"Vi synes media fremstiller oss galt. Folk hyler opp over tre voldtekter på Tryvann, hvor mange er det ikke for eksempel på Roskilde?
Dessuten er det overdrevet. Jentene drikker seg så sanseløst dritings at de ikke vet hva de holder på med. De har sex helt frivillig, men angrer seg dagen etter. Da sier de at de har blitt voldtatt, mener noen."
(Noen russegutter fra russebilen Null-stress 05 i samtale med Aftenposten.)
Samtidig vil Høyre at 18-åringer nå skal få kjøpe sprit. Hovedargumentet: Det er jo myndige.
13.5.05
Utfor stupet for tabloidene
"Leserne har en lengsel etter mening og sammenheng"
Dette sier forsker og professor Frank Aarebrot på paneldebatt på Nordiske Mediedager i Bergen. Se referat i Propaganda. "Tabloidene er på vei mot stupet", sier Aarebrot. Avisene kan ikke skylde på internet, de må selv ta ansvar for at opplagstallene falle.
Aarebrot refererte en undersøkelse som viste at "87 prosent av journalistene og 77 prosent av publium mener at VG og Dagbladet er blitt mer og mer lik Se og Hør og Her og Nå i løpet av de siste 5 årene, viser en fersk undersøkelse gjort av Norsk Respons." se pressemelding fra Mediedagene her. De skriver videre:
"Aviser hadde et samlet opplagsfall i 2004 på 45.759 eksemplarer, et fall som har fortsatt i år. En underskelse gjort av Norsk Respons for Nordiske Mediedager viser at både journalister og publikum ønsker mer substans i avisenes innhold. De er lei av spaltemeter på spaltemeter med kjendisstoff, og vil ha tyngre innhold. 85 prosent av journalistene vil ha mindre kjendisstoff, mot 66 prosent av publikum. I lengselen etter innhold ønsker 71 prosent av journalistene mer utenriksstoff. I 1999 svarte 49 prosent av journalistene positivt på samme spørsmål. Dette er en økning på 22 prosent."
Og troverdighet og nytte er også i fritt fall. Iht til samme undersøkelse "er det verdt å merke seg at bare 4% av publikum har Dagbladet som den avisen som ”dekker deres interesser best”". Se artikkel fra arrangørene her. Stort bedre illustrasjon på hva som skjer når en kaster seg på det overfladiske kan en ikke få. Mange kjøper fortsatt Dagbladet, selv om opplaget har falt en stund, men avisen transformeres til ukeblad. Å høre Dagbladets redaktør nå snakke om avisens samfunnsrolle er derfor komisk.
Men pressen selv tar ikke selvkritikk. Langt i fra.
"Det er et hykleri mellom hva folk sier de vil ha og hva folk faktisk vil ha. Premissene til Aarebrot er riv ruskende gale, hevder Aftenpostens sjefredaktør Hans Erik Matre" fra paneldebatten med Aarebrot. Han er i fint trav etter Dagbladet.
Hvordan har så media selv dekket undersøkelsen i Norsk Respons og diskusjonene på Nordiske Mediedager i Bergen. Kanskje er det fordi det er i Bergen, kanskje ikke, men dekningen har vært minimal. I hovedsak fagmediene som Kampanje, Dagens Medier og Propaganda har dekket saken - men alle relativt kort og kjapt. I tillegg til NRK Kultur var det tema på det grundige "Sånn er livet" - og illustrerer dermed godt Aarebrots poeng. Bergens Tidende hadde en stor sak med Aarebrot og NR undersøkelsen, men tar der kun opp det som angår tabloidiseringen på TV. Samme sak fikk oppslag i Aftenpostens nettavis, men igjen kun det som handlet om tabloid TV. En lang og god kommentarartikkel i BT referer likevel innholdet i undersøkelsen men tar ikke stilling. En annen sak i BT dekker riktignok debatten og paneldiskusjonen med Aarebrot på en skikkelig måte (men så fant det hele sted i Bergen...) En del lokalaviser tok naturlig nok opp en NTB-sak sak om at det nå er for mye kjendisstoff.
"Eit overveldande fleirtal, heile 85 prosent, i undersøkinga som er gjort av Norsk Respons meiner det er for mykje stoff om kjendisar i norske aviser."
"Granskinga viser òg at stadig fleire meiner avisene brukar for mykje spalteplass på sport, og at det er for lite utanriksstoff. I 1999 ville kvar fjerde ha meir utanriksstoff, medan det no er snart kvar tredje som etterlyser meir informasjon om det som skjer utanom landegrensene."
Det som er urovekkende er at pressens ledere avviser kritikken totalt. Det har kommet så langt nå at redaktører kan sitte alvorlig på et podium og mene at det objektivt sett er riktig å gi folk glamour, sport og skandaler til fortrengelse for seriøst stoff, fordi folket kjøper det. Og på toppen av alt anklage leserne for å være hyklerne blant oss ...
Objektivitet er tilogmed pressens basale dyd. Og den dyrker de inntill de paniske på mikronivå. Presse-etikk er det heteste tema, jo mer tøv de har på forsidene jo mer drøfter de etiske sider ved alt annet enn det som virkelig nå er vesentlig.
10.5.05
Litt reklame for Weekendavisen
Du visste det kanskje ikke, men Nordens beste avis, og kanskje en av Europas, er danske Weekendavisen. På toppen av alt er den nå eid av Orkla. Det har ikke svekket kvaliteten så langt... Orkla eier jo også Dagbladet. Men det er en parentes.
Her er et utsnitt av siste utgave. Et hovedtema er krigen, et annet er tema er om mennesker som tror på Gud – og det dekkes uten ironi. Men først aktuell britisk valgkamp. glitrende skrevet.
...
Mismod i Blair-land
Hans Mortensen skriver: ""Valgkamp. Storbritannien skønnes at have en halv million illegale indvandrere, og bekymringen for kriminalitet, identitetstab og overtræk på de offentlige kasser adskiller sig ikke fra andre lande i Europa. Men det er krigen i Irak, der truer Tony Blair og hans parti.
Forholdet mellem Blair og Brown er en legende i britisk politik. Der er skrevet bøger, teaterstykker og tv-spil om deres indbyrdes forhold, der begyndte, da de som nybagte parlamentsmedlemmer kom til at dele et trangt kontor uden vinduer.Det var i Labours sorteste stund, hvor Margaret Thatcher egenrådigt regerede, og Labour isolerede sig mere og mere fra sine kernevælgere med en venstresekterisk politik uden bred appel.Blair og Brown var enige om, at partiet måtte gennem en grundlæggende modernisering, og da lederen John Smith døde i 1994, lå vejen åben for projektet. De to stod til at overtage partiet, men hvem skulle være frontfigur?
Brown valgte at træde til side ud fra den erkendelse, at Blair havde den bredeste appel til de middelklassevælgere, hvis støtte var en forudsætning, hvis De Konservative skulle besejres.Den aftale, som de to mænd indgik under deres middag på den fashionable restaurant Granita tre uger efter John Smiths død, er i dag en af de store myter i Labours historie... etc
Så en flott artikkel om motstandsbevelgelsen og de som overlevde den, på ulik måte:
HVERDAGEN For 60 år siden.
