Sanction North Korea? Sanction China?
China, is the "most likely" provider of North Koreas new toys - its new high tech uranium enrichment facility, Bret Stephens in WSJ writes december 7th.
Chinese diplomats will tell you again and again that Chine is a responsible partner and will aim at pacifying the North Korea. The recent documents published by Wikileaks tell a different story. China will not want to see North Korea collapse. As a consequence China secretly protects and supports the regime. An WSJ leader points to a series of revelations:
"An October report by the Congressional Research Service notes that the "seaborne cargo of North Korean arms seized in Dubai in July 2009 had visited several Chinese ports and was transported from Dalian, China, to Shanghai aboard a Chinese ship, again without a Chinese effort to conduct a search. Overland routes for procurement of WMD-related goods are reportedly also common, due to the participation of Chinese entities."
"Resolution 1874, adopted by the U.N. Security Council last year after the North conducted its second nuclear test, forbids the sale of luxury goods to North Korea—goods Kim Jong Il uses to buy off his elites. Yet China exported $136.1 million worth of such goods to North Korea in 2009, including "160 luxury cars (made in China) to directors of provincial committees of the Korean Workers Party and to municipal committee secretaries."
"Why the warm embrace? In one of the most interesting of the leaked cables—a report of a conversation last year between Lee Kuan Yew and U.S. Deputy Secretary of State James Steinberg—Singapore's Minister Mentor suggests an answer. "The Chinese," he said, "do not want North Korea, which China sees as a buffer state, to collapse. [South Korea] would take over in the North and China would face a U.S. presence at its border."
"Mr. Lee is right that Beijing must make hard-headed calculations regarding the North: China cannot escape its shared border, and the effects of the North's collapse would be immediately felt on its side of the Yalu.""
Providing luxury cars, airspace and transit havens is one thing, offering advanced nuclear technology is another.
In another article in WSJ Bret Stephens writes China is behind a number of WMD proliferation cases the last decades and has in stead of contibuting to international stability and safety added to the mounting problems in the Middle East and Asia by helping even the most lunatic regimes to develop WMD production capacity and technology.
Stephens writes about a US top nuclear scientist Siegfried Hecker that recently toured the sites in North Korea and came back with fresh and disturbing news:
"Nor was that all. Mr. Hecker also writes that "The control room was astonishingly modern. Unlike the reprocessing facility and reactor control room, which looked like 1950s U.S. or 1980s Soviet instrumentation, this control room would fit into any modern American processing facility."
[...]
North Korea is not the only country being helped on the WMD path by China. Pakistan is one. CIA testified in 1997 that "China was the most significant supplier of WMD-related technology to foreign countries."
"In 2002 came news that Chinese experts had worked on Iran's nuclear facility in Isfahan. That same year, the Washington Times reported that a Chinese company had sold North Korea 20 tons of tributyl phosphate, a key ingredient for extracting plutonium from spent fuel rods. And thanks to WikiLeaks, we know that China facilitates North Korean weapons exports—over insistent U.S. protests—to sundry foreign destinations.
"It's time the U.S. drew appropriate conclusions from this. Every effort to negotiate with the North has failed. Yesterday, President Obama called Hu Jintao to ask for help with Pyongyang. But as proliferation expert Henry Sokolski notes, what's the point of urging Beijing to be part of the solution when it's so willfully part of the problem? China has signed on to nearly every nonproliferation agreement around. Yet it continues to flout all of them.
"This is not the behavior of a status quo power, but of a revolutionary one supporting activities and regimes that represent the most acute threat to global security. If it continues unchecked, it is China that should be sanctioned—and the North's facilities destroyed."
7.12.10
Gender apartheid ?
Progressive Party proposal to ban Hijab in schools in Norway is dismissed by all other political parties.
Today a muslim group comes out in support of a ban, saying th hijab is not just an innocent headscarf as some suggest. The purpose with dressing girls in hijab is to control their behavior and not least their participation in society. It's use represents repression of children and must be stopped, the leader of LIM Tina Shagufta Kornmo says today in the Norwegian daily VG. LIM stands for Equality, Integration and Pluralism, a Norwegian muslim liberal network.
The Progressive Party thinks when children are forced to wear hijab they are instructed in a system of gender apartheid where women are inferior.
Well, the tendency to compare everything to apartheid is not helping the argument against hijab. Clearly hijab will increase segretation of some sort and it should be banned in certain public arenas, like in schools. We do not need to have a comparative debate. The Progressive Party has a very good cause and did not need to employ scare tactics.
Norwegian schools should seek to assimilate children from foreign countries not to placate the patriarchy. To see social progressives rally to protect a social system in which the male as the primary authority figure and central to social organization is first laughable, then just sad and disturbing.
"Progressives" and "liberals" scramble to the protection of the bearded patriarchs is beyond understanding. Only a few decades ago the liberal left made its career attacking Norwegian rural religious conservative values in particular for its views on women and sex. Now they make their career protecting religious conservaties from rural Pakistan.
Opponents of a ban cites tolerance and pragmatism. And much of what they say makes sense if seen in isolation. But the fact is that many ordinary people probably see the bigger picture (while the political class is obsessed with feel good formalism) where they see their own ways of life being fundamentally challenged in arenas that if not private are integrated place between shared culture and private sphere; the school is public, but it is close to home and a back bone of national culture and society. Many see hijab as part of a comprehensive struggle for our culture, they see Norwegian society and culture facing massive transformations with at best unknown consequences, an islamist revival supported by demographics and one which in its totality is contrary to important values of freedom and tolerance.
The decision to be made is when to abandon tolerance and put down some markers to the muslim community. The argument against a ban makes sense if that would protect a tolerant and pragmatic, even liberal pluralism. But it doesn't. It will maintain and promote gender segregation, it will promote islamist influence in our schools and society.
au
---
Fr VG idag:
- Hijaben er ikke et uskyldig skaut, som noen vil ha det til å være. Hensikten med å ikle jenter hijab er å kontrollere atferden deres, og ikke minst begrense deres utfoldelse i samfunnet. Det er en klar barneundertrykkende praksis som må motarbeides, sier LIM-leder Tina Shagufta Kornmo.
"Frp mener at barn som blir tvunget til å bruke hijab, blir lært opp i et kjønnsapartheid der kvinner er mindreverdige"
Today a muslim group comes out in support of a ban, saying th hijab is not just an innocent headscarf as some suggest. The purpose with dressing girls in hijab is to control their behavior and not least their participation in society. It's use represents repression of children and must be stopped, the leader of LIM Tina Shagufta Kornmo says today in the Norwegian daily VG. LIM stands for Equality, Integration and Pluralism, a Norwegian muslim liberal network.
The Progressive Party thinks when children are forced to wear hijab they are instructed in a system of gender apartheid where women are inferior.
Well, the tendency to compare everything to apartheid is not helping the argument against hijab. Clearly hijab will increase segretation of some sort and it should be banned in certain public arenas, like in schools. We do not need to have a comparative debate. The Progressive Party has a very good cause and did not need to employ scare tactics.
Norwegian schools should seek to assimilate children from foreign countries not to placate the patriarchy. To see social progressives rally to protect a social system in which the male as the primary authority figure and central to social organization is first laughable, then just sad and disturbing.
"Progressives" and "liberals" scramble to the protection of the bearded patriarchs is beyond understanding. Only a few decades ago the liberal left made its career attacking Norwegian rural religious conservative values in particular for its views on women and sex. Now they make their career protecting religious conservaties from rural Pakistan.
Opponents of a ban cites tolerance and pragmatism. And much of what they say makes sense if seen in isolation. But the fact is that many ordinary people probably see the bigger picture (while the political class is obsessed with feel good formalism) where they see their own ways of life being fundamentally challenged in arenas that if not private are integrated place between shared culture and private sphere; the school is public, but it is close to home and a back bone of national culture and society. Many see hijab as part of a comprehensive struggle for our culture, they see Norwegian society and culture facing massive transformations with at best unknown consequences, an islamist revival supported by demographics and one which in its totality is contrary to important values of freedom and tolerance.
The decision to be made is when to abandon tolerance and put down some markers to the muslim community. The argument against a ban makes sense if that would protect a tolerant and pragmatic, even liberal pluralism. But it doesn't. It will maintain and promote gender segregation, it will promote islamist influence in our schools and society.
au
---
Fr VG idag:
- Hijaben er ikke et uskyldig skaut, som noen vil ha det til å være. Hensikten med å ikle jenter hijab er å kontrollere atferden deres, og ikke minst begrense deres utfoldelse i samfunnet. Det er en klar barneundertrykkende praksis som må motarbeides, sier LIM-leder Tina Shagufta Kornmo.
"Frp mener at barn som blir tvunget til å bruke hijab, blir lært opp i et kjønnsapartheid der kvinner er mindreverdige"
6.12.10
Thank you Wikileaks
What Wikileaks tell us: American leaders and American diplomats trying to solve crucial world problems.
Leslie H Gelb writes on Daily Beast:
"The Wikileakers dumped a vast pile of secrets to prove that the United States was selfish, stupid and wicked–but their revelations proved just the opposite. When you remove the gossip and obvious trivia that mesmerized the press, you clearly see what the Wikileakers never expected: A United States seriously and professionally trying to solve the most dangerous problems in a frighteningly complicated world, yet lacking the power to dictate solutions. U.S. policymakers and diplomats are shown, quite accurately, doing what they are supposed to do: ferreting out critical information from foreign leaders, searching for paths to common action, and struggling with the right amount of pressure to apply on allies and adversaries. And in most cases, the villain is not Washington, but foreign leaders escaping common action with cowardice and hypocrisy."
