P3 rølp fortsetter

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å driver P3 overvåkning, men det skjer når jeg kjører bil at radioen står på og som den rastløse person jeg er zapper jeg mellom kanalene.

Sist lørdag, en gang mellom 13-15.00 er jeg innom P3 tre ganger mellom forskjellige ærend, men zapper raskt videre. Her er grunnen til det:

1. gang: Et slags radioteater har lange dialoger om "penismelkarane", og andre navn med lignende referanser til underlivet.
2. gang: En programleder forklarer at han nå skal spille på rompehullet sitt.
3. gang: To andre diskuterer tiss, om det er forskjell på barnetiss og fylliktiss osv.

Dette er prime time radio for barn og unge. Og jeg er tvunget til å finansiere det.

NRK P3-rølp om Israel

Osenbanden 10.11.2006 kl 16-17 hadde et innslag om Israel som inneholder oppfordring til vold og hat, ja utrolig nok folkemord.

Anledningen er en av Israels aksjoner i Gaza som følge av rakettbeskytning fra palistinske militser, der den israelske hæren bruker artilleri mot en sivil bolig. Dette forårsaket mange sivile døde og sårede, og ble beklaget av israel.

Her er sitater fra P3 sending:

"Se til helvete å innrømme det ... hva slags stat er det da ... er ikke stat nok til å innrømme folkemord en gang ... Tyskland er skikkelig stat: 'ja vi gjorde det, men det skal ikke gjenta seg'. Men Israel: 'it wasn't me' ... hva slags stat er det da...? ... jeg sier ikke at palestinerne er noen uskyldige små kaniner, men de slåss jo mot Satan sjøl her ... Til og med 'Hi man' må jo skyte noe folk for å slå Skeletor, ikke sant? ... Hva med å lirke litt pulver opp i drikkevannet til de helvetes israelerne?"

Her rettferdiggjøres mord på uskyldige sivile israelere, her sammenlignes Israel med Satan, og til sist foreslås det et folkemord. Det er ikke sannsynlig at en norsk lytter setter noe av dette i verk - men det kan ikke utelukkes. Synagogen i Oslo har nylig blitt beskutt, og e-tjenesten har varslet om terrortrusler. Det er ikke urimelig å tro at slike uttalelser kan bidra til at denne volden mot jøder i Norge nå ser ut til å øke. Dessuten skaper slik hets et fryktelig klima for debatt og forståelse. Sist men ikke minst, slik hatjournalistikk er rett og slett ikke lov, jf rasismeparagrafen:

Straffelovens §135a

"Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen
meddelelse, herunder ved bruk av symboler, som framsettes offentlig eller på
annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat,
forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av
deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske
opprinnelse. [...]

På samme måte straffes den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første ledd. "

Vi er nå tydeligvis inne i en periode der det synes å være stadig mer fritt fram for Israel-hets som nå knapt kan gå lenger uten å si rett ut at Israel må utslettes. Det er også verdt å nevne at programlederens hysteriske og aggressive stemmeleie der hetsen så og si spyttes ut, gav hele innslaget et virkelig mørkt og ekkelt preg.

Ifølge Propaganda forsvarer kanalsjef Marius Lillelien innslaget, og sier det er en kommentar i et subjektivt aktualitetsprogram. – Hensikten er å vise hvor urimelig det er å omtale et angrep på 18 sivile som en teknisk feil, sier Lillelien til Dagbladet.

Etter en slik målestokk er det nå fritt fram for hat og oppfordringer til drap og folkemord i media så lenge det er "subjektivt".

Dette er helt uakseptabelt uansett hva en måtte mene om konflikten mellom Israel og palestinerne. En ting som er påfallende i P3's innslag er de mange referansene til at Israel ikke er en skikkelig stat, noe som var Jostein Gaarders tema i hans famøse kronikk i Aftenposten. Dette styrker kritikken av at Gaarder og senere Hylland Eriksen her leflet med farlige krefter. Gaarders kronikk hadde også et emosjonelt og repeterende preg og gav gjennom sin grunnleggende kritikk av statens eksistens og hans rettferdiggjøring av en 'avvikling' av staten, koblet med en fordomsfull forståelse av Israel som et religiøst prosjek, vært med å skape grobunn for slike mer rabiate utspill som vi har sett nå i P3.