Min far var en af heltene. Det samme var min mor, om end hun ikke bar modstandsbevægelsens armbind. Min far kom styrket ud af krigen. Min mor flygtede ind i sindssygen.
DORTE TOFT Til Lise Rasmussen (født Toft) og Hardy Poul Christian Rasmussen. In Memoriam.
EN novemberdag i skumringstimen for 20 år siden brød min mor næsten 40 års tavshed om krigens tid.»Jeg var mutters alene blandt glade mennesker den dag, tyskerne kapitulerede. Jeg vidste ikke, hvor din far var. Gennem modstandsbevægelsen fik jeg blot en besked om, at far skulle forblive under jorden i endnu nogle dage,« fortalte min mor.
Hun tøvede en stund og kiggede så over på min far, der sad på den anden side af spisebordet.»Hvad lavede du egentlig den dag? «spurgte hun.At spørgsmålet faldt med så mange års forsinkelse, undrede mig ikke. Krigen var tabu i vores hjem. … etc
…
En flygtning krydser sit spor
Den utmerkede journalisten Klaus Wivel skriver i sitt Interview med tidligere sjefsredaltør i Politiken Herbert Pundit: »Det var et skelsættende øjeblik, som kunne falde ud til begge sider for os: på den ene side Sverige, på den anden side koncentrationslejrene. Jeg har ingen forklaring på, hvorfor jeg har glemt det.
«Herbert Pundik om da Gestapo bankede på, om mordet på den gamle araber, om tårerne ved Grædemuren og om smagen af høne med asparges.»NEJ,« svarer Herbert Pundik. Den tidligere chefredaktør for Politiken er blevet spurgt om, hvorvidt han ville være i live, hvis ikke Danmark havde ført en samarbejdspolitik med tyskerne.
Det er søndag den 1. maj, og vi befinder os i hans andet hjem, hans danske hjem i de seneste mere end 30 år. Symptomatisk for hans liv er det et hotel. Herbert Pundik, årgang 1927, har været en mand on the move hele sit liv og ikke altid af fri vilje. Som jøde har han været tvunget af historiske omstændigheder. Og som den handlingens mand, han også er, har han gjort, hvad han kunne for at ændre de omstændigheder. Først som soldat, siden som statsopbyggende pioner og så som journalist. De seneste 50 år har han boet det meste af året i sit hus i Tel Aviv.
Denne forårsdag har statsminister Anders Fogh Rasmussen i Berlingske Tidende gentaget sin kritik af, at den danske regering valgte at bøje sig for den tyske overmagt i stedet for at bekæmpe den.»Statsministeren hævder, at han forstår kapitulationen, som var et resultat af neutralitetspolitikken og forarmningen af det militære,« siger Herbert Pundik, hvis erindringer udkommer i dag. ... etc
...
Og til sist i sitt tema har Weekendavsien en serie intervjuer med mennesker som tror, og hvorfor. Og for en norsk leser er det rart å lese side opp og ned om mennesker som tror uten at det er ironi med i bildet, uten det lettvindte.
Konvertitten Katolsk.
»Når man oplever, at alle éns bygningsværker falder sammen og fornuften ikke kan få én derhen, hvor man gerne vil, kommer man over i den religiøse tro, for så ender man med at slippe sit ego og se, at man faktisk er en del af noget endnu større,« siger ledende inspektor på Niels Steensens Gymnasium, Dorthe Enger.
HENDES hjerne begyndte at tro først - siden kom Dorthe Engers hjerte også med. Det lyder måske underligt, tro er for de fleste noget med følelser, en længsel, et kald - men for Dorthe Enger, der selv betegner sig som hovedmenneske, fik det rationelle hende til at konvertere til katolicismen.
I en alder af 40. Det er også sjældent, de fleste er noget yngre, når de konverterer.
Vi sidder på hendes kontor på ydre Østerbro, det er ikke et tilfældigt sted, det er kontoret for den ledende inspektor på Niels Steensens Gymnasium - det katolske gymnasium. Dorthe Enger er ledende inspektor, det man andre steder kalder vicerektor. Hun har arbejdet her i 18 år, så hun - der er 47 i dag - er ikke blevet katolik fra den ene dag til den anden. Hendes baggrund er heller ikke helt almindelig, hendes mor er folkekirkelig, mens hendes far kommer fra frikirken, Irvingianerne, en engelsk katolsk-apostolsk sekt.
»Så jeg har ikke været integreret i folkekirken, men jeg har altid gerne villet vide, hvordan tingene hang sammen,« fortæller hun, mens eleverne hujende drøner rundt ude på gangen. Troen var dog ikke det første, hun søgte - det var filosofien. På universitetet skrev hun en guldmedaljeafhandling om John Fowles og eksistentialismens rolle i hans forfatterskab, og hans univers var hun meget begejstret for:
»Og Jung og Kierkegaard - det var tre vigtige figurer for mig i den periode, og det er de sådan set stadigvæk. Og Kierkegaard har bragt mig nærmere kristendommen på et mere forpligtende niveau. Det er nok ikke helt det samme i dag, for det udvikler sig jo. Og tro er jo ikke bare en bestemt ting, man kan tro på mange niveauer, og tro udvikler sig. Så det jeg troede dengang, er ikke det samme som jeg tror i dag.« etc
....
Løp og kjøp, eller les (deler av) avisen på www.weekendavisen.dk En av Europas beste aviser, og det på nesten norsk ...
8.5.05
"We shall fight to make the world free"...
Er der ei linje frå Woodrow Wilson, via Franklin d. Roosevelt til George W Bush?
Sjølv om Storbritannia gikk til krig mot Tyskland august 1914 på grunn av det vesle landet Belgia, var det med USA, som først blei med i 1917, at første verdskrig fekk preg av ein krig for retten til dei små, ein krig om dei grunnleggande ideane. For Frankrike, Storbritannia og Russland var krigen stormaktspolitikk, maktbalanse og realpolitikk. Ikkje uviktig det heller. Serleg når det var interessene til demokratiske land det var snakk om, noko som ekskluderer Russland, sjølvsagt. Og det var rett nok rikeleg med kjensler i Europa óg i 1914 og før - men desse var kjenneteikna ved hat og raseri, frykt og jubel. Som når krigen blei gjort kjend i Paris og gatene eksploderte i glede. Endeleg krig! Det var det gamle Europa som rasa saman, keisarar, kongar, overklasse, fyrstedøme. Old Europe.
Etter at Tyskland byrja senke amerikanske handelsskip utan nåde, for på den måten svekke forsyningane til Storbritannia, erklært USA endelig Tyskland krig. Og måten dette skjedde på er ikkje uvesentlig. Dette var Woodrow Wilson, mannen bak Folkeforbundet, grunnvollen og ideala for Dei Sameinte Nasjonane.
Begge gonger, under angrep frå totalitære regime, var det USA som formulerte den ideologiske basis for kva striden skulle stå om.
Det er mange årsaker til dette. Men denne historia er viktig for den som vil gjere seg kjend med USA sitt sjølvbilde og den rolle dei har spelt og ønskjer å spele.