Leslie H Gelb writes on Daily Beast:
"The Wikileakers dumped a vast pile of secrets to prove that the United States was selfish, stupid and wicked–but their revelations proved just the opposite. When you remove the gossip and obvious trivia that mesmerized the press, you clearly see what the Wikileakers never expected: A United States seriously and professionally trying to solve the most dangerous problems in a frighteningly complicated world, yet lacking the power to dictate solutions. U.S. policymakers and diplomats are shown, quite accurately, doing what they are supposed to do: ferreting out critical information from foreign leaders, searching for paths to common action, and struggling with the right amount of pressure to apply on allies and adversaries. And in most cases, the villain is not Washington, but foreign leaders escaping common action with cowardice and hypocrisy."
1.12.10
Den kulturradikale elite på vei mot sin hjemløshet
Kulturradikalerne er blitt vår elite. En gang utfordret de selv makten, nå er de selv blitt den.
Sammenligner en med 1800-tallet er dette slående. Den gang stod kulturradikalere som Garborg og Bjørnson sammen med de store folkebevegelsene i striden mot embetsmansstaten. Nå har 68-erne inntatt "embetsmannsstaten". Det er den nye embetsmannsstaten.
Sammenligner en med 1800-tallet er dette slående. Den gang stod kulturradikalere som Garborg og Bjørnson sammen med de store folkebevegelsene i striden mot embetsmansstaten. Nå har 68-erne inntatt "embetsmannsstaten". Det er den nye embetsmannsstaten.
Som embetsmannsstaten på1800-tallet er kulturelitestaten i dag fortsatt en forsvinnende liten del av befolkningen. Mange vil riktignok ønske seg inn i denne eliten for det er der belønningenen finnes og det er denne eliten som markedsføres.
Parallellen har flere svakheter, men om den har noen likheter, er dette av fundamental betydning for det norske demokratiet nå som for 150 år siden. Parlamentarismen var en frukt av blant annet motkulturene. Bruddet med Sverige det samme. Motkulturene stod ikke alene men var del av en allmenn vekst i kunnskap, økonomi, dannelse, norskdom og selvstendighet. Motkulturene var en bred bevegelse, den omfattet kristne og puritanske til det frilyndte og radikale. Felles var lokal forankring, det nasjonale, troen på sjølvstende, egne retter; retten til å bestemme selv, - og avstanden og skepsisen til elitekulturen.
Viktige elementer i motkulturene var kampen om skolen. Ikke minst folkehøyskolene i Grundtigs ånd. Dette var institusjoner som fremmet humanisme, kultur og det nasjonale.
Striden i dag vil ha de samme elementene og stridsfeltene.
Et annet element var kultur; slik som Noregs Ungdomslag, eller målrørsla. Andre igjen var sosiale, slik som avholdsbevegelsen. Dette var en bevegelse som sprang ut av nød og fattigdom, usikkerhet og stagnasjon. Det var særlig blant arbeiderne, folk flest, de fikk feste. Hovedstadspressen latterligjorde motkulturene.
Lekmanskristendommen var også viktig, kanskje den største bevegelsen i antall. Folk søkte seg mot personlig tro og nøysomhet. Kristus var i hverdagen. Kirken tilhører folket, og skulle ikke være kun en hierakisk overbygning over almuen. Det lå en korreks til institusjonalisering, prestestyre. I dag er Kirken ikke prestestyrt men kirkebyråkrati-styrt.
Her er noe å lære. Grasrota er ikke lenger en puddel som de kulturradikale kan lufte på Karl Johansgt når det passer dem. Eller er den det?
Det enkle faktum er at de kulturradikale har selv fjernet seg fra det norske og nasjonale. de henter det kun ned fra veggen i EU-debatten o.l.. Eliten, kulturradikal eller ikke, ser nasjonen i beste fall som et instrument for deres ambisjoner og ideer, gode eller dårlige. Ved selv å fjerne seg har de satt seg utenfor den norske kraftfeltet. De satser på at det ikke finnes.
Venstresidens elite ser kanskje ikke at grunnen til at det ble nei til EU var ikke at folk støtte venstresidens visjoner men at det utløse en generell nasjonal skepsis. Denne skepsis ble ikke tatt på alvor - verken av EU eller Ja-siden. Og lett ville det heller ikke være.
Kultur har nå blitt ren dekor og politikk. Forrige kulturminister feires som flink og aktiv osv, han var aldri kulturminister i den forstand en finansminister er minister for norske finanser. Giske var en politisk gateselger. Hva sa den mannen noen gang som viste at han hadde respekt for norsk kultur?
En norsk minister vil i dag ikke ta i nasjonalismen med ildtang. Men de omfavner det multikulturelle. Dermed forlater en båten der folket sitter. Lykke på reisen. Nasjonalismen spiller i dag ingen rolle for eliten annet enn som dekor. Da tar man en sjanse. Da satser en på at nasjon ikke betyr stort, at det hele var en historisk størrelse, at det tjente en sak en gang, men ikke nå.
Det er i beste fall en dumhet, det er ignorant og det er uansvarlig. For nasjonalismen går ikke bort bare fordi man vedtar det i et politisk program. Klok er den som viser respekt for det gode og grusomme som kan bo nasjonen.
Nasjon og nasjonalisme som noe uforanderlig og evig er selvsagt tøvete. Nasjonen er i endring, den kan manipuleres. Men selv om en ser at mye av det vi oppfatter som nasjonen og nasjonalisme er konstruert betyr ikke dette at nasjonen ikke også er noe mer.
Multikulturalismen er selvsagt også en konstruksjon, noe historisk, noe som angivelig skal avløse det gamle. Men er den noe mer? har den hold i seg til å skape samhold og sikre frihet?
Eller tjener den en annet høyere gode?
Dette rimer med noen viktige sider ved nasjonalismen nemlig at den tjente et formål. Den mest kjente er Gellners instrumentalisme; at nasjonalismen var nødvendig for den industrielle revolusjonen. Man trengte et felles språk og kultur for å få sentralisering og modernisering og en effektiv nasjonalstat.
En kan ikke se bort fra det etniske fellesskapet; man kan gjerne velge å ignorere det i den politiske debatten, men faglig er det ikke. I mylderet av forskning rundt nasjonalisme er etnisitet sentralt. det kan gis andre navn, siden det handler nok ikke kun om biologi, men tilhørighet og historie og den resonnansen dette har blant folk kan ikke avskrives. Det behovet ligger i oss, etter å høre til i historien, knytte an til røtter, forstå hvor en kom fra, høre til der og sikre dette ubestemmelig som vi kaller et vi.
Nasjonalstaten er ganske moderne og ny. Om det er en ren konstruksjon eller del av en kontiuitet; om det nasjonale er kun sammensatt for å dekke et behov for politisk stabilitet, økonomisk vekst, sentralisering og makt. Kanskje var det nødvendig som del av den industrielle revolusjon, demokratisering, som en nødvendig ramme for fellesskap etter eneveldet? Ja, men konstruert eller ikke så har den kvaliteter, den er viktig. Den er en suksess på linje med de gamle imperier. Og vi har svakt med alternativer.
Og konstruksjonen av det nasjonale, eller manipulasjonen om en vil, var ikke så vanskelig. Hvorfor var det så lett? Folk tok mot det nasjonale med åpne armer. Det var et behov. Folk forstod straks hva man mente. Kulturen var der; man satte sammen bunader, ja, men bunadsklærne var der om enn ikke systematisert. Husene stod der, men ikke samlet på museer. dialektene, språket ...
Dagens kulturelite må ikke bare selge inn det multikulturelle, de må også selge inn alle referansense og satse på at de holder. Toleranse, fargerikt fellesskap, antirasisme, osv. Et stykke på vei lykkes en. For det er mange som vil del av elitens kultur og kjøper dens utrykk uten å mukke. Men folkelig resonnans finnes knapt slik det fantes for det nasjonale.
Og selvsagt, man kan klare å selge inn de multikulturelle referansene til barna av den norske eliten og de håpefulle, men blant mange fremmedkulturelle med sin sterke unikultur er dette heller vanskelig.
Eliten klarer åpenbart å leve med selvmotsigelsen. De tror det går over, ordner seg; det finnes nesten ingen alternativer. Nowhere to go. Enigheten er for stor. Frp har dem sjakk matt.
Her er noe å lære. Grasrota er ikke lenger en puddel som de kulturradikale kan lufte på Karl Johansgt når det passer dem. Eller er den det?
Det enkle faktum er at de kulturradikale har selv fjernet seg fra det norske og nasjonale. de henter det kun ned fra veggen i EU-debatten o.l.. Eliten, kulturradikal eller ikke, ser nasjonen i beste fall som et instrument for deres ambisjoner og ideer, gode eller dårlige. Ved selv å fjerne seg har de satt seg utenfor den norske kraftfeltet. De satser på at det ikke finnes.
Venstresidens elite ser kanskje ikke at grunnen til at det ble nei til EU var ikke at folk støtte venstresidens visjoner men at det utløse en generell nasjonal skepsis. Denne skepsis ble ikke tatt på alvor - verken av EU eller Ja-siden. Og lett ville det heller ikke være.