Kommentarene fra programleder er ikke bare ondsinnet og hatsk det er stupid og ignorant. Det som er er skjerpende er at dette er en ungdomskanal. Er det slik at unge mennesker ikke lenger skal få servert noe saklig, må det være rølpe-radio for alle slags tema? Dessverre ser det ut til P3 ønsker å være nettopp dette. Saken er klaget inn for Kringkastingsrådet som hadde saken til behandling torsdag 14 desember der Kringkastingssjefen beklaget innslaget og sa det aldri skulle vært sendt.

Georgias sjebne; konsekvenser for Norge?

Mens nyhetsbildet er fullt av så mye annet, får Russland herje som de vil med sin lille nabo i sør. Georgiske myndigheter arresterte fire menn de mener er spioner for Russland. Selv om de fire nå er frigitt - etter russisk sabelrasling - har truslene og reaksjonene fra Russland ikke avtatt. Tvert om. Georgias uavhengighet står i fare.
Først og fremst har RUssland stengt grensene for handel og pengetransaksjoner. Dvs at de tusener av georgiere som arbeider i RUssland ikke får sendt penger til sine familier. Georgia er avhengig av handel og arbeid i Russland og de økonomiske konsekvensene kan bli dramatiske for den politiske stabiliteten i landet. IHT her.
For ikke lenge siden forbød Russland import av georgisk vin, som er landets kanskje viktigste eksportvare. Russland sier deres militære baser i områder er i høy beredskap.
Samtidig har Nato gitt et vagt avventende signal om Georgia kan forhandle om medlemsskap. Landet har fått tilbud om en såkalt "Intensified Dialogue". De rykker litt fram i køene - ute i venterommet. Se Nato her.
Reaksjonene fra vest er få og spede. Hvilke tanker gjør en seg i UD til dette? Ingenting offentlig ennå. De har for eksempel en pressemelding som fordømmer maktovertagelsen i Thailand; som omtaler Raftoprisen til en vietnameser, og en om Sri Lanka m.m. men ikke noe om Russlands hardkjør mot Georgia som i verste fall kan eksalere ytterligere. Det er ingen trøst i EUs reaksjoner. De er like tamme. EU oppfordrer til "dialog".

Som et lite land inntil Russland ville jeg ikke bare fulgt nøye med, men tenkt grundig over hvordan vi kan plassere oss for å sikre at Norge ikke kommer i en lignende situasjon en gang i framtida. (Joda, jeg forstår at Norge ikke betyr det samme for Russland som Ukraine og Georgia, men det er naivt ikke å tro at om en interessekonflikt skulle oppstå så vil Russland kunne bruke et tilsvarende makt-arsenal, om det da i det hele er nødvendig overfor et land med en så "forutseende utenriksledelse" som Norge: kanskje vil vi bøye etter lenge før presset setter inn og slik holde fasaden?)

Nei, en ting er å avklare gråsoneproblematikken i nord, slik utenriksministeren forsøker, en annen sak er å sikre vår europeiske, men først og fremst atlantiske tilknytning.

En småstats utenrikspolitikk i tabloidformat

Det er vi som oppfører oss som "det utvalgte folk" - moralens vokter og verdens frelser. Vi er småstaten; vi som har funnet det lovede land, som forvalter ordet, sannheten, pakten, freden og rettferdigheten - men som ikke lenger klarer å holde seg med kvalitetsmedia. For den som har funnet Kaanan, om det er på bedehuset eller i Akersgata, er tabloidformatet nok.

En av israelskritikkens fanebærere, Harald Stanghelle, og en av dem som kanskje har påført Israel mest skade i Norge, skriver igjen i Aftenposten. Denne gang forsøker han ta observatørens rolle: Israels ambassadør er sår, (tenk at hun kunne kritisere kongehuset!). At Norge er blitt et av Europas mest Israelsfiendtlige land har de kun seg selv å takke, mener han. De valgte nemlig en regjering av "høyrekreftene" i 1996, som så brøt med Oslo-prosessen (vår prosess!) og Norge har dermed måttet ta de skritt som er nødvendig - slik ser det ut fra Aftenpostens redaktørstol. Dette er sakligheten selv; formalisme og moralisme forenes i politikk. Vi har rett, og slik er det.