Det internasjonale systemet som blei bygd opp er med terrorisme, assymetrisk krigføring, trugsmål om ABC våpen, blokkdelinga av verda og det tyngdefeltet og orden dette skapte, i dag ikkje godt nok for å sikre fridom og fred. Balkan-krigane viste at vi ikkje alltid kan stole på nasjonalstaten som ramme for dei verdiane vi trass alt held høgst, fridom og rettferd. Så etter år med diplomati, greip USA og Nato inn, på vegne av menneska, og utan tanke for at dette kanskje var i strdi med internasjonal lov.Tony Blair var arkitekten, Clinton og ikkje minst Richard Halbrook, general Wesley Clarke, Madeline Albright dreiv det igjennom.
Enno har eg ikkje nemnd president Bush. Sitatet frå W Wilson i 1917 får meg til å tenke: Kunne ikkje Busj jr sagt dette i dag? Ja. Ville du høyrt den fraske presidenten seie dette? Neppe. President Chirac heldt nyleg ein stor tale til forsvar for EUs konstitusjon. Høyr:
Sjølv om Storbritannia gikk til krig mot Tyskland august 1914 på grunn av det vesle landet Belgia, var det med USA, som først blei med i 1917, at første verdskrig fekk preg av ein krig for retten til dei små, ein krig om dei grunnleggande ideane. For Frankrike, Storbritannia og Russland var krigen stormaktspolitikk, maktbalanse og realpolitikk. Ikkje uviktig det heller. Serleg når det var interessene til demokratiske land det var snakk om, noko som ekskluderer Russland, sjølvsagt. Og det var rett nok rikeleg med kjensler i Europa óg i 1914 og før - men desse var kjenneteikna ved hat og raseri, frykt og jubel. Som når krigen blei gjort kjend i Paris og gatene eksploderte i glede. Endeleg krig! Det var det gamle Europa som rasa saman, keisarar, kongar, overklasse, fyrstedøme. Old Europe.
Etter at Tyskland byrja senke amerikanske handelsskip utan nåde, for på den måten svekke forsyningane til Storbritannia, erklært USA endelig Tyskland krig. Og måten dette skjedde på er ikkje uvesentlig. Dette var Woodrow Wilson, mannen bak Folkeforbundet, grunnvollen og ideala for Dei Sameinte Nasjonane.
"We shall fight for the things which we have always carried nearest to our hearts - for democracy, for the right of those who submit to authority to have a voice in their own government, for the rights and liberties of small nations, for a universal dominion of right by such a concert of free peoples as shall bring peace and safety to all nations and make the world itself at last free." (Sitert i "Europe since Napoleon. av David Thomson, Penguin 1990 side 566)Denne retorikken bringer tankane fram til Atlanterhavspakta frå 1941, signert av Churchill og Roosevelt. Dette var på liknande vis eit politisk ideologisk kart for framtida - moralsk og rettslig om ein vil - for kva ein no slåss for. Dokumentet var radikalt. Roosevelt hadde arbeidd i Wilsons stab og arven var tydeleg. Målet var "ei verd" der frie nasjonalstatar utan å måtte legge si framtid i militære alliansar of slåss for sine interessesfærer skulle lage ein ny internasjonal orden. Stalin takka nei til å skrive under. Denne pakta var den andre byggesteinen for det som seinare blei SN.
Begge gonger, under angrep frå totalitære regime, var det USA som formulerte den ideologiske basis for kva striden skulle stå om.
Det er mange årsaker til dette. Men denne historia er viktig for den som vil gjere seg kjend med USA sitt sjølvbilde og den rolle dei har spelt og ønskjer å spele.
Det internasjonale systemet som blei bygd opp er med terrorisme, assymetrisk krigføring, trugsmål om ABC våpen, blokkdelinga av verda og det tyngdefeltet og orden dette skapte, i dag ikkje godt nok for å sikre fridom og fred. Balkan-krigane viste at vi ikkje alltid kan stole på nasjonalstaten som ramme for dei verdiane vi trass alt held høgst, fridom og rettferd. Så etter år med diplomati, greip USA og Nato inn, på vegne av menneska, og utan tanke for at dette kanskje var i strdi med internasjonal lov.Tony Blair var arkitekten, Clinton og ikkje minst Richard Halbrook, general Wesley Clarke, Madeline Albright dreiv det igjennom.
Enno har eg ikkje nemnd president Bush. Sitatet frå W Wilson i 1917 får meg til å tenke: Kunne ikkje Busj jr sagt dette i dag? Ja. Ville du høyrt den fraske presidenten seie dette? Neppe. President Chirac heldt nyleg ein stor tale til forsvar for EUs konstitusjon. Høyr:
"Being European does not mean abandoning oneself. It means being more French, more German, more Polish but sharing a common destiny," "We are no longer able to dream of closing ourselves inside national bastions," he told the gathering, which included 16 EU culture ministers. "Compartmentalization and isolation would be fatal to our cultures." (CNN)Det høyrest fint ut, men kva retning er dette? Kva er eigentleg innhaldet, når immigrasjon, terrorisme, utviding av EU, er tema som krev ein langt modigare definisjon. I staden er Frankrike opptatt av kultur, det å være fransk, seg sjølv, å være Europeisk osv.
Bush står i ein annan like metta tradisjon som den franske - med historiske referanser som set dei sjølve i sentrum og som er like full av symbolisme. Så langt så vel. Samanlign med dei første linjene i Bush jr sin takketale ved innsetjinga i 2001:
"We have a place, all of us, in a long story--a story we continue, but whose end we will not see. It is the story of a new world that became a friend and liberator of the old, a story of a slave-holding society that became a servant of freedom, the story of a power that went into the world to protect but not possess, to defend but not to conquer.
It is the American story--a story of flawed and fallible people, united across the generations by grand and enduring ideals."
Og i sin andre innsetjingstale seier han dei noe etterkvart kjende orda:
"There is only one force of history that can break the reign of hatred and resentment, and expose the pretensions of tyrants, and reward the hopes of the
decent and tolerant, and that is the force of human freedom.""The survival of liberty in our land increasingly depends on the success of liberty in other lands. The best hope for peace in our world is the expansion of freedom in all the world."
I ingen av talane nemner han "stabilitet", til dømes.
Vil historia peike på samanhengen fraå Wilson, Roosevelt og Bush jr? Dei som formulerte klare målsetningar og krav i ei krisetid, peika ut ein veg som stod over den daglege politikken? Og visjonært la ramer for eit internasjonalt system som skulle halde i generasjonar? Svakt, men stadig i utvikling. Og kanskje meir, kanskje er det ei utvikling i dette som i dag ingen vil sjå. Dei svakheitene som var i Folkeforbundet, som berre delvis blei utbetre i Dei Sameinte Nasjonane, vil dei bli vidare bøtt på i den nye orden som kan kome ut av Bush' kamp for fridom og demokrati? Det er rikeleg med spørsmål å stille. SN, etter den kalde krigen, som berre fekk leve og hadde ei rolle på grunn av denne, kva no? Var det ei ny tid eller har den nye frie verda etter Kommunismen rive grunnen under dei? Er det grunn til å akseptere at despotane sit ved bordet saman med demokratane? Og kva erstatter dette?