Kultur har nå blitt ren dekor og politikk. Forrige kulturminister feires som flink og aktiv osv, han var aldri kulturminister i den forstand en finansminister er minister for norske finanser. Giske var en politisk gateselger. Hva sa den mannen noen gang som viste at han hadde respekt for norsk kultur?
En norsk minister vil i dag ikke ta i nasjonalismen med ildtang. Men de omfavner det multikulturelle. Dermed forlater en båten der folket sitter. Lykke på reisen. Nasjonalismen spiller i dag ingen rolle for eliten annet enn som dekor. Da tar man en sjanse. Da satser en på at nasjon ikke betyr stort, at det hele var en historisk størrelse, at det tjente en sak en gang, men ikke nå.
Det er i beste fall en dumhet, det er ignorant og det er uansvarlig. For nasjonalismen går ikke bort bare fordi man vedtar det i et politisk program. Klok er den som viser respekt for det gode og grusomme som kan bo nasjonen.
Nasjon og nasjonalisme som noe uforanderlig og evig er selvsagt tøvete. Nasjonen er i endring, den kan manipuleres. Men selv om en ser at mye av det vi oppfatter som nasjonen og nasjonalisme er konstruert betyr ikke dette at nasjonen ikke også er noe mer.
Multikulturalismen er selvsagt også en konstruksjon, noe historisk, noe som angivelig skal avløse det gamle. Men er den noe mer? har den hold i seg til å skape samhold og sikre frihet?
Eller tjener den en annet høyere gode?
Dette rimer med noen viktige sider ved nasjonalismen nemlig at den tjente et formål. Den mest kjente er Gellners instrumentalisme; at nasjonalismen var nødvendig for den industrielle revolusjonen. Man trengte et felles språk og kultur for å få sentralisering og modernisering og en effektiv nasjonalstat.
En kan ikke se bort fra det etniske fellesskapet; man kan gjerne velge å ignorere det i den politiske debatten, men faglig er det ikke. I mylderet av forskning rundt nasjonalisme er etnisitet sentralt. det kan gis andre navn, siden det handler nok ikke kun om biologi, men tilhørighet og historie og den resonnansen dette har blant folk kan ikke avskrives. Det behovet ligger i oss, etter å høre til i historien, knytte an til røtter, forstå hvor en kom fra, høre til der og sikre dette ubestemmelig som vi kaller et vi.
Nasjonalstaten er ganske moderne og ny. Om det er en ren konstruksjon eller del av en kontiuitet; om det nasjonale er kun sammensatt for å dekke et behov for politisk stabilitet, økonomisk vekst, sentralisering og makt. Kanskje var det nødvendig som del av den industrielle revolusjon, demokratisering, som en nødvendig ramme for fellesskap etter eneveldet? Ja, men konstruert eller ikke så har den kvaliteter, den er viktig. Den er en suksess på linje med de gamle imperier. Og vi har svakt med alternativer.
Og konstruksjonen av det nasjonale, eller manipulasjonen om en vil, var ikke så vanskelig. Hvorfor var det så lett? Folk tok mot det nasjonale med åpne armer. Det var et behov. Folk forstod straks hva man mente. Kulturen var der; man satte sammen bunader, ja, men bunadsklærne var der om enn ikke systematisert. Husene stod der, men ikke samlet på museer. dialektene, språket ...
Dagens kulturelite må ikke bare selge inn det multikulturelle, de må også selge inn alle referansense og satse på at de holder. Toleranse, fargerikt fellesskap, antirasisme, osv. Et stykke på vei lykkes en. For det er mange som vil del av elitens kultur og kjøper dens utrykk uten å mukke. Men folkelig resonnans finnes knapt slik det fantes for det nasjonale.
Og selvsagt, man kan klare å selge inn de multikulturelle referansene til barna av den norske eliten og de håpefulle, men blant mange fremmedkulturelle med sin sterke unikultur er dette heller vanskelig.
Eliten klarer åpenbart å leve med selvmotsigelsen. De tror det går over, ordner seg; det finnes nesten ingen alternativer. Nowhere to go. Enigheten er for stor. Frp har dem sjakk matt.
Den kulturradikale eliten har et problem. Og de begynner å ha det ensomt og vanskelig. Kanskje våkner de opp en dag (ikke ennå) og finner ut at de ikke hører hjemme noe sted. Hvor søker den hjemløse kulturradikaleren, den postmoderne politiske operatøren, og opportunisten? I hvilken retning? Kongehuset vil ikke hjelpe dem. Kongehusets arving vil ha nok med å berge seg selv.
Stakkars hjemløse.
27.9.10
City upon a hill
Dette er ikke Bill Clinton eller Tony Blair, heller ikke er det hentet fra George Bush' Freedom Agenda. Dette er President Obama i FNs generalforsamling forrige uke. Borte er dialog, goodwill og fromme ønsker som gjennomsyret Obamas tale i Kairo i fjor ("This cycle of suspicion and discord must end"). Denne uka taler han som en som står tilbake ved fyrtårnet ved Capitol og konkluderer etter et par års vandring langs USAs frontlinjer: "I stand here before you confident in the future".
Mye har skjedd siden Obamas utstrakte hånd-tale i Kairo. Obama i Kairo var ydmyk og inviterende. Nå kokes det hele ned: "... part of the price of our own freedom is standing up for the freedom of others. That belief will guide America's leadership in this 21st century", sier han denne uka.
I Kairotalen (juni 2009) utleverer han sin tvil, uro og sine ønsker. Han viser seg svak, med vilje. Han innrømmer hvor smertefullt det er å miste soldater i Afghanistan. "It is agonizing for America to lose our young men and women. It is costly and politically difficult to continue this conflict". Leder for verdens sterkeste land kan kanskje tale slik til sin egne, men ikke i Kairo. Han fikk neppe noe igjen for å utlevere sin svakhet. Svakhet er kun svakhet. Det er kun på vestlige universitetskampus svakhet kan være et brekkjern for innflytelse.
Om 9/11 sa han i Kairo at "the fear and anger that it provoked was understandable, but in some cases, it led us to act contrary to our ideals. We are taking concrete actions to change course." Guantanamo er et tema, men slike innrømmelser blir neppe forstått som annet enn svakhet.
Nå, denne uka, er tonen en annen: "And though we will be met by dark forces that will test our resolve, Americans have always had cause to believe that we can choose a better history. ... So even as we have come through a difficult decade, I stand here before you confident in the future..."
Kario var satt i toleransens navn, men en dash av relativisme: "I do not believe that women must make the same choices as men in order to be equal, and I respect those women who choose to live their lives in traditional roles. But it should be their choice." Fint og riktig alt sammen, men det treffer ikke problemstillingen slik virkeligheten er i muslimske land. Denne uka heter det: "There is no right more fundamental than the ability to choose your leaders and determine your destiny".
Obama i Kairo, legger vekt på nyansene og kompleksiteten i demokratibyggingen: "Each nation gives life to this principle [democracy] in its own way, grounded in the traditions of its own people ... There is no straight line to realize this promise".
Obama denne uka er klar og presis: "The idea is a simple one -- that freedom, justice and peace for the world must begin with freedom, justice, and peace in the lives of individual human beings."
Han fortsetter slik: "For the United States, this is a matter of moral and pragmatic necessity. As Robert Kennedy said, "the individual man, the child of God, is the touchstone of value, and all society, groups, the state, exist for his benefit." So we stand up for universal values because it is the right thing to do. But we also know from experience that those who defend these values for their people have been our closest friends and allies, while those who have denied those rights -- whether terrorist groups or tyrannical governments -- have chosen to be our adversaries."
Bush sa det slik: dere er enten for oss eller mot oss. Det var klossete formulert, men selv Obama drar nå en strek i sanden på vegne, ikke av USA i seg selv, men "universal values" og "the indivudal man".
To ting slår meg fra Obamas tale forrige uke:
Dette budskapet gis ingen plass i media. Ahmidijads tale får full dekning, hans fornærmelser og hysteri. Men ingen feirer Obamas programerklæring på vegne av frihet, rett og fred. Det er kun Radio Free Europe som har referert denne delen av talen, og betydningen dette har. (www.rferl.org)
Det andre, som RFE påpeker, er at Obama snakker ikke lenger om dialog og multilateralisme men om USAs misjon. Knapt noen kan med rene ord fremme Vestens misjon i verden som Obama. Her er han blant de store; der det kanskje svikter er hans mot og kraft i balansegangen med eget parti og verdens realpolitikk. Men Obama framstår nå mye mer som en som vet oppriktig hvor han står - og bekjenner der - og ikke en som kun oppriktig søker.
Obama snakker om USAs misjon i verden, et tema som går langt tilbake i amerikansk historie på tvers av partier og presidenter. Han henter tematikken fra selve grunnvannet i USAs historie, fra den greske antikken via innvandrerne til borgerrettsbevegelsen og fram til i dag.
"... experience shows us that history is on the side of liberty - that the strongest foundation for human progress lies in open economies, open societies, and open governments. To put it simply: democracy, more than any other forrn of government, delivers for our citizens ... America is working to shape a world that fosters this openness, for the rot of a closed or corrupt economy must never eclipse the energy and innovation of human beings."
Dette er et ekko fra JFKs "City upon a hill"-tale fra 1961. Det var et like sterkt tema hos Ronald Reagan. 'City upon a hill' refererer konkret til nybyggerne og tanken om Gods' country, men det var for alle presidenter mye mer enn bare det. JFK snakket om USA som et fyrtårn i verden, om å sette en standard for seg selv og for andre, og han siterte ingen ringere enn Perikles: "We do not imitate—for we are a model to others."
