Det var et like sterkt tema hos Ronald Reagan. 'City upon a hill' refererer konkret til nybyggerne og tanken om Gods' country, men det var for alle presidenter mye mer enn bare det. JFK snakket om USA som et fyrtårn i verden, om å sette en standard for seg selv og for andre, og han siterte ingen ringere enn Perikles: "We do not imitate—for we are a model to others."
Troen på universelle verdier skaper et imperativ i USA for globalt lederskap. Obama bereder her grunnen for å stå løpet ut i Afghanistan og engasjere seg der det trengs i verden. Dette skiftet mot universelle verdier er som å kalle på de moderate både på republikansk og demokratisk side i USA. Han spiller her ut det mest potente kortet i amerikansk politikk: USAs misjon i verden; og han gjør dette for å avvæpne sin egen venstreside og en stadig mer rabiat høyreside hos republikanerne (Tea Party osv).
Dette er ikke bare en beskrivelse av hva USA står for, men det beskriver også det Europa innvandrerne reiste fra. Dette er viktig. "history is on the side of liberty". USA har både en sterk inadvendt og utadvent åre i begge partier. Når vi ser den inadvendte tendensen (Tea Party bevegelsen har jo en direkte historisk referanse til opprøret mot koloniherrene i Storbritanni), så er det bort fra "Europa" de vender seg. Og når USA drives av en mer utadvendt misjonsiver slik som i Obamas tale denne uka, er det ikke det politiske Europas moderne verdier de fremmer. Derfor er vi alltid i utakt.
Europa og særlig venstresiden som jo elsket JFK forstod aldri hva han snakket om når han siterte Perikles. Hvor mange i Europas politiske elite hadde lest Perikles, Athens ledende statsbygger og general? Kunne en i det hele tenke seg en norsk politiker referere til Perikles - eller Snorre? En hører jo ikke lenger referanser til Thorbjørn Egner og Anne Cath Vestli fordi de ikke fremmer de rette kjønnsrollene, antagelig...
Når Europa derfor er i utakt med USA er vi også i utakt med Vestens første gullalder disse hundreårene før og etter år 0.
RFE mener vi i Obamas siste tale ser begynnelsen på et skifte i utenrikspolitikk. Det er mulig. Vi har sett et par år med dialog og forståelse og et behov for å bryte med president Bush. Obama er nå tilbake på USAs grunntema i verden.
Men som sagt, mens President Obamas tale i Kairo var et mediamessig jordsjelv, gikk denne talen oss hus forbi.
Obamas tale i FN forrige uka ligger her

Sverigedemokratene

Fristelsen til å si at jeg støtter Sverigedemokratene er kolossal. Jeg tror jeg faktisk gjør det; så følg med: jeg støtter Sverigedemokratene! Det føles litt skummelt. De er jo "høyreekstreme" osv og jeg sitter litt å kjenner etter om jeg har lyst til å kjøpe meg ridestøvler og svært lærfrakk, men nei. Tror ikke det.

En rekke svenske byer opplever så og si daglige branner og overgrep. Forsteder utvikles til små enklaver utenfor det svenske samfunnet. Mange av de store kommunene er i ferd med å få en majoritet av innvandrere. Sødertelje om bare fire år. I 2050 kommer innvandrere til å være i majoritet i 13 av de 25 største kommunene i landet. Ytterligere seks vil ha 40% innvandrere. Dette er resultatet om innvandringen til Sverige fortsetter i dagens tempo, skriver Julia Caesar på bloggen Snaphanen basert på tall fra Affes statistikkblog. Nå kan en diskutere tallene, men brannene og den massive transformasjonen av svenske lokasamfunn er et faktum.

Nå må en gjerne synes at dette er fint, men en må altså ikke få lov til å mene det motsatte. Derfor har vi fått Sverigedemokratene, og derfor ville de fått min støtte. Et land må kunne diskutere sin egen sjebne.

På noen tiår forvandles Sverige fra et homogent land til et land der store deler ikke identifiserer seg med svenske verdier og fellesskap. Julia Caesar kaller det for det største demokratiske sviket i vår tid. Jeg tror hun har rett.

Sverige synes tapt. Det er alles rett å mene hva en vil, men hvordan kan våre naboer ha kommet til det stykke at en ikke har lov til å reise kritiske spørsmål!? At de som gjør det skal så og si forfølges? Rett over kjølen forfaller nå en politisk kultur dag for dag.

Venstresiden har stått i spissen, men alle partier er med (ikke SD). Hvorfor? Er de fordi politikerne vet at de er avhengige av klienter i en klientstat. Og derfor importerer velferdsklienter 'en masse'? Er dette fornyelse av sosialdemokratiet vi ser? De forstod kanskje at sosialdemokratiet i møte med globaliseringen ikke vil overleve. Det multikulturelle er sosialdemokratiets nye legitime grunnlag? Eller kan det være ideologi, at selvbildet er så sterkt knyttet til solidaritet med verdens folk at en velger å skade ja kanskje ødelegge sitt eget land?
De svenske, etnisk svenske, flykter nå fra de innvandrertette kommunene. Er ikke det ironisk. Hvor skal disse flykte hen?

En artikkel i lokalavisen LT i Södetelje fikk 223 kommentarer, de fleste gjentar det samme: "Dags att lämna innan barnen skal börja i skolan..." Brannbiler får nå politieskorte i Södertelje slik som i Rosengård. Det brenner skoler og biler daglig. Det brenner mellom 300-500 skoler i året. halvparten antas å være påtent melder SVT. En skole om dagen. 1000 biler påtent i 2009. En brannbil angripes med brannbombe i Göteborg, en annen med raketter. En natt i sommer var det 10 brannpåsettelser samtidig i G. Mange opplever det som krigslignende tilstander. Et hundretals ungdommmer angriper politistasjonen i Rinkeby. Så blir skolen påtent. Brannmennene våger ikke gå inn. I Malmø, Rosengård beskrev lokalavisen det som en krigssone. En skole stengt pga trusler osv.

Forskere og journalister snakker om alt annet enn innvandrerne. Det er arbeidsløshet og finanskrise og bla bla. Det er politiet som provoserte osv.

En FN-rapport viser at Sverige ligger på verdenstoppen i antall voldtekter, etter Lesotho. Det anmeldes 53 voldtekter per 100.000 innbygger. Det er skyhøyt over andre nordiske land. (OG det er toppen av isfjellet. Kun 10% anmeldes, tror man) Og nesten dobbelt så høyt som USA. Og antall voldtekter øker kraftig. Nesten en dobling siden 2004 og tallen så langt i år tyder på en ny kraftig økning.

Sverige er i en dyp krise. Og det verste er at kritikere stemples, hates og støtes ut. Rustad i Document.no kaller Sverige "Taushetens rike".