Hvor er selvkritikken? Bare litt? Ikke engang en antydning om at kanskje er det noe mørkt i Norge som har bidratt og som er urimelig, noe svart inne i Dovregubbens hall. Ikke et pip om voldstrangen som ulmer i retorikkens overflate særlig blant mange muslimer. Her unnskyldes aldri vold hvis det ikke kan rettferdiggjøres av USA eller Israels aggresjon. Man strekker seg langt for å forstå mangelen på vestlige verdier, mangel på frihet, gjerne barbariet, og i denne gymnastiske øvelsen synes mange å finne noe liberalt, solidarisk. Bare vi er solidariske med de svake mot de sterke, mot makta, mot kapitalen, mot den verden der vi selv er ubetydelige, er det det samme hvem.

I dagens klima med økende terrorfare, aggresjon og ekstremisme fra islamske fundamentalister i Israels region - og vår egen - skulle det være god grunn til at Israel føler seg truet, og at vi selv burde se det store bildet. Helheten der vi selv har en plass. Knapt noe land har bedre grunner til å være både hårsåre og aggressive. Hvorfor ikke litt selvkritikk? Kanskje har Israel et lite lite poeng? Men, nei.

Kanskje har vi investert for mye av småstatens kapital i midt-østen-prosessen, for mye i vårt verdensbilde, selvbilde? Ordet fra Norge skulle skape fred, forståelse og framgang.

Var det virkelig slik at Norge var pro-israelsk fram til Israel selv valgte en regjering som ikke trodde på (vår) Oslo-prosess?! Skiftet i Israelsk politikk på 90-tallet var langt mindre dramatisk enn det skiftet vi nå opplever i Norge. Det var egentlig en fortsettelse av en ambivalens som hadde vært i Israel lenge, også før og under Oslo-prosessen. I Norge ser vi derimot et alvorligere skifte. Og det er allerede passert. Vi ser fruktene etter lang tids propaganda fra Odd Karsten Tveit'er og andre. Vi ser en fattigdom i samtalen med oss selv om verden rundt oss. Vi ser reflekser som bare minner en om 30-tallets forvirring og feighet, der ønsket om å sikre Norges vel i et opprørt hav, berge seg selv fra den vonde og fremmede verden - at dette fløt i hop med selve agitasjonen fra de ekstreme, ute av stand til å skille ut det sentrale, det som på lang sikt trygger og styrker Norge.

Småstaten Norge i det postmoderne
Under agitatørene går en annen og dypere åre som har ansvar for at det har gått så langt og at til og med konservative og tidligere moderate liberale miljøer nå svinger kraftig over på den anti-israelske siden. Det er Norges småstats-rolle. Landet - det lille landet med så store tanker - er ikke med i EU og har ikke funnet seg selv i en tid da våre naboer finner sammen. Og vi kan heller ikke finne sammen utenfor. Nasjonalstaten synes lite potent, både økonomisk og politisk, ja over hele fjøla. Norge er etter vår beskyttede storhetstid i etterkrigstiden i drift.

Vi har derimot fryktelig med penger, men seg selv nok kan man dog ikke være. Så vi har valgt å være moralens vokter i verden. Det føles godt. Det er det stykket vi kan godt; det er der på symbolplanet vi kan høre hjemme i en verden der vi velmenende trives.

Pressen er småstatens skriver
Småstatsrollen er ikke ny, den er med oss fra 1814, 1905, WWI, 30-tallet og ja med røtter tilbake gjennom '400-årsnatta'. Pressa har vist oss det vakre og det vemmelige. Den illegale pressa under krigen. De var journalistane vi trengte. De fleste andre slapp lett unna oppgjeret etter krigen.

Mens Kong Haakon ennå var på flukt i Norge, og norske , franske og polske styrker slåss ved Narvik i mai 1940 skriver norske redaktører i sør i det okkuperte Norge at det nå etter at krigshandlingene utenfor stuedørene var over er det en "befrielse" å kommer inn i mer rolige forhold" (Sunnmørsposten 3.mai 1940):

"I fredstid har det alltid vært den beste forståelse mellom vår bys befolkning og de tyskere som så ofte har besøkt oss. Når alt kommer til alt, må det vel sies at den behandling vår by har fått under krigen kunne vært værre...Byens befolkning og distriktene vil sikkert oppptre med lojalitet og skjønnsomhet overfor det nye styre og gjøre sitt beste hver i sitt yrke for at alt kan gå i så normalt gjenge som mulig".

Samme dag dro første av mange båtar med flyktningar fra Ålesund vest over havet. Det var allerede mange som så annerledes på saken enn Sunnmørsposten.