Troen på universelle verdier skaper et imperativ i USA for globalt lederskap. Obama bereder her grunnen for å stå løpet ut i Afghanistan og engasjere seg der det trengs i verden. Dette skiftet mot universelle verdier er som å kalle på de moderate både på republikansk og demokratisk side i USA. Han spiller her ut det mest potente kortet i amerikansk politikk: USAs misjon i verden; og han gjør dette for å avvæpne sin egen venstreside og en stadig mer rabiat høyreside hos republikanerne (Tea Party osv).
Dette er ikke bare en beskrivelse av hva USA står for, men det beskriver også det Europa innvandrerne reiste fra. Dette er viktig. "history is on the side of liberty". USA har både en sterk inadvendt og utadvent åre i begge partier. Når vi ser den inadvendte tendensen (Tea Party bevegelsen har jo en direkte historisk referanse til opprøret mot koloniherrene i Storbritanni), så er det bort fra "Europa" de vender seg. Og når USA drives av en mer utadvendt misjonsiver slik som i Obamas tale denne uka, er det ikke det politiske Europas moderne verdier de fremmer. Derfor er vi alltid i utakt.
Europa og særlig venstresiden som jo elsket JFK forstod aldri hva han snakket om når han siterte Perikles. Hvor mange i Europas politiske elite hadde lest Perikles, Athens ledende statsbygger og general? Kunne en i det hele tenke seg en norsk politiker referere til Perikles - eller Snorre? En hører jo ikke lenger referanser til Thorbjørn Egner og Anne Cath Vestli fordi de ikke fremmer de rette kjønnsrollene, antagelig...
Når Europa derfor er i utakt med USA er vi også i utakt med Vestens første gullalder disse hundreårene før og etter år 0.
RFE mener vi i Obamas siste tale ser begynnelsen på et skifte i utenrikspolitikk. Det er mulig. Vi har sett et par år med dialog og forståelse og et behov for å bryte med president Bush. Obama er nå tilbake på USAs grunntema i verden.
Men som sagt, mens President Obamas tale i Kairo var et mediamessig jordsjelv, gikk denne talen oss hus forbi.
Obamas tale i FN forrige uka ligger her
"The idea is a simple one -- that freedom, justice and peace for the world must begin with freedom, justice, and peace in the lives of individual human beings."
Dette er ikke Bill Clinton eller Tony Blair, heller ikke er det hentet fra George Bush' Freedom Agenda. Dette er President Obama i FNs generalforsamling forrige uke. Borte er dialog, goodwill og fromme ønsker som gjennomsyret Obamas tale i Kairo i fjor ("This cycle of suspicion and discord must end"). Denne uka taler han som en som står tilbake ved fyrtårnet ved Capitol og konkluderer etter et par års vandring langs USAs frontlinjer: "I stand here before you confident in the future".
Mye har skjedd siden Obamas utstrakte hånd-tale i Kairo. Obama i Kairo var ydmyk og inviterende. Nå kokes det hele ned: "... part of the price of our own freedom is standing up for the freedom of others. That belief will guide America's leadership in this 21st century", sier han denne uka.
I Kairotalen (juni 2009) utleverer han sin tvil, uro og sine ønsker. Han viser seg svak, med vilje. Han innrømmer hvor smertefullt det er å miste soldater i Afghanistan. "It is agonizing for America to lose our young men and women. It is costly and politically difficult to continue this conflict". Leder for verdens sterkeste land kan kanskje tale slik til sin egne, men ikke i Kairo. Han fikk neppe noe igjen for å utlevere sin svakhet. Svakhet er kun svakhet. Det er kun på vestlige universitetskampus svakhet kan være et brekkjern for innflytelse.
Om 9/11 sa han i Kairo at "the fear and anger that it provoked was understandable, but in some cases, it led us to act contrary to our ideals. We are taking concrete actions to change course." Guantanamo er et tema, men slike innrømmelser blir neppe forstått som annet enn svakhet.
Nå, denne uka, er tonen en annen: "And though we will be met by dark forces that will test our resolve, Americans have always had cause to believe that we can choose a better history. ... So even as we have come through a difficult decade, I stand here before you confident in the future..."
Kario var satt i toleransens navn, men en dash av relativisme: "I do not believe that women must make the same choices as men in order to be equal, and I respect those women who choose to live their lives in traditional roles. But it should be their choice." Fint og riktig alt sammen, men det treffer ikke problemstillingen slik virkeligheten er i muslimske land. Denne uka heter det: "There is no right more fundamental than the ability to choose your leaders and determine your destiny".
Obama i Kairo, legger vekt på nyansene og kompleksiteten i demokratibyggingen: "Each nation gives life to this principle [democracy] in its own way, grounded in the traditions of its own people ... There is no straight line to realize this promise".
Obama denne uka er klar og presis: "The idea is a simple one -- that freedom, justice and peace for the world must begin with freedom, justice, and peace in the lives of individual human beings."
Han fortsetter slik: "For the United States, this is a matter of moral and pragmatic necessity. As Robert Kennedy said, "the individual man, the child of God, is the touchstone of value, and all society, groups, the state, exist for his benefit." So we stand up for universal values because it is the right thing to do. But we also know from experience that those who defend these values for their people have been our closest friends and allies, while those who have denied those rights -- whether terrorist groups or tyrannical governments -- have chosen to be our adversaries."
Bush sa det slik: dere er enten for oss eller mot oss. Det var klossete formulert, men selv Obama drar nå en strek i sanden på vegne, ikke av USA i seg selv, men "universal values" og "the indivudal man".
To ting slår meg fra Obamas tale forrige uke:
Dette budskapet gis ingen plass i media. Ahmidijads tale får full dekning, hans fornærmelser og hysteri. Men ingen feirer Obamas programerklæring på vegne av frihet, rett og fred. Det er kun Radio Free Europe som har referert denne delen av talen, og betydningen dette har. (www.rferl.org)
Det andre, som RFE påpeker, er at Obama snakker ikke lenger om dialog og multilateralisme men om USAs misjon. Knapt noen kan med rene ord fremme Vestens misjon i verden som Obama. Her er han blant de store; der det kanskje svikter er hans mot og kraft i balansegangen med eget parti og verdens realpolitikk. Men Obama framstår nå mye mer som en som vet oppriktig hvor han står - og bekjenner der - og ikke en som kun oppriktig søker.
Obama snakker om USAs misjon i verden, et tema som går langt tilbake i amerikansk historie på tvers av partier og presidenter. Han henter tematikken fra selve grunnvannet i USAs historie, fra den greske antikken via innvandrerne til borgerrettsbevegelsen og fram til i dag.
"... experience shows us that history is on the side of liberty - that the strongest foundation for human progress lies in open economies, open societies, and open governments. To put it simply: democracy, more than any other forrn of government, delivers for our citizens ... America is working to shape a world that fosters this openness, for the rot of a closed or corrupt economy must never eclipse the energy and innovation of human beings."
Dette er et ekko fra JFKs "City upon a hill"-tale fra 1961. Det var et like sterkt tema hos Ronald Reagan. 'City upon a hill' refererer konkret til nybyggerne og tanken om Gods' country, men det var for alle presidenter mye mer enn bare det. JFK snakket om USA som et fyrtårn i verden, om å sette en standard for seg selv og for andre, og han siterte ingen ringere enn Perikles: "We do not imitate—for we are a model to others."
Troen på universelle verdier skaper et imperativ i USA for globalt lederskap. Obama bereder her grunnen for å stå løpet ut i Afghanistan og engasjere seg der det trengs i verden. Dette skiftet mot universelle verdier er som å kalle på de moderate både på republikansk og demokratisk side i USA. Han spiller her ut det mest potente kortet i amerikansk politikk: USAs misjon i verden; og han gjør dette for å avvæpne sin egen venstreside og en stadig mer rabiat høyreside hos republikanerne (Tea Party osv).
Dette er ikke bare en beskrivelse av hva USA står for, men det beskriver også det Europa innvandrerne reiste fra. Dette er viktig. "history is on the side of liberty". USA har både en sterk inadvendt og utadvent åre i begge partier. Når vi ser den inadvendte tendensen (Tea Party bevegelsen har jo en direkte historisk referanse til opprøret mot koloniherrene i Storbritanni), så er det bort fra "Europa" de vender seg. Og når USA drives av en mer utadvendt misjonsiver slik som i Obamas tale denne uka, er det ikke det politiske Europas moderne verdier de fremmer. Derfor er vi alltid i utakt.
Europa og særlig venstresiden som jo elsket JFK forstod aldri hva han snakket om når han siterte Perikles. Hvor mange i Europas politiske elite hadde lest Perikles, Athens ledende statsbygger og general? Kunne en i det hele tenke seg en norsk politiker referere til Perikles - eller Snorre? En hører jo ikke lenger referanser til Thorbjørn Egner og Anne Cath Vestli fordi de ikke fremmer de rette kjønnsrollene, antagelig...
Når Europa derfor er i utakt med USA er vi også i utakt med Vestens første gullalder disse hundreårene før og etter år 0.
RFE mener vi i Obamas siste tale ser begynnelsen på et skifte i utenrikspolitikk. Det er mulig. Vi har sett et par år med dialog og forståelse og et behov for å bryte med president Bush. Obama er nå tilbake på USAs grunntema i verden.
Men som sagt, mens President Obamas tale i Kairo var et mediamessig jordsjelv, gikk denne talen oss hus forbi.