Det synes rett at det igjen må vere fridom, demokrati og rettferd som skal vere leiestjerna, men kor ofte høyrer ein ein europeisk politikar i dag snakke om fridom? Kanskje om demokrati, men ikkje ofte, rettferd, noko oftare igjen, men kva slag rettferd taler dei om? Oftest snakkar dei om fred og stabilitet. Kven sin fred? Fred frå kva?
Korleis kunne dette skje? At Europa slutta snakke om fridom?
Ein siste ting. Demokrati og andre gode ordningar for lokalt, nasjonalt og internasjonalt samfunn er godt og riktig. Men det er ikkje godt, riktig og moralsk i seg sjølv. Demokratiet er nemleg alltid udemokratiske på den måte at det aldri representerer alle likt og rettferdig. Det gode med demokratiet er at det legg til rette for fridom, best mulig. Likskap og rettferd mellom folk er ikkje den første byggjesteinen. Den grunnleggande steinen er fridomen. Den vanskelege, og den ein lever og døyr for.
4.5.05
Om frihandel, EU og rettferdighet i verden
Jeg trodde neifolk ikke likte frihandel?!
Bergens Tidenes lederskribent er som kjent ikke tilhenger av EU. Det er det sikkert mange gode grunner til, men hva som ikke holder vann er at vedkommende ikke forstår hva EU er. Eller ikke vil. Og i verste fall ikke egentlig forstår hvorfor han er mot.
Jf retorikken i sist ukes leder om Laksesaken:
"EUs handlemåte overfor norsk oppdrettsnæring er prinsippløs og uverdig", EU-kommisjonen sitt korstog mot norsk laks er velkjent" "Sammenslutningen, som ellers taler så varmt om frihandel og rettferdig konkurranse, består på ingen måte eksamen når markedet prøves av land som ikke er medlemmer. Beskyldningene om dumping og kunstig lave priser er dårlig fundert. De bærer preg av paniske unnskyldninger for å beskytte egne produsenter. Det er pinlig og lite troverdig,Noen bør minne lederskribenten om at EU er et marked som Norge ikke har fri adgang til for våre fiskeprodukter. Det er en av hovedgrunnene til at vi ikke er med. Vi vil ikke delta i EUs frie fiskemarked, fordi vi tror det vil skade norsk fiskerinæring. Det er et legitimt argument, trolig galt, men ikke ubegripelig.
det EU holder på med i denne saken." "EU skalter og valter med en næring som har gjort mye for å bli konkurransedyktig i et internasjonalt marked." osv.
Når EU beskytter sine egne lakseprodusenter så er ikke det noe annet enn hva Norge gjør som beskytter vår fiskeri- og landbruksnæring. Blant annet ved ikke å bli med i EU. Ja, verden er urettferdig...
I EU kan en, om en er lederskribent og ikke har bedre ting fore, faktisk skrive en leder om Norge som beskytter norsk fiskeri og landbruk mot sine europeiske naboer. Urettferdig som det er, men noen vil kanskje mene at det norske nei'et er nettopp en "panisk unnskyldning for å beskytte egne produsenter".
Vil en først stå utenfor EU fordi EU er for mye markedsøkonomi så kan en ikke samtidig kreve frihandel med EU. Er en mot markedsøkonomi må en da ha en viss respekt for handelshindre. Det er jo den eneste fordelen ved utenforskapet, å beskytte seg mot konkurranse. Prinsipielt.
Dette er med all respekt "prinsippløst", for å sitere ledeskribenten.
3.5.05
Høyreekstremkristenfundamentalisme
Kristen, konservativ og ekstrem?
"Kristne høyreekstremister møter motbør i Senatet" er undertittelen på Gunnar Hultgreens kommentar i Dagbladet i går mandag. Hultgreen refererer til nominasjonen av John Bolton til USAs nye FN-ambassadør. Bolton er "uforutsigbar bølle", "en diplomatisk neandertaler", "en aggressiv høyreavviker", fra de "kristne høyreekstremistene" og til slutt: "Årsaken er at de kristenkonservative pressgruppene har enorm makt og påvirkning. Det som nå skjer i Senatet og i Representantenes hus, kan være starten på at demokratene manner seg opp til å ta et oppgjør med nykristne ekstremister i amerikansk politikk".
En aner en slags propaganda-aktig panikk. Hvorfor en slik opphopning av fy-ord? Begrepsbruk er maktbruk.
Noen dager før, i VG, finner vi tittelen "Tyske høyreekstremister får ikke marsjere" - dette handlet selvsagt ikke om kristenkonservative men om nynazister. Eller tidligere i år skrev Nettavisen om noen fra Ku Klux Klan som talte til høyreekstreme i Sverige. Antirasistisk senter i Norge mener det er ca 50 aktive høyreekstreme i Norge.
Spør en 15 åring om noen år hva en ekstremist er, og du vil få som svar "de kristenåkonservative å nazister å sånn", kanskje husker de også bin Laden...
Hvorfor er en kristen på høyresiden i politikken så lett en ekstremist eller fundamentalist? Ville du kalle Kristin Halvorsen venstreekstrem? Blir hun det i norsk media? Selv ikke Folkvord i RV ville få en slik merkelapp. Hva med "Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring"? De har en rimelig radikal agenda, jeg vil si revolusjonær. Eller hva med "Arbeiderpartiets landskvinnekonferanse" som vil utvide grensene for selvbestemt abort fra 12 til 16 uker? Uansett hva en måtte mene om disse sakene, de er ganske dramatiske, men ingen vil vel kalle noen av disse for venstreekstremister? Men en som er like engasjert på motsatt side beskrives regelmessig som ekstremist eller fundamentalist.
Der er mange definisjoner av ekstremisme: kompromissløshet; bokstavtro; ofte knyttet til ekstreme metoder, ofte til vold for å oppnå politiske og sosiale endringer. Viktigst er det at det er noe som skiller dem fra oss. De ekstreme spiller et annet spill, de har meldt seg ut, det er en trussel mot oss, og snublende nær, det er legitimt å legge visse begrenseninger på dem. Først kanskje kun de uformelle og usynlige, så kanskje om anledningen byr seg ....
Dette er ingen spøk. I noen land har en lover mot politisk ekstremisme, de kan kanskje overåkes, i det fleste er betegnelsen en brennmerking. Aner vi et lite forsøk fra de rett-tenkende på å balansere framstillingen av den islamske fundamentalismen de siste årene? Joda, det er der det ligger, verdensbilde fra venstresida og de kafe-liberale er truet. Bush slåss for frihet og demokrati i den fattige verden og den vakre Orienten kan ikke lenger skjule sin politiske og moralske fallitt; selvmordsbombere, hat, undertrykking, terror og fundamentalisme. 'De andre' er ikke lenger åpenbart 'bedre' enn oss i Vesten. Retorikken mot de typisk Vestlige må derfor trappes opp, tenker venstresiden og de liberale verdensdrømerne. Jo mer de 'høyrekristneekstreme' vil fremme vestlige verdier i den tredje verden, jo mer vil europeisk venstreside demonisere dem. Et verdensbilde står for fall. Dette går til kjernen på den revoulsjonære, subversive tradisjon i Vesten. Vesten som årsak til verdens lidelse...
