Hezbollah slåss ikke for Libanon

Tvert om, Hezbollah vil like gjerne snu våpnene mot sine "landsmenn".

Hylland Eriksen og andre er blinde for denne åpenbare design fra ismlamistene og Iran bak konflikten og tror at om bare FN kom inn og dempet Israels "ovegrep" ble det orden i leiren ...

Hezbollah sloss for Iran, shia-fundamentalistene i Irak og Iran. Snakket om "Libanons motstandsbevegelse" som en ser i norske medier og som har støtte inn i regjeringspartiet SV, er sludder.

Her fra en Libanesisk blogg - The Lebanese Political Journal, (som verken er pro-amerikansk eller israelsk...):

Muqtada el Sader, Ali el Sistani or Ali Khamenei have surely more influence
on Hezbollah fighters than any non-Shia Lebanese official. That is what
shows that the war of Hezbollah is a religious one - not a patriotic one.

Tvert om Libanon kan ikke vente seg noe godt fra Hezbollah om de skulle lykkes i kampen mot Israel og oveleve som en maktfaktor.

Today, Hezbollah's fight is/will not be limited to Israel. In a recent
interview in the Guardian, Sayed Ali, a Hezbollah local leader/cleric in Tyre said it
all; one of his best and most revealing give aways was the following:

""And even when the battle with the Israelis is over, he adds
menacingly, Hizbullah will have other battles to fight. "The real battle is
after the end of this war. We will have to settle score with the Lebanese
politicians. We also have the best security and intelligence apparatus in
this country, and we can reach any of those people who are speaking against
us now. Let's finish with the Israelis and then we will settle scores
later."""

Dette setter også hele det norske anti-israelske perspektivet i underlig lys. Thomas Hylland Eriksen skrier i AFtenposten:

"Palestinere og andre fiender av systemet svarer på ydmykelsene med terroraksjoner og nå også rakettangrep".

Men dette er jo ikke riktig. THE som selv mener vi må være realister i MØ-konflikten, unnlater å se at rakettene kommer på lastebiler fra teheran og at det er Iran og andre fundamentalister som har avverget hvert eneste forsøk på en fredelig løsning ved å holde fram med
terroren - en terror Israel ikke kan leve med. Sosialantropologen ser ikke kreftene som beveger. Det er rart.

En av de største politiske bevegelsene i moderne tid, islamismen, og dens klare innretning mot Vesten og dens to sataner er så tydelig at det må være noe annet som gjøre at THE og andre velger å valse i vei med FN som en løsning som skulle skap fred.

"Det beste ville være om FN kunne sette hele Israel/Palestina under administrasjon, forby politiske partier basert på religion eller etnisitet, sørge for at alle får statsborgerskap og at landet får en grunnlov som klart og tydelig sier at alle mennesker er født like og med de samme rettigheter, og forøvrig sende inn en halv million politifolk fra hele verden."

Men hvordan går det an å tro med det vi vet om islamismen og Irans hensikter, at bare FN fikk styre ville våpnene og terroren tie? Hvordan har dette gått andre steder der FN har prøvd seg? Dette er den norske sofa-idealismen, og synd at dette rammer også skaprskodde tenkere som THE.

"En overveldende fare truer" (2002)

Hezbollas styrkeoppbygging i Libanon som del av Irans destabilisernde plan har lenge vært advart mot av observatører.

Kom over en kommentarartikkel av Dennis Ross i WSJ fra juni 2002, merk datoen. Her er det meste av artikkelen, analysen er god. Publisert på på The Washington Institute her. Dennis Ross er en erfaring og respektert diplomat og slett ingen hauk.

Hvorfor er dette strategiske oversiktsbildet så og si helt borte fra den norske debatten?

Dennis Ross skriver i 2002:

I am struck by a burgeoning danger that is receiving scant attention. With
a constant stream of supply from both the Iranians and Syrians, Hezbollah is
building a formidable arsenal of highly mobile rockets.

Longer-range Katyushas are the mainstay of the arsenal, but the Syrians are
supplementing these weapons with the Syrian 270 mm rocket.
What makes these rockets so potentially de-stabilizing is their range. The
rockets Hezbollah used to possess could only threaten the immediate border area
of northern Israel. While bad enough from an Israeli perspective, the new
rockets have ranges stretching over 70 kilometers. Israel's industrial area
below Haifa will now be within the sights of Hezbollah rocketeers. Does anyone
think Israel will tolerate such attacks?