Obamas tale i FN forrige uka ligger her
22.9.10
Sverigedemokratene
Fristelsen til å si at jeg støtter Sverigedemokratene er kolossal. Jeg tror jeg faktisk gjør det; så følg med: jeg støtter Sverigedemokratene! Det føles litt skummelt. De er jo "høyreekstreme" osv og jeg sitter litt å kjenner etter om jeg har lyst til å kjøpe meg ridestøvler og svært lærfrakk, men nei. Tror ikke det.
En rekke svenske byer opplever så og si daglige branner og overgrep. Forsteder utvikles til små enklaver utenfor det svenske samfunnet. Mange av de store kommunene er i ferd med å få en majoritet av innvandrere. Sødertelje om bare fire år. I 2050 kommer innvandrere til å være i majoritet i 13 av de 25 største kommunene i landet. Ytterligere seks vil ha 40% innvandrere. Dette er resultatet om innvandringen til Sverige fortsetter i dagens tempo, skriver Julia Caesar på bloggen Snaphanen basert på tall fra Affes statistikkblog. Nå kan en diskutere tallene, men brannene og den massive transformasjonen av svenske lokasamfunn er et faktum.
Nå må en gjerne synes at dette er fint, men en må altså ikke få lov til å mene det motsatte. Derfor har vi fått Sverigedemokratene, og derfor ville de fått min støtte. Et land må kunne diskutere sin egen sjebne.
På noen tiår forvandles Sverige fra et homogent land til et land der store deler ikke identifiserer seg med svenske verdier og fellesskap. Julia Caesar kaller det for det største demokratiske sviket i vår tid. Jeg tror hun har rett.
Sverige synes tapt. Det er alles rett å mene hva en vil, men hvordan kan våre naboer ha kommet til det stykke at en ikke har lov til å reise kritiske spørsmål!? At de som gjør det skal så og si forfølges? Rett over kjølen forfaller nå en politisk kultur dag for dag.
Venstresiden har stått i spissen, men alle partier er med (ikke SD). Hvorfor? Er de fordi politikerne vet at de er avhengige av klienter i en klientstat. Og derfor importerer velferdsklienter 'en masse'? Er dette fornyelse av sosialdemokratiet vi ser? De forstod kanskje at sosialdemokratiet i møte med globaliseringen ikke vil overleve. Det multikulturelle er sosialdemokratiets nye legitime grunnlag? Eller kan det være ideologi, at selvbildet er så sterkt knyttet til solidaritet med verdens folk at en velger å skade ja kanskje ødelegge sitt eget land?
De svenske, etnisk svenske, flykter nå fra de innvandrertette kommunene. Er ikke det ironisk. Hvor skal disse flykte hen?
En artikkel i lokalavisen LT i Södetelje fikk 223 kommentarer, de fleste gjentar det samme: "Dags att lämna innan barnen skal börja i skolan..." Brannbiler får nå politieskorte i Södertelje slik som i Rosengård. Det brenner skoler og biler daglig. Det brenner mellom 300-500 skoler i året. halvparten antas å være påtent melder SVT. En skole om dagen. 1000 biler påtent i 2009. En brannbil angripes med brannbombe i Göteborg, en annen med raketter. En natt i sommer var det 10 brannpåsettelser samtidig i G. Mange opplever det som krigslignende tilstander. Et hundretals ungdommmer angriper politistasjonen i Rinkeby. Så blir skolen påtent. Brannmennene våger ikke gå inn. I Malmø, Rosengård beskrev lokalavisen det som en krigssone. En skole stengt pga trusler osv.
Forskere og journalister snakker om alt annet enn innvandrerne. Det er arbeidsløshet og finanskrise og bla bla. Det er politiet som provoserte osv.
En FN-rapport viser at Sverige ligger på verdenstoppen i antall voldtekter, etter Lesotho. Det anmeldes 53 voldtekter per 100.000 innbygger. Det er skyhøyt over andre nordiske land. (OG det er toppen av isfjellet. Kun 10% anmeldes, tror man) Og nesten dobbelt så høyt som USA. Og antall voldtekter øker kraftig. Nesten en dobling siden 2004 og tallen så langt i år tyder på en ny kraftig økning.
Sverige er i en dyp krise. Og det verste er at kritikere stemples, hates og støtes ut. Rustad i Document.no kaller Sverige "Taushetens rike".
En rekke svenske byer opplever så og si daglige branner og overgrep. Forsteder utvikles til små enklaver utenfor det svenske samfunnet. Mange av de store kommunene er i ferd med å få en majoritet av innvandrere. Sødertelje om bare fire år. I 2050 kommer innvandrere til å være i majoritet i 13 av de 25 største kommunene i landet. Ytterligere seks vil ha 40% innvandrere. Dette er resultatet om innvandringen til Sverige fortsetter i dagens tempo, skriver Julia Caesar på bloggen Snaphanen basert på tall fra Affes statistikkblog. Nå kan en diskutere tallene, men brannene og den massive transformasjonen av svenske lokasamfunn er et faktum.
Nå må en gjerne synes at dette er fint, men en må altså ikke få lov til å mene det motsatte. Derfor har vi fått Sverigedemokratene, og derfor ville de fått min støtte. Et land må kunne diskutere sin egen sjebne.
På noen tiår forvandles Sverige fra et homogent land til et land der store deler ikke identifiserer seg med svenske verdier og fellesskap. Julia Caesar kaller det for det største demokratiske sviket i vår tid. Jeg tror hun har rett.
Sverige synes tapt. Det er alles rett å mene hva en vil, men hvordan kan våre naboer ha kommet til det stykke at en ikke har lov til å reise kritiske spørsmål!? At de som gjør det skal så og si forfølges? Rett over kjølen forfaller nå en politisk kultur dag for dag.
Venstresiden har stått i spissen, men alle partier er med (ikke SD). Hvorfor? Er de fordi politikerne vet at de er avhengige av klienter i en klientstat. Og derfor importerer velferdsklienter 'en masse'? Er dette fornyelse av sosialdemokratiet vi ser? De forstod kanskje at sosialdemokratiet i møte med globaliseringen ikke vil overleve. Det multikulturelle er sosialdemokratiets nye legitime grunnlag? Eller kan det være ideologi, at selvbildet er så sterkt knyttet til solidaritet med verdens folk at en velger å skade ja kanskje ødelegge sitt eget land?
De svenske, etnisk svenske, flykter nå fra de innvandrertette kommunene. Er ikke det ironisk. Hvor skal disse flykte hen?
En artikkel i lokalavisen LT i Södetelje fikk 223 kommentarer, de fleste gjentar det samme: "Dags att lämna innan barnen skal börja i skolan..." Brannbiler får nå politieskorte i Södertelje slik som i Rosengård. Det brenner skoler og biler daglig. Det brenner mellom 300-500 skoler i året. halvparten antas å være påtent melder SVT. En skole om dagen. 1000 biler påtent i 2009. En brannbil angripes med brannbombe i Göteborg, en annen med raketter. En natt i sommer var det 10 brannpåsettelser samtidig i G. Mange opplever det som krigslignende tilstander. Et hundretals ungdommmer angriper politistasjonen i Rinkeby. Så blir skolen påtent. Brannmennene våger ikke gå inn. I Malmø, Rosengård beskrev lokalavisen det som en krigssone. En skole stengt pga trusler osv.
Forskere og journalister snakker om alt annet enn innvandrerne. Det er arbeidsløshet og finanskrise og bla bla. Det er politiet som provoserte osv.
En FN-rapport viser at Sverige ligger på verdenstoppen i antall voldtekter, etter Lesotho. Det anmeldes 53 voldtekter per 100.000 innbygger. Det er skyhøyt over andre nordiske land. (OG det er toppen av isfjellet. Kun 10% anmeldes, tror man) Og nesten dobbelt så høyt som USA. Og antall voldtekter øker kraftig. Nesten en dobling siden 2004 og tallen så langt i år tyder på en ny kraftig økning.
Sverige er i en dyp krise. Og det verste er at kritikere stemples, hates og støtes ut. Rustad i Document.no kaller Sverige "Taushetens rike".
28.4.10
Kjærlighetens makt
”Kærlighedens og tolerancens kristendom forbliver en af Vestens mest magtfulde modgifte mod hadets og intolerancens islam”.
Ayaan Hirsi Ali (ateist)
http://www.document.no/2010/04/nomad_-_ayaans_nye_bok_forelig.html
Ayaan Hirsi Ali (ateist)
http://www.document.no/2010/04/nomad_-_ayaans_nye_bok_forelig.html
23.4.10
Hevder forsvarsevnen er på 1940-nivå
Morgenbladet i dag:
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100423/OAKTUELT/704239919
Politikerne svekker Norges forsvarsevne på samme måte som på 30-tallet, hevder Geir Løndal.
Løndal skriver i en kronikk i Morgenbladet at Norge er like dårlig forberedt på krig nå som i 1940 og at statsminister Jens Stoltenberg fort kan bli vår tids svar på Johan Nygaardsvold
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100423/OAKTUELT/704239919
Politikerne svekker Norges forsvarsevne på samme måte som på 30-tallet, hevder Geir Løndal.