Den samme umulige fornuft så en også i Bergen og Oslo. Natt til 14 april forsøkte noen unggutter å sprenge Lysaker­brua på vegen ut til Fornebu. Dette opprørte borgerskapet i det okkuperte Oslo. Kongen var på flukt, norske soldatar falt mens Aftenposten og andre fordømte handlinga. Vi fikk "ro og orden"-lina. Den samme fornuft råder i redaksjonen i Bergen Tidende: Den 12 april står det på lederplass:

"Vi har ikke fra den tyske overkommandoen hørt nogen besværinger over befolk­ningens holdning, tyskerne gjør også på sin side sitt aller beste for å hindre enhver friksjon. Det er ganske nødvendig at dette forhold opprettholdes og at følelsen av tillit vokser".

Det er ikke en gang kommet klage fra okkupantene, så sterk er selvsensuren. Vi er de lydige snusfornuftige okkuperte allerede 3 dager etter overfallet! Slik er en småstat.

I en annen liten stat, Israel, ville slik servilitet og forvirring være utenkelig. Men så er de da heller ingen småstat. Og så har de da også ungått okkupasjon og utryddelse.

Tross lysglimt, pressen var i front med en snusfornuft som gikk godt over streken til medløperi. Hvor mye betød ikke dette i holdningskampen? Hva skulle unge gutter tro som lurte på om de skulle ta seg fram til fronten, sabotere en bro eller ta seg over til England for å slåss videre?

Pressen fortsatte å være lydige formidlere av okkupantenes og nazistenes pressetjeneste gjennom hele krigen. Avisene ville holde det gående, og unngå å provosere fienden. Ironisk nok, det hjalp lite for en rekke av redaktørene som etter hvert ble skiftet ut med NS-redaktører.

Merkevaren Norge, en småstat finner seg til rette i det postmoderne
Fram til i dag. 'Fred er blitt det beste'; en må ikke provosere Islam. Forståelse krever nå som før bare prat, bare god vilje, og så gir det en skinnende samvittighet. Og væpnet med fredstanker blir enhver stakkar rettferdig når det kalles til strid og offer.

Dette selger, det trøster, det er en god vare, i dag er det blitt en merkevare, finfint passet inn i den postmoderne, relative, symbolpolitiske verden etter nasjonalstatens enhet. En merkevare for Norge. Dvs dette er vår identitet som holder utenforlandet sammen. Kanskje er det småstatens instinkter som holder oss sammen? Tenk den tanken en gang til! Kanskje er det vår selvgode småstatsmoralisme som er det eneste ikke-økonomiske argument for at Norge i dag skal ha en akteverdig følelse av samhold og enhet. Og til syvende og sist, i vår grensesprengte verden, det som holder det hele norske på plass: fortellingen om Norge, det som gjør at vi ikke stiller det grunnleggende opprivende spørsmålet hvorfor Norge, hvem er vi!?

Å være seg selv nok, er forkastelig. Men når man så velger seg utenforskap i Europa må en gjøre ekstra mye ut av verdens ondskap og elendighet, en må skaffe seg fiendebilder og troll som en kan samles mot. EU er ikke så anvendlig i det daglige. VI må jo ha EØS. EU passer mest som fiende i festlige anledninger som folkeavstemninger. Det utfordrer tross alt grunleggende økonomisk relasjoner som vi lever av. Selv Aftenpostens salong-radikalisme/liberalisme innser at Europas marked tross alt er fornuftig. Og fornuftige må vi være. EØS er Norges mest basale politiske kompromiss, den store grunnleggende enigheten om hvor Norges fundament skal plasseres i den nye verden. Det kan ikke rokkes. Det vil undergrave den politiske stabilitet og vår økonomi, og vi vil jo heller ikke være som Sveits - som rike konservative fjellbønder og bankfolk.

USA og Israel er den gode fiende, "de andre" i norsk politikk. Mens verden utfordres av barbari går vi løs på umoralen til verdens fremste sivilisasjoner. Ja, jeg mener selvsagt de nest fremste. I skrivende stund ruster Russland til krig mot Georgia. en annen liten stat i periferien av Europa. Vi kunne ikke bry oss mindre.