Hafez Assad was no slouch when it came to threatening Israel. But he
controlled the flow of Iranian arms to Hezbollah, and he never provided Syrian
weapons directly. He certainly did not mind Hezbollah keeping the pressure on
Israel, but he was not about to let Hezbollah drag him into a war with Israel
either.

But Bashar Assad seems to lack his father's sense of limits. As if
providing weapons to Hezbollah was not enough, he is also procuring spare parts
for Iraq from Eastern Europe. That's something new: His father sought Saddam
Hussein's demise, not his strengthening.

What could the younger Mr. Assad be thinking? The logic is difficult to grasp unless one looks at the increasingly close connection he has been developing with Hezbollah and Iran. Iranian officials routinely stop in Damascus both before and after visiting Hezbollah leader Sayyid Hasan Nasrallah. Iran is pushing Hezbollah to cooperate more with Hamas in the war against Israel. Recently, the Israelis have arrested Hezbollah operatives in the West Bank.

Iran is also pushing Hamas very hard to continue the suicide bombings in
Israel. As I heard from Israelis and Palestinians, recent efforts by the
Palestinian Authority officials in Gaza to convince Hamas to stop terror attacks
against Israelis appeared to be making headway until the Hamas leadership in
Gaza got explicit instructions from the Hamas leadership outside—with
considerable Iranian pressure—to persist with the bombings. The same was true
for the Islamic Jihad, whose leader Ramadan Shallah resides in Damascus and was
equally insistent that the bombing must continue.

Iran and Syria clearly want the conflict to continue between Israelis and Palestinians. Perhaps they believe Israel will lose its resolve and gradually be weakened to the point of collapse.

While plausible, neither of these explanations can account for the buildup
of longer-range rockets in southern Lebanon. Perhaps here we can see another
connection to their fears of American military action to replace Saddam. Just as
Saddam tried to transform the war in 1991 away from being the international
community against Iraq into an Arab-Israeli conflict, it is possible that Iran,
Syria and Hezbollah believe that a second front must be opened up once the U.S.
begins to act against Saddam. If they cannot head the action off, they might
hope to make it more difficult to sustain with a second front.

What can be done to avert the opening of a second front, with dangerous escalating
possibilities? A good place to start is by recognizing the danger and beginning
to call attention to it. This may be most helpful in Lebanon. Hezbollah could
justify its war against Israel and gain considerable support from Lebanese when
the Israelis occupied southern Lebanon. But they withdrew, and Hezbollah
received enormous credit for driving the Israelis out. They won't receive much
now if they provoke Israeli responses that are likely to make all Lebanese
suffer.

On the contrary, Hezbollah could easily threaten its Lebanese agenda
if it looks like it is now serving non-Lebanese interests. Already, Lebanese
Prime Minister Rafik Hariri has been critical of Hezbollah; the Europeans,
Egyptians and Saudis could do much to reinforce that criticism.

Manipulerte bilder fra Libanon

Reuters fotograf i Libanon, Adnan Hajj, har fått sparken etter at det er fastslått at to bilder er manipulert for å vise større dramatikk og ødeleggelse av israelsk bombing.

Hajj var også fotografen som leverte en rekke bilder fra Qana til Reuters. En rekke bloggere hevder nå at han og andre fotografer som arbeidet for Reuters og Associated Press bevisst eller ubevisst har latt seg bruke til å lage propagandabilder. Verden over gikk det bilder av en redningsarbeider som bærer ei lita jente, tydligvis død eller alvorlig skadet. Problemet, påpeker flere, er at det finnes en rekke bilder av samme mann, med samme jenta, i ulike situasjoner med ulik påkledning og med uforklarlige store tidsforskjeller.

På noen bilder ser vi "redningsarbeideren" uten hjelm og gul vest - mens på andre har han fått på hjelm og vest, og på et tredje også latex-hansker - hele tiden med samme jenta i hendene.
Hvert enkelt bilde har dato og klokkeslett. Flere av bildene som er tatt for Reuters og Associated Press er av samme mann med samme jente i armene i flere positurer og fra flere vinkler. Bildene har 4 timers tidsforskjell mellom seg. Det er jo litt underlig at denne mannen har vandra rundt i ruinene med denne jenta i 4 timer.

Kanskje det merkeligste er at det også finnes et bilde av jenta i en ambulanse som er tatt 9 timer før bildene av den samme redningsarbeideren som bærer henne ut av ruinene. Enda et bilde fra AP viser hvordan jenta legges inn i ambulansen - tre timer etter det første bildet av jenta allerede inne i ambulansen.