Løndal skriver i en kronikk i Morgenbladet at Norge er like dårlig forberedt på krig nå som i 1940 og at statsminister Jens Stoltenberg fort kan bli vår tids svar på Johan Nygaardsvold
16.2.10
Skah-saken - en pinlig håndtering fra regjeringen
Marinejegerne som på fritiden hjalp Anne Cecilie Hopstock til å ta hente sine barn fra Marokko utsettes for mye kritikk i Norge. Dette får konsekvenser: "Sjøforsvaret ser svært alvorlig på at vårt personell, og særlig at denne kategorien personell, er involvert i forhold som kan skade Forsvarets omdømme og tillit i samfunnet, sier generalinspektøren for Sjøforsvaret, Haakon Bruun-Hanssen." NRK i dag.
De to offiserene får likevel lov til å fortsette i Forsvaret og de refses ikke. Men de får "krass kritikk" av ledelsen.
Dobbel standard
De to offiserene må oppleve dette som underlig. Her redder de to norske uskyldige barn fra en voldelig mann som holder dem stengt inne og borte fra sin mor. Og de har trodd at norske UD velsignet og støttet oppdraget. Men så snart media i Norge kaster seg over saken rakner støtten og de står alene, så alene at til sist tvinges Forsvaret til å offentlig henge dem ut til tørk.
Det hele er mer en underlig siden UD spilte en instrumentell rolle i flukten de også. Ambassaden i Rabat åpnet dørene for barna og fraktet dem med bil til et gitt sted for videre transport. Dette skjedd med utenriksministerens velsignelse. UD har forsvart sin handlemåte. Det skulle bare mangle.
Over til Forsvarsdepartementet: Ministeren uttaler i VG: Faremo: "Uakseptabelt at våre ansatte deltar i private operasjoner". Ingen støtte fra det holdet. Tvert om, kjølig avstandtagelse. Marinejegerne støttes av sine kolleger og av Offisersforbundet. Ellers står de alene.
Regjeringen stiller seg bak UD, men kritiserer offiserene som gjorde jobben.
Dårlig nytt for mødrene i kommende 'Skah-saker'
Redningsoperasjonen av Hopstocks barn var altså "uakseptabel". Nå skal det bli ulovlig for tidligere offiserer, spesialsoldater og politi å drive med slike sikkerhetstjenester etter at de slutter i tjenesten.
Forsker ved NUPI, Iver Neuman (som kjenner UD veldig godt), sier at det er ca 200-300 slike Skah-saker i året. Med Faremos forslag kan disse norske mødrene i realiteten bare glemme å få en slik hjelp som Hopstock fikk. Da må de i så fall gjøre seg til kriminelle dersom forslaget fra Farmo blir vedtatt.
At Forsvaret har et regelverk for hva deres mannskaper kan gjøre på fritiden er en annen sak. Det må en gjerne se på. Dette kunne en gjøre siden en gang uten å la det framstå som en refs av offiserene og undergraving av Hopstocks sak.
Ingen har funnet at offiserene har brutt noe regelverk. Heller ikke Generaladvokaten. Når Forsvarsminister Grete Faremo nå vil nekte norske offiserer jobb i sikkerhetsbransjen etter at de slutter i Forsvaret er dette en overreaksjon. En framtidig 'Hopstock' vil nå ikke finne hjelpere til å redde sine barn. Hvilken side er regjeringen på?
Norske verdier
En må forstå at UD ønsker å dysse ned episoden. Det er greit. En kan ikke vente at den norske regjeringen skulle feire flukten med fanfare og trommer. Men den nedlatende arroganse og distanse som forsvarsministeren har vist overfor dem som tok ansvar er skammelig og unødvendig. Faremo valgte å blidgjøre VG framfor å stå fast på det som var i tråd med norske verdier og norsk rettsfølelse - og ikke minst stå bak sine mannskaper som igjen har utmerket seg positivt.
En norsk domstol har slått fast at faren er voldelig og ga foreldreretten til moren. Barna har dobbelt statsborgerskap. Dette er et dilemma. Domstolen har rett i Norge. Spørsmålet er om vi har rygg til å si at domstolen her forfekter universelle verdier vi ønsker å fremme i verden. Så kan Marokko ta det til etterretning. Norge har sjelden anledning til å gjøre dette, med så få omkostninger. Den anledninge lot regjeringen gå fra seg.
Saken reiser spørsmål om regjeringen har egentlig noen sterk tro på de norske verdiene vi bygger vårt samfunn og vår rett på? Norsk rett gjelder ikke i Marokko, og vise versa. Det er klart. Men moren er norsk, og barna også, og de overgrep som har skjedd er klargjort av en norsk domstol. Når så dette får en lykkelig utgang, hvorfor ikke glede seg over det? La UD ta seg av diplomatiet men la konklusjonen ligger der den ligger; dette var riktig og rett.
I stedet går Forsvarministeren inn for å skade Hopstocks sak - og alle etter henne - og norske offiserer som tok ansvar. Det er ynkelig.
De to offiserene får likevel lov til å fortsette i Forsvaret og de refses ikke. Men de får "krass kritikk" av ledelsen.
Dobbel standard
De to offiserene må oppleve dette som underlig. Her redder de to norske uskyldige barn fra en voldelig mann som holder dem stengt inne og borte fra sin mor. Og de har trodd at norske UD velsignet og støttet oppdraget. Men så snart media i Norge kaster seg over saken rakner støtten og de står alene, så alene at til sist tvinges Forsvaret til å offentlig henge dem ut til tørk.
Det hele er mer en underlig siden UD spilte en instrumentell rolle i flukten de også. Ambassaden i Rabat åpnet dørene for barna og fraktet dem med bil til et gitt sted for videre transport. Dette skjedd med utenriksministerens velsignelse. UD har forsvart sin handlemåte. Det skulle bare mangle.
Over til Forsvarsdepartementet: Ministeren uttaler i VG: Faremo: "Uakseptabelt at våre ansatte deltar i private operasjoner". Ingen støtte fra det holdet. Tvert om, kjølig avstandtagelse. Marinejegerne støttes av sine kolleger og av Offisersforbundet. Ellers står de alene.
Regjeringen stiller seg bak UD, men kritiserer offiserene som gjorde jobben.
Dårlig nytt for mødrene i kommende 'Skah-saker'
Redningsoperasjonen av Hopstocks barn var altså "uakseptabel". Nå skal det bli ulovlig for tidligere offiserer, spesialsoldater og politi å drive med slike sikkerhetstjenester etter at de slutter i tjenesten.
Forsker ved NUPI, Iver Neuman (som kjenner UD veldig godt), sier at det er ca 200-300 slike Skah-saker i året. Med Faremos forslag kan disse norske mødrene i realiteten bare glemme å få en slik hjelp som Hopstock fikk. Da må de i så fall gjøre seg til kriminelle dersom forslaget fra Farmo blir vedtatt.
At Forsvaret har et regelverk for hva deres mannskaper kan gjøre på fritiden er en annen sak. Det må en gjerne se på. Dette kunne en gjøre siden en gang uten å la det framstå som en refs av offiserene og undergraving av Hopstocks sak.
Ingen har funnet at offiserene har brutt noe regelverk. Heller ikke Generaladvokaten. Når Forsvarsminister Grete Faremo nå vil nekte norske offiserer jobb i sikkerhetsbransjen etter at de slutter i Forsvaret er dette en overreaksjon. En framtidig 'Hopstock' vil nå ikke finne hjelpere til å redde sine barn. Hvilken side er regjeringen på?
Norske verdier
En må forstå at UD ønsker å dysse ned episoden. Det er greit. En kan ikke vente at den norske regjeringen skulle feire flukten med fanfare og trommer. Men den nedlatende arroganse og distanse som forsvarsministeren har vist overfor dem som tok ansvar er skammelig og unødvendig. Faremo valgte å blidgjøre VG framfor å stå fast på det som var i tråd med norske verdier og norsk rettsfølelse - og ikke minst stå bak sine mannskaper som igjen har utmerket seg positivt.
En norsk domstol har slått fast at faren er voldelig og ga foreldreretten til moren. Barna har dobbelt statsborgerskap. Dette er et dilemma. Domstolen har rett i Norge. Spørsmålet er om vi har rygg til å si at domstolen her forfekter universelle verdier vi ønsker å fremme i verden. Så kan Marokko ta det til etterretning. Norge har sjelden anledning til å gjøre dette, med så få omkostninger. Den anledninge lot regjeringen gå fra seg.
Saken reiser spørsmål om regjeringen har egentlig noen sterk tro på de norske verdiene vi bygger vårt samfunn og vår rett på? Norsk rett gjelder ikke i Marokko, og vise versa. Det er klart. Men moren er norsk, og barna også, og de overgrep som har skjedd er klargjort av en norsk domstol. Når så dette får en lykkelig utgang, hvorfor ikke glede seg over det? La UD ta seg av diplomatiet men la konklusjonen ligger der den ligger; dette var riktig og rett.
I stedet går Forsvarministeren inn for å skade Hopstocks sak - og alle etter henne - og norske offiserer som tok ansvar. Det er ynkelig.
15.2.10
Usselt om "usle kryp"
Jeg vet ikke hva som er verst, at Forsvaret "tar selvkritikk" for at Talibanere ble kalt for "usle kryp" enn at Morgenbladet synes vedkommende skulle refses. Jeg vemmes mest over Morgenbladet, men Forsvaret betyr tross alt mer for Norge, og en slik servilitet gjør meg urolig. Forsvaret skulle ikke la seg belære av Morgenbladet om hvordan man omtaler en brutal fiende.