Det finnes en lang tradisjon for å kalle et mindretall for ekstreme. Dette er politikk. Det er avantgarden som vil definere seg som sentrum og baktroppen med sine røtter i historia som avvikere. Media skulle ikke spille dette spillet. Den politiske debatten skulle handle om hva en mener er galt i en sak og ikke hvor langt ut til høyre eller venstre en mener motstanderen er.
Det finnes også en tradisjon for å kalle dem som virkelig tror på noe for ekstreme. Hva de enn tror på. Jesus for eksempel. Han gikk som kjent ikke med på noe kompromiss med Pilatus. Ellers var han kjent som mild og tilgivende, med et radikalt sosialt og åndelig program - Vestens individualisme, men elsk din neste! Sprengstoff for både høyre og venstresiden i politikken all tid sida.
Ikke utenkelig at Dagbladets korrespondent ville kalt også ham for kristenekstremist. Jeg tror nemlig ikke Jesus ville vært særlig kompromissvillig i abortsaken.
Et hint om hvorfor konservative er blitt fritt vilt fant jeg i en kommentar av Daniel Henninger, en av redaktørene i Wall Street Journal.
"[he] cites left-wing philosopher Herbert Marcuse (who taught at Columbia, Harvard and Brandeis) urging liberals back then to practice active "intolerance against movements from the Right" in the name of "liberating tolerance." Thus, for example, liberal academics would vote to deny tenure for conservative colleagues -- and still do -- believing that this is a morally mandated act."
KrF må sjelve i buksene, hvor langt fram er det før KrFs med sine standpunkter settes i kristenekstremistbåsen av medias rett-tenkende? Det er rett rundt hjørnet, og selv om vi ikke er der ennå er det sannsynlig at trusselen føles allerede og slik former norsk offentlighet og politikk.
Ikke minst fordi mye av fornyelsen i denne delen av politikken nå kommer fra konservative krefter, etter en generasjon med kristensosialisme og trendy intellektuell kristentvil. For det er dette det dreier seg om nå - en revitalisering av konservativ tenkning. Dette finnes nok også i Norge, der ute. Men hvem vil våge å trekke dette inn i politikken? På en måte en takknemlig oppgave siden en får drahjelp av NRK og Akersgata - så det blir tydelig alternativ. Men Bondeviks parti, det kompromissvillige KrF er ikke i stand til dette. Valgerd med rødvin og Kjell Magne med sigar markerte sluttsatsen - og hvilken suksess: to regjeringer. Men dette er et KrF fra et annet og eldre klima enn det klima vi nå går inn i. KrF må nå trekke på en konservativ revitalisering som har allmenne trekk, som er folkelig, og ikke den sekteriske som har vært der hele tiden.
2.5.05
Unge Høgre på bar (bakke)
Fint, Unge Høgre vil "polere" sine verdiar foran valkampen. Brennevin til 18 åringane, lengre åpningstider for skjenking av alkohol, vin i butikkane, bort med pornosladden, og bort med spilleautomat-monopolet. Aftenposten i dag.
Så det er dette vi treng? Meir alkohol, porno og pengespill? Den nye verdidebatten, helsing UH? Dette er sakene som skal gi retning på landet, og som i demokratiet sitt namn 100 år etter vi fekk det heile i fanget skal løftast fram som prov på kva det heile var verdt.
Kvart fjerde år skal kursen settast, av oss alle. Høgtideleg. Det er slikt dei står i kilometer lang kø i Afrika eller risikerer livet for i Irak for å vere med på når det ein sjeldan gong skjer. Tilbake til Oslo. 'Pornospritogspill' er lite respekt for det filigransarbeidet som er gjort og den kapital som er betalt inn av mange veljarar før oss, mange skikkelege politikarar óg.
Greit med åpningstider, porno og pengespill. Det er meiningar dei har rett til. Kjør i veg. Mein kva de vil, men kall ikkje dette verdidebatt, og kall det ikkje konservativt. Tru heller ikkje at de er strategar. De er det motsette, de diltar etter flokken. Strategane sit ein annan stad og ler rått.
UH vil ha KrF som hovedmotstandar, dei slenger inn homoadopsjon på verdilista i same slengen så er ein trygg. Det er for "å sette barna i sentrum", seier dei. Eg mistenkjer at det er dei homofile som her blir sett i sentrum. Var ein oppttatt av barna ville ein gjere det heilt sentrale skilje mellom biologiske barn og andre. Adoptivbarn som ikkje er biologiske barn har best av ein mor og far. Ser at ei meiningsmåling viser at det er eit lite fleirtal for adopsjon for homofile par; eg lurer på korleis spørsmålet var stilt? Fokus var nok på dei homofile. Spør ein om adoptivbarn bør har rett til både ei mor og ein far, ville kanskje resultatet blitt anleis.
Kan det være andre motiv enn barnet sitt beste? Unge-Høgre leiaren blir avbilda i avisa med whisky-flaske på kafebordet - populært 'accessory' i valgkampen. Har homofili fått same status som kafekultur og whisky? Det synes lite ansvarlig å viser seg fram med whisky-flakse på kafeen for ein ungdompolitikar. Det fungerer godt på Grünerløkka, men kor mange der vil stemme på Høgre?
Pasjon for dei homofile - men 50.000 spilleavhengige og hundretusener av barn og vaksne som lir under spill og alkohol får meir whisky og nattåpe pubar. UH sitt engasjement er selektivt. Kan det være noko med kva som er trendy?
Det er greit, eg er for fridom for den einskilde. Folk må gjere som dei vil, vere den dei vil. To menn som kysser kvarandre under eit tre i parken får ikkje meg til å gripe etter ein småstein. Greit. Eg skulle om eg hadde mot til det, stilt meg mellom steinen og dei to, om så var. Men eg vil aldri like synet. Og de må ha meg unskyldt, men eg har ei kjensle av at det er akkurat det homo-aktivistane vil tvinge fram. Dei vil ha eit samfunn der vi skal like synet av to menn som kliner i parken.
Bak dette ligg det ein kulturkamp. Rettigheiter og krav om slike er no berre fasaden. Ikkje har eg svaret på kvifor vi er skapt som vi er, men eg nektar for at det er heterofile som skal gå rundt med dårleg samvit for ikkje å heilt like synet eller tanken på homofil samliv og sex. Her kan vi ikkje tvingast. Vi kan lære og forstå at vi er forskjellige, og vi kan forsone oss med det. Vi kan akseptere mangfald, gi grunnleggande rettar til alle; men vi kan ikkje endre eit biologisk instinkt - som også er mykje meir enn eit biologisk instinkt, det er ein viktig tråd i den kulturelle veven som held samfunnet saman. Dette er også ein rett. Den har eit sterkare mandat. Det ligg ein kjerne i livet ein stad i samlivet mellom mann og kvinne. Kanskje er det religiøst, kanskje ikkje. Det er vår fridom å tru kva ein vil. Ein kan legge mykje i det. Det er mystikk. Det er ein kjelde der livet kjem til men vi veit ikkje frå kva. Adopsjon kan ikkje endre dette grunnleggande faktum.