En annen blogger peker på at bilder som er tatt kun en time etter at bygningen i Qana kollapset viser døde kropper som allerede har stivnet - slik stivhet i lemmene opptrer ikke før etter 12-24 timer. Det er en røde kors mann som er avbildet sammen med de døde.
Se saken her.
Det er alltid mulig at det finnes gode forklaringer på slike tilsynelatende mysterier. Men vi savner den kritiske journalistikken som kan gi sikkerhet i slike saker. Ble disse bildene manipulert ville fotografer og journalister og trolig Røde Kors-representanter på stedet oppdaget det. En rekke journalister har allerede klaget over Hezbollahs mediekontroll. Ville journalister som avslørte dem, rekke levende tilbake til hotellet? Eller er journalistene og hjelpearbeidere nå i blodtåka der Israel er fritt vilt?

Med folkemord på dagsorden

Det er liten tvil om at Iran og deres håndtlangere ønsker å feie Israel av kartet. Irans president og Hezbollas leder Nasrallah har begge uttalt dette. Senest i en oversettelse fra den Hezbollah-vennlige TV-stasjonen Al-Manar:

Hezbollah head Hassan Nasrallah describes being asked whether ``the
destruction of Israel and the liberation of Palestine and Jerusalem were
Hezbollah's goal," and replying: ``That is the principal objective of
Hezbollah." He terms Israel ``an illegal state; it is a cancerous entity and
the root of all the crises and wars. . ." (The Boston Globe)

Klassekampens Hezbolladebatt fra RV- og SV-sirklene samt Gaarders og Hylland Eriksens kronikker er ekko av dette. Dette er ubehagelig og hardt.

Ikke bare er dette en gal analyse av situasjonen, vondskap, krig og undertrykking i MØ blir ikke borte om Israel blir borte. Dessuten er sviket mot Israel en grenseløs feighet og urettferdighet. Og til sist, dette er en trussel ikke bare mot Israel, men mot oss selv. Kan vi gi etter for terror i MØ kan vi gjøre det her.

Slå Hezb viktig i kampen mot terror

men har Israel evne og vilje?

Den skarpskodde og konservative kommentator Charles Krauthammer skriver i Washington Post i dag at USA forventer at Israel elminerer Hezbollah.

Israel's war with Hezbollah is a war to secure its northern border, to defeat a
terrorist militia bent on Israel's destruction, to restore Israeli deterrence in
the age of the missile. But even more is at stake. Israel's leaders do not seem
to understand how ruinous a military failure in Lebanon would be to its
relationship with America, Israel's most vital lifeline

USA ser Shia -islamismen som en stadig større trussel, kanskje større enn al- Qaeda som taper terreng. Atom-hungeren i Teheran koblet til effektive militser i Irak og Libanon er nå en større trussel lokalt og regionalt.

America finds itself at war with radical Islam, a two-churched monster: Sunni
al-Qaeda is now being challenged by Shiite Iran for primacy in its epic
confrontation with the infidel West. With al-Qaeda in decline, Iran is on the
march. It is intervening through proxies throughout the Arab world -- Hezbollah in Lebanon, Hamas in Palestine, Moqtada al-Sadr's Mahdi Army in Iraq -- to
subvert modernizing, Western-oriented Arab governments and bring these
territories under Iranian hegemony. Its nuclear ambitions would secure these
advances and give it an overwhelming preponderance of power over the Arabs and an absolute deterrent against serious counteractions by the United States,
Israel or any other rival.

Israel må derfor, som partner i krigen mot terror levere. Kostnaden ved å stå bak Israel er stor, om de samtidig ikke klarer å ta Hezbollah frykter Krauthammer at de vil miste noe av sin betydning i USA.

Dette forstod de moderate arabiske lederne og gav derfor en visss støtte til kampen mot H. Mister Iran H, vil dette være et alvorlig tap for Irans evne til å destabilisere og hevde innflytelse utenfor sine grenser.

Men Krauthammer er ikke optimist. Han mener Israel har somlet og mangler handlekraft. Særlig statsminister Olmert får gjennomgå.

Prime Minister Ehud Olmert has provided unsteady and uncertain leadership.
Foolishly relying on air power alone, he denied his generals the ground
offensive they wanted, only to reverse himself later. He has allowed his war
cabinet meetings to become fully public through the kind of leaks no serious
wartime leadership would ever countenance. Divisive cabinet debates are
broadcast to the world, as was Olmert's own complaint that "I'm tired. I didn't sleep at all last night" (Haaretz, July 28). Hardly the stuff to instill Churchillian confidence

Israels tabbe? Et nytt Irak?