Bakgrunn
Jeg siterer Morgenbladets "Usle kryp": "Mandag 25. januar ble Claes Joachim Olsson drept av en veibombe i Nord-Afghanistan, 22 år gammel. Den tidligere sjefen hans i Telemark Bataljon (TMBN), oberstløytnant Rune Solberg, ble få timer etter dødsfallet intervjuet av NRK Dagsrevyen og Aftenposten. Da sa han: «Vi i TMBN ser på dette som et feigt angrep, utført av usle kryp som ikke har andre midler å ty til enn dette. Men vi skal komme sterkt tilbake.» (Aftenposten 26. januar 2010)."
Bør uttale seg profesjonelt
Var jeg Oblt Solbergs overordnede ville jeg tatt ham tilsides og sagt, at 'hør her, i Forsvaret omtaler vi ikke fienden slik. Vi skal være profesjonelle selv når vi lider tap. Når du snakker til journalister fra Norge må du huske å være spesielt nøktern.
Og dermed skulle den saken være ute av verden.
Bør refses?!
Morgenbladets redaksjon synes derimot at offiseren skulle refses! Over hele forsiden! Avisens indignerte spørsmål går til Oblt Solberg, til sjefen for Hæren, til Forsvarssjefen og til og med Forsvarsministeren.
"Hærens sjef mener det ikke er greit å kalle afghanske opprørere for «usle kryp». Offiseren bak uttalelsen får likevel ikke refs", skriver Morgenbladet.
Tenk det. Norske soldater står oppe i en krig, noen norske soldater har falt, enda flere allierte soldater er drept. Så kaller en offiser fienden for "usle kryp" etter en veibombe som drap en av hans soldater og så skulle denne offiserer dømmes av den militære straffelov?! Det er altså dette Morgenbladet velger å hisse seg opp over? (Må på død å liv alle riksaviser nå konkurrere med Klassekampen. Hva er det som skjer i dette landet?)
Både Forsvaret og den forsvarspolitiske ledelse tar Morgenbladets gravende spørsmål på dypeste alvor. Hvorfor våger ingen av dem å sette en journalist på plass. Hva?! Refses?! Tvert om er de med på notene og danser til den venstreliberale kafemoralismen, og straks belæres offiserer og soldater i kamp om hvordan de skal omtale fienden.
Fremme menneskeverdet, legg an ...
Jeg siter forsvarsministeren: «Når vi mister noen av våre egne, setter det selvfølgelig store følelser i sving, både sorg og frustrasjon. Det må vi ha respekt og forståelse for. Samtidig er vi opptatt av at vi ikke må beskrive våre motstandere på en måte som fratar dem all menneskelighet og menneskeverd.
Vi vet at dette kan være veldig krevende, men nettopp respekten for menneskeverdet er en viktig del av det vi ønsker å fremme gjennom vårt nærvær i Afghanistan"
Norske soldater risikerer livet i Afghanistan mens deres sjef snakker terpeutisk tungetale til menigheten i kulturelitens organ. Soldatene kan ikke ta seg råd til å la sin godhet favne om sine fiender. Det kan en tydeligvis i den norske ledelsen i Oslo. En soldat må gjøre seg kald og hard skal en klare jobben. Jeg forstår at politikerne har et annet språk, men soldatene trenger også å føle at Norge er bak dem.
Sender forsvarsministeren soldater inn i en krig for å fremme menneskeverdet? Hvorfor sender vi da ikke heller inn skribentene i Morgenbladet? Eller Unge Venstre og AUF osv. Hva med et kompani fra Flyktningehjelpen og Fredsforskningsinstituttet?
I den store sammenhengen er det selvsagt riktig. Afghanistan uten Taliban vil skape bedre kår for menneskeverdet, men soldatenes oppgave er mellom annet å drepe fienden, før fienden dreper dem. Da er ikke ledelsens oppgave å minne soldatene om fiendens menneskelighet...
Om usselhet
Morgenbladet ser ut til ikke å forstå at Tablibans soldater ikke er mors beste barn. Selv de mest ridderlige soldater kan bli brutalisert av krigens råskap, men Talibans soldater har gjort brutalitet til et varemerke - for ikke å si eksportvare.
De bruker systematisk selvmordsbombere, også mot sivile. De skjuler seg blant de sivile og skyter fra hus med sivilister. De terroriserer egen befolkning, og ikke minst kvinner og jenter. Summariske henrettelser og kutting av kroppsdeler osv. De driver utstrakt kidnapping og de dreper politiske motstandere og andre som måtte stå i veien uten nåde. Trekker de seg tilbake fra et område har de flere ganger lagt alt øde etter seg. brent alt, skutt alle dyr. Leger, lærere og andre sivile angripes systematisk; også ansatte i internasjonale organisasjoner slik som FN og kolonner med nødhjelp.
Å kalle disse for usle, er en god og treffende analyse. Taliban er en ussel organisasjon. Bestialske henrettelsesmetoder filmes og legges ut på internet. Fordi dette usle regimet har regionale ambisjoner og fordi deres ideologi og nettverk spres globalt, er vi i krig med dem. Husk det.
Likevel, offiserer skal uttale seg nøkternt og kjølig. Soldatene, derimot vil ha godt av klare meldinger og klare oppdrag der de setter livene sine i fare. Solberg snakket slik soldatene forstår - "usle kryp" - og de vet det er riktig. Solberg har trolig forstått at krig er brutalt og at soldatene skal ildnes. Her har Solberg noe å lære Morgenbladet - i stedet for å la seg belære av dem.
Bakgrunn
Jeg siterer Morgenbladets "Usle kryp": "Mandag 25. januar ble Claes Joachim Olsson drept av en veibombe i Nord-Afghanistan, 22 år gammel. Den tidligere sjefen hans i Telemark Bataljon (TMBN), oberstløytnant Rune Solberg, ble få timer etter dødsfallet intervjuet av NRK Dagsrevyen og Aftenposten. Da sa han: «Vi i TMBN ser på dette som et feigt angrep, utført av usle kryp som ikke har andre midler å ty til enn dette. Men vi skal komme sterkt tilbake.» (Aftenposten 26. januar 2010)."
Bør uttale seg profesjonelt
Var jeg Oblt Solbergs overordnede ville jeg tatt ham tilsides og sagt, at 'hør her, i Forsvaret omtaler vi ikke fienden slik. Vi skal være profesjonelle selv når vi lider tap. Når du snakker til journalister fra Norge må du huske å være spesielt nøktern.
Og dermed skulle den saken være ute av verden.
Bør refses?!
Morgenbladets redaksjon synes derimot at offiseren skulle refses! Over hele forsiden! Avisens indignerte spørsmål går til Oblt Solberg, til sjefen for Hæren, til Forsvarssjefen og til og med Forsvarsministeren.
"Hærens sjef mener det ikke er greit å kalle afghanske opprørere for «usle kryp». Offiseren bak uttalelsen får likevel ikke refs", skriver Morgenbladet.
Tenk det. Norske soldater står oppe i en krig, noen norske soldater har falt, enda flere allierte soldater er drept. Så kaller en offiser fienden for "usle kryp" etter en veibombe som drap en av hans soldater og så skulle denne offiserer dømmes av den militære straffelov?! Det er altså dette Morgenbladet velger å hisse seg opp over? (Må på død å liv alle riksaviser nå konkurrere med Klassekampen. Hva er det som skjer i dette landet?)
Både Forsvaret og den forsvarspolitiske ledelse tar Morgenbladets gravende spørsmål på dypeste alvor. Hvorfor våger ingen av dem å sette en journalist på plass. Hva?! Refses?! Tvert om er de med på notene og danser til den venstreliberale kafemoralismen, og straks belæres offiserer og soldater i kamp om hvordan de skal omtale fienden.
Fremme menneskeverdet, legg an ...
Jeg siter forsvarsministeren: «Når vi mister noen av våre egne, setter det selvfølgelig store følelser i sving, både sorg og frustrasjon. Det må vi ha respekt og forståelse for. Samtidig er vi opptatt av at vi ikke må beskrive våre motstandere på en måte som fratar dem all menneskelighet og menneskeverd.
Vi vet at dette kan være veldig krevende, men nettopp respekten for menneskeverdet er en viktig del av det vi ønsker å fremme gjennom vårt nærvær i Afghanistan"
Norske soldater risikerer livet i Afghanistan mens deres sjef snakker terpeutisk tungetale til menigheten i kulturelitens organ. Soldatene kan ikke ta seg råd til å la sin godhet favne om sine fiender. Det kan en tydeligvis i den norske ledelsen i Oslo. En soldat må gjøre seg kald og hard skal en klare jobben. Jeg forstår at politikerne har et annet språk, men soldatene trenger også å føle at Norge er bak dem.
Sender forsvarsministeren soldater inn i en krig for å fremme menneskeverdet? Hvorfor sender vi da ikke heller inn skribentene i Morgenbladet? Eller Unge Venstre og AUF osv. Hva med et kompani fra Flyktningehjelpen og Fredsforskningsinstituttet?
I den store sammenhengen er det selvsagt riktig. Afghanistan uten Taliban vil skape bedre kår for menneskeverdet, men soldatenes oppgave er mellom annet å drepe fienden, før fienden dreper dem. Da er ikke ledelsens oppgave å minne soldatene om fiendens menneskelighet...
Om usselhet
Morgenbladet ser ut til ikke å forstå at Tablibans soldater ikke er mors beste barn. Selv de mest ridderlige soldater kan bli brutalisert av krigens råskap, men Talibans soldater har gjort brutalitet til et varemerke - for ikke å si eksportvare.