Har whisky, vin og homofile rettar blitt valgflesk - men servert som fettuccine? Dei homofile er kanskje ikkje så mange men dei er viktige meiningsberarar og markørar. Eg er usikker på kor heltemodig det er å kjempe for dei homofile rettane. Dette har gått frå ein kamp for rettferd til lørdagsunderhaldning. Når det blir laga reality-shows med homofile menn så slår det meg at homofili som undertrykt og diskriminert gruppe er historie. Men det ender ikkje der, vi skal alle reise oss med applaus for dei homofile, det skal bli bedre å være homofil enn heterofil ... Frå einsam i skapet til kjendis i Oslo. Kunne vi ha klart oss halvveges?
Kjendis-status for homokulturen er sikkert bra for somme. Men er det bra for alle? For dei som kanskje ikkje vil ut av skapet, for dei som vil ut, men ikkje lenger enn eins eige hus. Er det bra for dei som er i tvil. Er det bra med ein seksuell forbrukarkultur der ein kan prøve litt av kvart?
Eg er rask med å legge til (før dei første råtne egg kjem flygande) at eg veit ikkje, dette er vanskeleg. Homofili som noko personleg, biologisk og psykologisk er blitt politikk og kulturkamp. Det som var kompleks før er ikkje blitt mindre vanskeleg no. Gamle tabu er bytt ut med nye. No kan alle snakke om homofili, men ingen kan stille kritiske spørsmål. Prøv i neste middagsselskap å sei at homofili no er blitt ein trend, og sjå kva som skjer.
Det som slår meg i alle fall er: Kor heltemodig er det å slåss for dei homofile sine rettar, la oss seie, i NRK i dag? Den gong dette var snakk om verkeleg blodig urett - då var verken UH eller eg ute å svingte sverdet. Ta med deg regnbueflagget og rop om fred og rettferd for dei homofile i dag og du er på trygg grunn i det offentlige rom.
Homofili er no blitt trendy popkultur, og UH er enda eit parti som no trur at dette gir dei ein premie i det norske Hollywood - Grünerløkka, Akersgata og Marienlyst - heretter kalt 'Grakerlyst', ein pop-medieverden i sin eigen sjølvforelska bane i Oslogryta.
Det Høgre burde tenkje over er: om dei gjer kur til Grakerlyst - kvar blir dei konservative verdiane av? Skal enda eit parti konkurrere med SV, V, AP, SP om dei sofaradikale i Grakerlyst? Fint, men her kjem FrP og KrF inn frå høgre kant. Og Høgre sjølv går i spagat. Stakkars tantene, og stakkars vestlandsentrepenøren. UH har akkurat lagt ein open firefelts motorveg framfor KrF inn i valgkampen. Og dei ber på ein tikkande bombe som dei i verste fall tek med seg inn i moderpartiet. Eg har ein mistanke om at UH ikkje her freistar vere taktiske og hjelpe KrF fram som regjeringspartnar ...
Toppen er at "Vi samarbeider mye med Fr.p. Men i innvandring, økonomisk styring og ansvar kontra populisme, står vi langt fra hverandre," seier Unge Høgre-leiar Torbjørn Røe Isaksen til Aftenposten i dag. Mon det?
Men så er det forskjell på populisme, det er den dumme dumme, som den dei likar som bur utanfor Grakerlyst, køyrer kanskje drosje, kanskje er på gamleheim, kanskje lastebilsjåfør, danskebåten, dei som ikkje forstår kva Fredrik Skavlan seier eller kvifor ein ler av Harald Eia, eller kanskjer er dei heilt vanlege folk - ikkje veit eg...
Den andre typen populisme vil aldri bli identifisert som populisme fordi dette er verdiane til dei som definerer populismen - dei rett-tenkande i Grakerlyst med vinløv i håret. Gjerne på venstresida. Synd for Norge at vi berre har rom for eitt Grakerlyst for dei rett-tenkande. Og desse har no monopol. Og no har enda eit (ungdoms) parti blitt med i monopolpopulismen. Trygt og godt å være med på verdimonopolet frå statskanalen til Akersgata - men for eit liberalt parti?! Kanskje blei det for lite mot i UH... tøft å stå utanfor Grakerlyst i desse dagar. Lunt innafor. Kanskje har dei ikkje vore utanfor bygrensa på ei stund heller? Trur det er slik.
Håper Høgre har forstand til å stå imot. Forstand til å sjå at Grakerlyst er trolaust, dei er alltid færre enn ein trur, at dei alltid vil foretrekke føleri like kommersialisert og flatt som Dagbladet foretrekker pupper på forsida. Grakerlyst er like oppriktig som den pubertale innlevelse i reality shows og fred på jord, mellom promp og prakt. Det Høgre investerer i Grakerlyst gir ikkje avkastning. Dei får ikkje igjen innsatsen eingong. Nivelleringa er som inflasjonen - enda ein naken pupp, enda kortare horisont, enda eit tabu, eller gårsdagens tabu ein gong til, og ein gong til... Det er ikkje plass til alle partia i denne malstraumen.
Grakerlyst er intellektuelt i fritt fall, med Dagbladet og NRK spent for vogna. Politikk, underhaldning og media, i spann med dei unge gatekorrekte med den 'livsviktige' kapitalen: trendpopkulturen for Narcissusane. Det homofile ikonet i sine flotte klær og sine manerer får meg til å tenke på Narcissus. Dei er ikkje aleine, kanskje er det slik kjendisane kjenner seg, stirrande ør ned i vatnet. Media er vass-spegelen idag, aggressiv i alle heimar og alle kioskar. Som kjente døde Narcissus av sorg over ikkje å kunne eie bildet av seg sjølv. Det var berre eit bilde.
Det er samling foran spegelen. Istaden for å ta veljarane ut av 'forfengelighetens marked' har media og politikk hoppa etter. Kommersialisert som brusreklamen for Sprite: "Thirst is nothing, image is everything".
Ta Aftenposten med i same slengen. Kortare artiklar for kvart år. Seriøse media er no snart heilt borte i Norge. Alt er underhaldning. "Image is everything". Verda - røyndomen - er blitt notisstoff. Urbanistane med Erling Fossen og co, ein lita samling kafeintellektuelle som har lite tid til å sitt på kafe, er i ein annan divisjon, dei er regionale og urbane samfunnsbyggarar, entrepenørar. Tenkjer meir på kva dei har i hovudet enn korleis dei kler seg.
Grakerlyst tenkjer ikkje verken regionalisering, eller offentlige rom, drøftar verken geopolitikk eller nasjonale interesser. Grakerlysts verdiar er like tamme og søtladne som ein lunken kaffe latte med vindaugsplass og Lørdagsdagbladet. Høgre vil ikkje vinne stemmer i Grakerlyst det blir Grakerlyst som vinn stemmer fra Høgre.