Isreal må forsvare seg. Og tradisjonelt har de alltid klart dette, men stilt overfor en asymmetrisk krigføring satt i et omfattende system a la Irak, hva da? Selv terror og enkelte selvmordsbomber har de funnet rimelig gode mottrekk for. Enten det er egen anti-terror-operasjoner eller sikkerhetsmuren. Tidligere når de har gått inn i Libanon har de møtt gerilja-soldater uten trening verken i konvensjonell eller god gerilja-krig. De har riktignok møtt den type fanatisme som ofrer alt, ikke bare seg selv, men gjerne kvinner og barn, ja kanskje helst disse, men trolig ikke så gjennomført som nå. I Irak er denne typen krigføring så systematisk og omfattende at USA i dag ikke har en effektiv respons.

Den pågående krisen i Libanon fikk først lite oppmerksomhet fra det radikale islam. Tvert om fikk Hezbolla noe av skylden, selv offentlig fra land som Saudi-Arabia. Nå er dette snudd. Snøballen ruller, slik som i den danske karikatur-striden, skriver bloggeren Aardvark i Islamist bandwagon. Libanon blir nå fokus for den islamske radikale bølge, del av al-Qaedas store fortelling. Vi ser en konkurranse mellom islamisten om å pisk opp stemningen og fortolke krisen inn i det store korstoget. Og Aardvark forventer at bin Laden snart kommer inn og fortolker motstanden i Libanon som del av hans store vision. Aardvarks interessante observasjon er at as-Qaeda i mindre grad nå er en militær makt men en forteller, en som skaper bildet av den store konflikten mellom oss og dem.
Langsiktig er dette ille. Kortsiktig kan det mobilisere mer terror. Vi har alt sett rapporter om at jihadister fra Irak nå busses over til Libanon... Dette kan være sludder, men tanken om at H i Sør-Libanon og terroren i Irak finner hverandre både i taktikk og mobilisering er skremmende. I så fall er Israel inne i en situasjon de ikke lett vil kunne takle, som samtidig med en fiendlig verdensopinion nå møter en fiende på bakken som de ikke kan knekke.
Kanskje er det dette som endelig vil skaffe Israel flere "venner". Det interessante er jo at Egypt og Jordan m flere vil skjelve ved tanken på et Irak med Hezbollah som helter. Hezbollahs gule flagg vaier alt i gatene i Kairo og Amman. Kanskje Frankrike og EU, tross sin feighet og opportunisme, vil måtte takke farvel til sin innflytelse i regionen om ikke de bidrar til å sikre Israels og Libanons sikkerhet og stabilitet, ta side. En har en følelse av at mens Hezbollah vokser og skaffer seg bedre raketter og sprengstoff, mens Teheran bygger sine raketter og bomber, nærmer dagen seg da Europa må velge. Men Europas even til å utsette og omgå slike valg er stor, jf Bosnia.

Libanons stat allerede for svak?

Et perspektiv fra den libanesiske siden

En forutsetning for at krisen i Libanon skal løses er at noen avvæpner eller på annen måte fjerner / reduserer Hezbollah som en maktfaktor. Det er i dag fire, fem kandidater (Libanon, Israel, Syria, FN, MNF). Den mest legitime kandidaten er den libanesiske staten selv, og dens maktapparat. Det er kjent at de i dag ikke har makt nok til å kontrollere H, og at staten Libanon ikke vil være i stand til dette på lang tid. Årsaken er at selv om Syriske tropper er ute av landet har Syria omfattende kontroll av sentraladministrasjonen og da særlig etterretning og politi. Samtidig er det libanesiske militære svake, noe Syria selv har sørget for. Beirut er derfor stengt ute fra både politisk og militær kontroll av sør-libanon. Regjeringen presses til sist til å aksepter H som en "motstandsbevegelse" i sør og i realiteten overgi delen av landet til Syria og Irans kontroll.
En interessant historikk og bakgrunn finnes på denne nettsiden til en gruppe libanesere. Her presenteres et perspektiv fra Libanon som selvsagt ikke er "israelsvennlig", men som reflekterer en langt mer balansert forståelse av konflikten enn det enkle bildet som europeiske medier og kanskej særlig norske presenterer. Kåre Willoch legger i dag på NRK Radio skylden på Israel for alt galt nå og tidligere, mens hele maktregien til Syria og Iran ikke nevnes.