Høyreekstremkristenfundamentalisme

Kristen, konservativ og ekstrem?

"Kristne høyreekstremister møter motbør i Senatet" er undertittelen på Gunnar Hultgreens kommentar i Dagbladet i går mandag. Hultgreen refererer til nominasjonen av John Bolton til USAs nye FN-ambassadør. Bolton er "uforutsigbar bølle", "en diplomatisk neandertaler", "en aggressiv høyreavviker", fra de "kristne høyreekstremistene" og til slutt: "Årsaken er at de kristenkonservative pressgruppene har enorm makt og påvirkning. Det som nå skjer i Senatet og i Representantenes hus, kan være starten på at demokratene manner seg opp til å ta et oppgjør med nykristne ekstremister i amerikansk politikk".

En aner en slags propaganda-aktig panikk. Hvorfor en slik opphopning av fy-ord? Begrepsbruk er maktbruk.

Noen dager før, i VG, finner vi tittelen "Tyske høyreekstremister får ikke marsjere" - dette handlet selvsagt ikke om kristenkonservative men om nynazister. Eller tidligere i år skrev Nettavisen om noen fra Ku Klux Klan som talte til høyreekstreme i Sverige. Antirasistisk senter i Norge mener det er ca 50 aktive høyreekstreme i Norge.

Spør en 15 åring om noen år hva en ekstremist er, og du vil få som svar "de kristenåkonservative å nazister å sånn", kanskje husker de også bin Laden...

Hvorfor er en kristen på høyresiden i politikken så lett en ekstremist eller fundamentalist? Ville du kalle Kristin Halvorsen venstreekstrem? Blir hun det i norsk media? Selv ikke Folkvord i RV ville få en slik merkelapp. Hva med "Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring"? De har en rimelig radikal agenda, jeg vil si revolusjonær. Eller hva med "Arbeiderpartiets landskvinnekonferanse" som vil utvide grensene for selvbestemt abort fra 12 til 16 uker? Uansett hva en måtte mene om disse sakene, de er ganske dramatiske, men ingen vil vel kalle noen av disse for venstreekstremister? Men en som er like engasjert på motsatt side beskrives regelmessig som ekstremist eller fundamentalist.

Der er mange definisjoner av ekstremisme: kompromissløshet; bokstavtro; ofte knyttet til ekstreme metoder, ofte til vold for å oppnå politiske og sosiale endringer. Viktigst er det at det er noe som skiller dem fra oss. De ekstreme spiller et annet spill, de har meldt seg ut, det er en trussel mot oss, og snublende nær, det er legitimt å legge visse begrenseninger på dem. Først kanskje kun de uformelle og usynlige, så kanskje om anledningen byr seg ....

Dette er ingen spøk. I noen land har en lover mot politisk ekstremisme, de kan kanskje overåkes, i det fleste er betegnelsen en brennmerking. Aner vi et lite forsøk fra de rett-tenkende på å balansere framstillingen av den islamske fundamentalismen de siste årene? Joda, det er der det ligger, verdensbilde fra venstresida og de kafe-liberale er truet. Bush slåss for frihet og demokrati i den fattige verden og den vakre Orienten kan ikke lenger skjule sin politiske og moralske fallitt; selvmordsbombere, hat, undertrykking, terror og fundamentalisme. 'De andre' er ikke lenger åpenbart 'bedre' enn oss i Vesten. Retorikken mot de typisk Vestlige må derfor trappes opp, tenker venstresiden og de liberale verdensdrømerne. Jo mer de 'høyrekristneekstreme' vil fremme vestlige verdier i den tredje verden, jo mer vil europeisk venstreside demonisere dem. Et verdensbilde står for fall. Dette går til kjernen på den revoulsjonære, subversive tradisjon i Vesten. Vesten som årsak til verdens lidelse...

Det finnes en lang tradisjon for å kalle et mindretall for ekstreme. Dette er politikk. Det er avantgarden som vil definere seg som sentrum og baktroppen med sine røtter i historia som avvikere. Media skulle ikke spille dette spillet. Den politiske debatten skulle handle om hva en mener er galt i en sak og ikke hvor langt ut til høyre eller venstre en mener motstanderen er.

Det finnes også en tradisjon for å kalle dem som virkelig tror på noe for ekstreme. Hva de enn tror på. Jesus for eksempel. Han gikk som kjent ikke med på noe kompromiss med Pilatus. Ellers var han kjent som mild og tilgivende, med et radikalt sosialt og åndelig program - Vestens individualisme, men elsk din neste! Sprengstoff for både høyre og venstresiden i politikken all tid sida.

Ikke utenkelig at Dagbladets korrespondent ville kalt også ham for kristenekstremist. Jeg tror nemlig ikke Jesus ville vært særlig kompromissvillig i abortsaken.

Et hint om hvorfor konservative er blitt fritt vilt fant jeg i en kommentar av Daniel Henninger, en av redaktørene i Wall Street Journal.

"[he] cites left-wing philosopher Herbert Marcuse (who taught at Columbia, Harvard and Brandeis) urging liberals back then to practice active "intolerance against movements from the Right" in the name of "liberating tolerance." Thus, for example, liberal academics would vote to deny tenure for conservative colleagues -- and still do -- believing that this is a morally mandated act."

KrF må sjelve i buksene, hvor langt fram er det før KrFs med sine standpunkter settes i kristenekstremistbåsen av medias rett-tenkende? Det er rett rundt hjørnet, og selv om vi ikke er der ennå er det sannsynlig at trusselen føles allerede og slik former norsk offentlighet og politikk.

Ikke minst fordi mye av fornyelsen i denne delen av politikken nå kommer fra konservative krefter, etter en generasjon med kristensosialisme og trendy intellektuell kristentvil. For det er dette det dreier seg om nå - en revitalisering av konservativ tenkning. Dette finnes nok også i Norge, der ute. Men hvem vil våge å trekke dette inn i politikken? På en måte en takknemlig oppgave siden en får drahjelp av NRK og Akersgata - så det blir tydelig alternativ. Men Bondeviks parti, det kompromissvillige KrF er ikke i stand til dette. Valgerd med rødvin og Kjell Magne med sigar markerte sluttsatsen - og hvilken suksess: to regjeringer. Men dette er et KrF fra et annet og eldre klima enn det klima vi nå går inn i. KrF må nå trekke på en konservativ revitalisering som har allmenne trekk, som er folkelig, og ikke den sekteriske som har vært der hele tiden.