UH leiaren seier dei er forskjellig frå FrP i den økonomiske politikken?! Og kva så?! Problemet for Høgre er ikkje at dei er ueinge med FrP i den økonomiske politikken - men at AP for lang tid siden er einige med Høgre sin. Dvs dei tok den langt på veg over. Høgra mista monopolet på restriktive finansar og eit ope samfunn. Sjølv med SV i regjering vil endringane for det meste bli symbolske. Det blir ingen renasjonalisering, det blir inga avikling av EØS, det blir ikkje priskontroll osv. Det Høgre dermed har att er eit sett med verdiar. Flyttar Unge Høgre inn i Grakerlyst er det vanskeleg å sjå kva som då er att. Trur Høgre at det berre er KrF-veljarar som synes familien er viktig? Trur UH at ein time lenger ope på RIMI gir dei ein ny vår?
Det finnst håp. Høgre sin leiar, Erna Solberg har utfordra det multikulturelle samfunnet sine dogmer - ein av Grakerlyst sine hjartesaker. Her syner ho veg, sjølv om ho er ein praktikar og ingen ideolog, og ho lukkast ikkje like godt med å formulere ein verdiprofil basert på hennar gode praktikum.
Unge Høgre sin kjekke leiar i Aftenposten, med flott bilde på cognac- og cigarbar, han er ikkje redd for det multikulturelle samfunn; porno, spill og alkohol - dette er verdidebatt, får vi vite. Tru kva pakistanaren på hjørnet meiner, den driftige familiemannen som Høgre tidligare har inviterte på fest fordi dei hadde noko til felles?
Medan UH stig ned i Grakerlyst bar til applaus (og med kanskje litt rå latter bak i ein krok) - blir Høgre sittande på bar bakke?
Så det er dette vi treng? Meir alkohol, porno og pengespill? Den nye verdidebatten, helsing UH? Dette er sakene som skal gi retning på landet, og som i demokratiet sitt namn 100 år etter vi fekk det heile i fanget skal løftast fram som prov på kva det heile var verdt.
Kvart fjerde år skal kursen settast, av oss alle. Høgtideleg. Det er slikt dei står i kilometer lang kø i Afrika eller risikerer livet for i Irak for å vere med på når det ein sjeldan gong skjer. Tilbake til Oslo. 'Pornospritogspill' er lite respekt for det filigransarbeidet som er gjort og den kapital som er betalt inn av mange veljarar før oss, mange skikkelege politikarar óg.
Greit med åpningstider, porno og pengespill. Det er meiningar dei har rett til. Kjør i veg. Mein kva de vil, men kall ikkje dette verdidebatt, og kall det ikkje konservativt. Tru heller ikkje at de er strategar. De er det motsette, de diltar etter flokken. Strategane sit ein annan stad og ler rått.
UH vil ha KrF som hovedmotstandar, dei slenger inn homoadopsjon på verdilista i same slengen så er ein trygg. Det er for "å sette barna i sentrum", seier dei. Eg mistenkjer at det er dei homofile som her blir sett i sentrum. Var ein oppttatt av barna ville ein gjere det heilt sentrale skilje mellom biologiske barn og andre. Adoptivbarn som ikkje er biologiske barn har best av ein mor og far. Ser at ei meiningsmåling viser at det er eit lite fleirtal for adopsjon for homofile par; eg lurer på korleis spørsmålet var stilt? Fokus var nok på dei homofile. Spør ein om adoptivbarn bør har rett til både ei mor og ein far, ville kanskje resultatet blitt anleis.
Kan det være andre motiv enn barnet sitt beste? Unge-Høgre leiaren blir avbilda i avisa med whisky-flaske på kafebordet - populært 'accessory' i valgkampen. Har homofili fått same status som kafekultur og whisky? Det synes lite ansvarlig å viser seg fram med whisky-flakse på kafeen for ein ungdompolitikar. Det fungerer godt på Grünerløkka, men kor mange der vil stemme på Høgre?
Pasjon for dei homofile - men 50.000 spilleavhengige og hundretusener av barn og vaksne som lir under spill og alkohol får meir whisky og nattåpe pubar. UH sitt engasjement er selektivt. Kan det være noko med kva som er trendy?
Det er greit, eg er for fridom for den einskilde. Folk må gjere som dei vil, vere den dei vil. To menn som kysser kvarandre under eit tre i parken får ikkje meg til å gripe etter ein småstein. Greit. Eg skulle om eg hadde mot til det, stilt meg mellom steinen og dei to, om så var. Men eg vil aldri like synet. Og de må ha meg unskyldt, men eg har ei kjensle av at det er akkurat det homo-aktivistane vil tvinge fram. Dei vil ha eit samfunn der vi skal like synet av to menn som kliner i parken.
Bak dette ligg det ein kulturkamp. Rettigheiter og krav om slike er no berre fasaden. Ikkje har eg svaret på kvifor vi er skapt som vi er, men eg nektar for at det er heterofile som skal gå rundt med dårleg samvit for ikkje å heilt like synet eller tanken på homofil samliv og sex. Her kan vi ikkje tvingast. Vi kan lære og forstå at vi er forskjellige, og vi kan forsone oss med det. Vi kan akseptere mangfald, gi grunnleggande rettar til alle; men vi kan ikkje endre eit biologisk instinkt - som også er mykje meir enn eit biologisk instinkt, det er ein viktig tråd i den kulturelle veven som held samfunnet saman. Dette er også ein rett. Den har eit sterkare mandat. Det ligg ein kjerne i livet ein stad i samlivet mellom mann og kvinne. Kanskje er det religiøst, kanskje ikkje. Det er vår fridom å tru kva ein vil. Ein kan legge mykje i det. Det er mystikk. Det er ein kjelde der livet kjem til men vi veit ikkje frå kva. Adopsjon kan ikkje endre dette grunnleggande faktum.
Har whisky, vin og homofile rettar blitt valgflesk - men servert som fettuccine? Dei homofile er kanskje ikkje så mange men dei er viktige meiningsberarar og markørar. Eg er usikker på kor heltemodig det er å kjempe for dei homofile rettane. Dette har gått frå ein kamp for rettferd til lørdagsunderhaldning. Når det blir laga reality-shows med homofile menn så slår det meg at homofili som undertrykt og diskriminert gruppe er historie. Men det ender ikkje der, vi skal alle reise oss med applaus for dei homofile, det skal bli bedre å være homofil enn heterofil ... Frå einsam i skapet til kjendis i Oslo. Kunne vi ha klart oss halvveges?
Kjendis-status for homokulturen er sikkert bra for somme. Men er det bra for alle? For dei som kanskje ikkje vil ut av skapet, for dei som vil ut, men ikkje lenger enn eins eige hus. Er det bra for dei som er i tvil. Er det bra med ein seksuell forbrukarkultur der ein kan prøve litt av kvart?
Eg er rask med å legge til (før dei første råtne egg kjem flygande) at eg veit ikkje, dette er vanskeleg. Homofili som noko personleg, biologisk og psykologisk er blitt politikk og kulturkamp. Det som var kompleks før er ikkje blitt mindre vanskeleg no. Gamle tabu er bytt ut med nye. No kan alle snakke om homofili, men ingen kan stille kritiske spørsmål. Prøv i neste middagsselskap å sei at homofili no er blitt ein trend, og sjå kva som skjer.