De bruker systematisk selvmordsbombere, også mot sivile. De skjuler seg blant de sivile og skyter fra hus med sivilister. De terroriserer egen befolkning, og ikke minst kvinner og jenter. Summariske henrettelser og kutting av kroppsdeler osv. De driver utstrakt kidnapping og de dreper politiske motstandere og andre som måtte stå i veien uten nåde. Trekker de seg tilbake fra et område har de flere ganger lagt alt øde etter seg. brent alt, skutt alle dyr. Leger, lærere og andre sivile angripes systematisk; også ansatte i internasjonale organisasjoner slik som FN og kolonner med nødhjelp.
Å kalle disse for usle, er en god og treffende analyse. Taliban er en ussel organisasjon. Bestialske henrettelsesmetoder filmes og legges ut på internet. Fordi dette usle regimet har regionale ambisjoner og fordi deres ideologi og nettverk spres globalt, er vi i krig med dem. Husk det.
Likevel, offiserer skal uttale seg nøkternt og kjølig. Soldatene, derimot vil ha godt av klare meldinger og klare oppdrag der de setter livene sine i fare. Solberg snakket slik soldatene forstår - "usle kryp" - og de vet det er riktig. Solberg har trolig forstått at krig er brutalt og at soldatene skal ildnes. Her har Solberg noe å lære Morgenbladet - i stedet for å la seg belære av dem.
1.2.10
KrF på kanten, og lener seg ut
- KrF må bli åpnere eller krympe, sier Kåre Olav Solhjell, KrFs "historiker". Ja vil nok alle si ... som tilhører den kulturelle eliten og deres venner i media.
- Vi må forandre oss for ikke lide samme sjebne som Venstre, sier KrFs nestleder Inger Lise Hansen.
Men var det ikke akkurat dette Venstre gjorde, ble mer liberale, gikk mer mot venstre i politikken? Nå er de under sperregrensa. Hansen vil gjøre som Sponheim. God reise.
Fornyelse
Skulle ikke KrFs politikere komme med en visjon for fornyelse som bygger på KrFs fundament, og ikke samfunnet rundt dem? Tror noen av Israel og homofili skaper den retningen partiet trenger. Hun får ikke mer enn at hun vinner kanskje noen og taper helt sikker andre. Til syvende og sist vil KrF etter et slikt "oppgjør" stå akkurat der de var før.
Norge er i flyt og verdipartiet KrF mener å bli mer liberal i noen symbolsaker skal tekke den liberale og radikale ulveflokken som jager i hovedstaden. Hansen er sikker velmenende, men visjonene for KrF må være større enn som så.
Midt i kulturkampen
Det advares mot at KrF ikke må bli et Vestlandsparti. Akkurat. KrF står i brennpunktet for kulturkampen i Norge. Den er også geografisk. Har alltid vært det. Vårt Land og andre har valgt side og driver slike som Hansen til et oppgjør som de så vil heie fram. "Trykket fra høyresiden i Kristelig Folkeparti moser partiet i stykker", skriver redaktør Simonnes, etter at avisen i hans tid har blitt et organ for norsk venstreside.
Kirken skal følge med på lasset mot venstre, for det multikulturelle, det liberale og sosialt radikale verdi-samfunnet... Alle skal bli del av den riktige politiske regnbuen. Hele det politiske landskapet flyttes mot venstre, og det knirker i fundamentene på selv gamle bygg.
KrF er på vei over til et religiøst underkapittel av SV og venstresiden i AP. Bort med den kristne tro, bort med den kristne tradisjon og kultur; inn med verdiapparatet som favner om muslimer, klimatrusselen og finanskrisen. Kirkens sentrale organer og mange av biskopene har tatt over hele retorikken og perspektivet sett fra norsk venstreside, den organiserte godhetsindustrien og kulturelle elite.
Politiseringen av diakoni
"Den diakonale tjenesten kommer til uttrykk gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern av skaperverket og kamp for rettferdighet", står det i Kirkens Plan for Diakoni. Diakoni var omsorg med syke, fattige og ensomme. Nå favner det om klimatrusselen og flerkulturelle samfunn. Diakoni skal stå i den "samfunssmessige sammenheng". Her nevnes globalisering og "relativ fattigdom", "Slett U-landsgjelda"... m.m.
Når Plan for diakoni skal innlede om kva dette er, står det: "Slik livsforhold og kulturelle uttrykk er i forandring, slik er også kirken i en kontinuerlig utviklingsprosess". Slik skriver en organisasjonsbyråkrat.
Vestland vestland
KrFs, Kirkens og Norges framtid hviler nok mer på "Vestlandet" enn vi aner. Håper noen har mot nok til å se det og si det.
Når Kirken er i ferd med å bli borte, er andre i ferd med å lage en ny. Når Norge er i ferd med å bli borte skal dette også lages på nytt. Det lages av eliten i media og kultur - de som er tett på tidsånden der. Hvilke verdier som skal gjelde bestemmes av disse og "Vestlandet" er et annet ord for dem som ikke har synderlig respekt for eliten - og da særlig den Oslobaserte.
Motkulturene og den nasjonale bevegelsen - ikke minst fra Vestlandet - var ikke alene om å skape det nye Norge i tiden rundt og etter 1814 og nesten fram til vår tid. Langt i fra, det europeiske stortmaktsspillet var minst like avgjørende. Men uten denne kulturelle ballasten var det lite legitimitet igjen. No skal dette bort. Debatten om hva som kommer i stedet går visst i Aftenposten sine kronikksider og på Vårt Lands Verdidbatt osv.
- Vi må forandre oss for ikke lide samme sjebne som Venstre, sier KrFs nestleder Inger Lise Hansen.
Men var det ikke akkurat dette Venstre gjorde, ble mer liberale, gikk mer mot venstre i politikken? Nå er de under sperregrensa. Hansen vil gjøre som Sponheim. God reise.
Fornyelse
Skulle ikke KrFs politikere komme med en visjon for fornyelse som bygger på KrFs fundament, og ikke samfunnet rundt dem? Tror noen av Israel og homofili skaper den retningen partiet trenger. Hun får ikke mer enn at hun vinner kanskje noen og taper helt sikker andre. Til syvende og sist vil KrF etter et slikt "oppgjør" stå akkurat der de var før.
Norge er i flyt og verdipartiet KrF mener å bli mer liberal i noen symbolsaker skal tekke den liberale og radikale ulveflokken som jager i hovedstaden. Hansen er sikker velmenende, men visjonene for KrF må være større enn som så.
Midt i kulturkampen
Det advares mot at KrF ikke må bli et Vestlandsparti. Akkurat. KrF står i brennpunktet for kulturkampen i Norge. Den er også geografisk. Har alltid vært det. Vårt Land og andre har valgt side og driver slike som Hansen til et oppgjør som de så vil heie fram. "Trykket fra høyresiden i Kristelig Folkeparti moser partiet i stykker", skriver redaktør Simonnes, etter at avisen i hans tid har blitt et organ for norsk venstreside.
Kirken skal følge med på lasset mot venstre, for det multikulturelle, det liberale og sosialt radikale verdi-samfunnet... Alle skal bli del av den riktige politiske regnbuen. Hele det politiske landskapet flyttes mot venstre, og det knirker i fundamentene på selv gamle bygg.
KrF er på vei over til et religiøst underkapittel av SV og venstresiden i AP. Bort med den kristne tro, bort med den kristne tradisjon og kultur; inn med verdiapparatet som favner om muslimer, klimatrusselen og finanskrisen. Kirkens sentrale organer og mange av biskopene har tatt over hele retorikken og perspektivet sett fra norsk venstreside, den organiserte godhetsindustrien og kulturelle elite.
Politiseringen av diakoni
"Den diakonale tjenesten kommer til uttrykk gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern av skaperverket og kamp for rettferdighet", står det i Kirkens Plan for Diakoni. Diakoni var omsorg med syke, fattige og ensomme. Nå favner det om klimatrusselen og flerkulturelle samfunn. Diakoni skal stå i den "samfunssmessige sammenheng". Her nevnes globalisering og "relativ fattigdom", "Slett U-landsgjelda"... m.m.
Når Plan for diakoni skal innlede om kva dette er, står det: "Slik livsforhold og kulturelle uttrykk er i forandring, slik er også kirken i en kontinuerlig utviklingsprosess". Slik skriver en organisasjonsbyråkrat.
Vestland vestland
KrFs, Kirkens og Norges framtid hviler nok mer på "Vestlandet" enn vi aner. Håper noen har mot nok til å se det og si det.
Når Kirken er i ferd med å bli borte, er andre i ferd med å lage en ny. Når Norge er i ferd med å bli borte skal dette også lages på nytt. Det lages av eliten i media og kultur - de som er tett på tidsånden der. Hvilke verdier som skal gjelde bestemmes av disse og "Vestlandet" er et annet ord for dem som ikke har synderlig respekt for eliten - og da særlig den Oslobaserte.
Motkulturene og den nasjonale bevegelsen - ikke minst fra Vestlandet - var ikke alene om å skape det nye Norge i tiden rundt og etter 1814 og nesten fram til vår tid. Langt i fra, det europeiske stortmaktsspillet var minst like avgjørende. Men uten denne kulturelle ballasten var det lite legitimitet igjen. No skal dette bort. Debatten om hva som kommer i stedet går visst i Aftenposten sine kronikksider og på Vårt Lands Verdidbatt osv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