Det som slår meg i alle fall er: Kor heltemodig er det å slåss for dei homofile sine rettar, la oss seie, i NRK i dag? Den gong dette var snakk om verkeleg blodig urett - då var verken UH eller eg ute å svingte sverdet. Ta med deg regnbueflagget og rop om fred og rettferd for dei homofile i dag og du er på trygg grunn i det offentlige rom.
Homofili er no blitt trendy popkultur, og UH er enda eit parti som no trur at dette gir dei ein premie i det norske Hollywood - Grünerløkka, Akersgata og Marienlyst - heretter kalt 'Grakerlyst', ein pop-medieverden i sin eigen sjølvforelska bane i Oslogryta.
Det Høgre burde tenkje over er: om dei gjer kur til Grakerlyst - kvar blir dei konservative verdiane av? Skal enda eit parti konkurrere med SV, V, AP, SP om dei sofaradikale i Grakerlyst? Fint, men her kjem FrP og KrF inn frå høgre kant. Og Høgre sjølv går i spagat. Stakkars tantene, og stakkars vestlandsentrepenøren. UH har akkurat lagt ein open firefelts motorveg framfor KrF inn i valgkampen. Og dei ber på ein tikkande bombe som dei i verste fall tek med seg inn i moderpartiet. Eg har ein mistanke om at UH ikkje her freistar vere taktiske og hjelpe KrF fram som regjeringspartnar ...
Toppen er at "Vi samarbeider mye med Fr.p. Men i innvandring, økonomisk styring og ansvar kontra populisme, står vi langt fra hverandre," seier Unge Høgre-leiar Torbjørn Røe Isaksen til Aftenposten i dag. Mon det?
Men så er det forskjell på populisme, det er den dumme dumme, som den dei likar som bur utanfor Grakerlyst, køyrer kanskje drosje, kanskje er på gamleheim, kanskje lastebilsjåfør, danskebåten, dei som ikkje forstår kva Fredrik Skavlan seier eller kvifor ein ler av Harald Eia, eller kanskjer er dei heilt vanlege folk - ikkje veit eg...
Den andre typen populisme vil aldri bli identifisert som populisme fordi dette er verdiane til dei som definerer populismen - dei rett-tenkande i Grakerlyst med vinløv i håret. Gjerne på venstresida. Synd for Norge at vi berre har rom for eitt Grakerlyst for dei rett-tenkande. Og desse har no monopol. Og no har enda eit (ungdoms) parti blitt med i monopolpopulismen. Trygt og godt å være med på verdimonopolet frå statskanalen til Akersgata - men for eit liberalt parti?! Kanskje blei det for lite mot i UH... tøft å stå utanfor Grakerlyst i desse dagar. Lunt innafor. Kanskje har dei ikkje vore utanfor bygrensa på ei stund heller? Trur det er slik.
Håper Høgre har forstand til å stå imot. Forstand til å sjå at Grakerlyst er trolaust, dei er alltid færre enn ein trur, at dei alltid vil foretrekke føleri like kommersialisert og flatt som Dagbladet foretrekker pupper på forsida. Grakerlyst er like oppriktig som den pubertale innlevelse i reality shows og fred på jord, mellom promp og prakt. Det Høgre investerer i Grakerlyst gir ikkje avkastning. Dei får ikkje igjen innsatsen eingong. Nivelleringa er som inflasjonen - enda ein naken pupp, enda kortare horisont, enda eit tabu, eller gårsdagens tabu ein gong til, og ein gong til... Det er ikkje plass til alle partia i denne malstraumen.
Grakerlyst er intellektuelt i fritt fall, med Dagbladet og NRK spent for vogna. Politikk, underhaldning og media, i spann med dei unge gatekorrekte med den 'livsviktige' kapitalen: trendpopkulturen for Narcissusane. Det homofile ikonet i sine flotte klær og sine manerer får meg til å tenke på Narcissus. Dei er ikkje aleine, kanskje er det slik kjendisane kjenner seg, stirrande ør ned i vatnet. Media er vass-spegelen idag, aggressiv i alle heimar og alle kioskar. Som kjente døde Narcissus av sorg over ikkje å kunne eie bildet av seg sjølv. Det var berre eit bilde.
Det er samling foran spegelen. Istaden for å ta veljarane ut av 'forfengelighetens marked' har media og politikk hoppa etter. Kommersialisert som brusreklamen for Sprite: "Thirst is nothing, image is everything".
Ta Aftenposten med i same slengen. Kortare artiklar for kvart år. Seriøse media er no snart heilt borte i Norge. Alt er underhaldning. "Image is everything". Verda - røyndomen - er blitt notisstoff. Urbanistane med Erling Fossen og co, ein lita samling kafeintellektuelle som har lite tid til å sitt på kafe, er i ein annan divisjon, dei er regionale og urbane samfunnsbyggarar, entrepenørar. Tenkjer meir på kva dei har i hovudet enn korleis dei kler seg.
Grakerlyst tenkjer ikkje verken regionalisering, eller offentlige rom, drøftar verken geopolitikk eller nasjonale interesser. Grakerlysts verdiar er like tamme og søtladne som ein lunken kaffe latte med vindaugsplass og Lørdagsdagbladet. Høgre vil ikkje vinne stemmer i Grakerlyst det blir Grakerlyst som vinn stemmer fra Høgre.
UH leiaren seier dei er forskjellig frå FrP i den økonomiske politikken?! Og kva så?! Problemet for Høgre er ikkje at dei er ueinge med FrP i den økonomiske politikken - men at AP for lang tid siden er einige med Høgre sin. Dvs dei tok den langt på veg over. Høgra mista monopolet på restriktive finansar og eit ope samfunn. Sjølv med SV i regjering vil endringane for det meste bli symbolske. Det blir ingen renasjonalisering, det blir inga avikling av EØS, det blir ikkje priskontroll osv. Det Høgre dermed har att er eit sett med verdiar. Flyttar Unge Høgre inn i Grakerlyst er det vanskeleg å sjå kva som då er att. Trur Høgre at det berre er KrF-veljarar som synes familien er viktig? Trur UH at ein time lenger ope på RIMI gir dei ein ny vår?
Det finnst håp. Høgre sin leiar, Erna Solberg har utfordra det multikulturelle samfunnet sine dogmer - ein av Grakerlyst sine hjartesaker. Her syner ho veg, sjølv om ho er ein praktikar og ingen ideolog, og ho lukkast ikkje like godt med å formulere ein verdiprofil basert på hennar gode praktikum.
Unge Høgre sin kjekke leiar i Aftenposten, med flott bilde på cognac- og cigarbar, han er ikkje redd for det multikulturelle samfunn; porno, spill og alkohol - dette er verdidebatt, får vi vite. Tru kva pakistanaren på hjørnet meiner, den driftige familiemannen som Høgre tidligare har inviterte på fest fordi dei hadde noko til felles?
Medan UH stig ned i Grakerlyst bar til applaus (og med kanskje litt rå latter bak i ein krok) - blir Høgre sittande på bar bakke?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