Du-journalistikken smelter sammen med småstatsidentiteten
Velkommen til det lille meg, og det lille vi. En interessant parallell kommer til syne når en minnes at Stanghelle var mannen som i sin tid i Dagbladet innførte 'du-journalistikken'. Dette er uten tvil et av de kommersielt mest suksessrike skifter som er gjort i media. Du-journalistikken kjennetegnes ved føleri og selvopptatthet og er tabloidformatets form og innhold raffinert, neste skritt er Se&Hør. Dagens USA- og Israelkritikk har noe av det samme ved seg, den fråtser i detaljer, fråtser i moralsk harme, spiller på en intim appell til dine følelser, unngår helhet og balanse; og til sist, den er til for å selge. "Neger jager naken greve med øks" og "Israel bombet ambulanser" er to produkter på same hylle. Ukritisk. Kravet til kritikk og faglighet synker ettersom etterspørselen stiger. Her dekkes et konsumbehov. Dette er 'godt stoff' for en ensom søkende utafor og tapt liten rik leser og for en ensom søkende utafor og tapt liten rik forvirret småstat. Lille meg og det lille vi.

Dette er en journalistikk som er falsk. Du-journalistikken var først ute, den omgår vår skrekkelige rikdom - aksepter den - ja går faktisk lenger, det er en journalistikk som fråtser i vår rikdom og konsum. Du-journalistikken pretenderer å være en kritisk stemme i forbrukersamfunnet men er ikke kritikk av en forbrukervare, det er en forbrukervare. Du-journalistikken er en forbrukervare som står utenfor kritikken. Samtidig sitter de pompøse redaktørene med sine mektige markedsavdelinger og krever respekt som den tredje statsmakt osv. Ja det er blitt en statsmakt - med legitimitet på linje med Lano, Se&Hør og Maarud potetgull.

Du-journalistikken har kun individ-nivået for øyet: hvordan kan du nyte mer, oftere, bedre? Her sies det som er ukorrekt å si på nasjonalt nivå. Skal en være politisk korrekt på samfunnsnivå må en si det motsatte av Du-journalistikken. Vi kunne kalle det 'den lille vi-journalistikken'. Gjerne et kongelige og pompøst vi slik ofte redaktører liker. Individet kan oppføre seg som en rølp foran realty TV, sikle over andres ulykke eller høystemt hylle vår egen prektighet. Men som nasjonalt fellesskap diskuterer vi verdier og etikk som om vi alle var klosterbrødre i en sekulær hellighet, en ridderorden med sine skinnende lanser og gapestokker for 'de andre'. Og en rekke medier klare balansen mellom de to utmerket. Det vakre og heslige mellom samme perm. Ikke noe problem. Verdikommisjonen og lignende (husker du 'det norske hus'?) er samme prosjekt fra en annen statsmakt.

Norge skal være moralens vokter, bidra med penger og være selv måteholden. Vår rolle i verden er egentlig vaklende uro, det store vi trer inn og holder orden for dem som trodde de var moderne, radikale, liberale, bla bla osv og at dette er Veien; men panikken og avgrunnen er like under.

Siden vi er så små, så rike og så utafor - fordi vi er så ubetydelige i realitetenes verden, så kaster vi oss på føleriet, det subversive, det sensasjonelle. "Barn funnet i container!", "Naken neger....", "Stone skammer seg over USA". Nå er Stanghelle i Aftenposten. Egentlig er det bildet av Norge vi ser. Det er ikke Stanghelles bedrift alene, langt i fra. (Kanskje er han kun en opportunist, som så mange er. Aftenposten er det i alle fall, deres ledere ha alltid (?) laget lærestykker i den gjennomsnitlige snusfornuft). Nei, dette er en bevegelse vi har sett lenge og som har helt andre røtter. Dette er småstaten. Og det er småstatens revitalisering. Småstaten Norge er det nye norske prosjektet som nå samler utenforlandet fra høyre til venstre. Det knyttes til det samme, søken etter identitet. Det handler om en venstreside i villrede etter murens fall. En nasjon i villrede etter etterkrigstidens vekst, etter den blomstringstid vi har hatt i sektor etter sektor.

Hvem er Guds utvalgte folk?
Hva er vårt neste prosjekt? Hvem er vi? Hold deg fast! Det er vi som er det utvalgte folk, det er vi som har funnet Kaanans land, det er vi som er forvaltere av rettferd, godhet og likehet. Det kan ikke, må ikke være annerledes. Hva ellers skal vi være her i utenforskapet? Var det ikke slik forvaltet vi bare petroleumsmilliarder i ensomhet. 'Det var en gang en baker, på en bitte liten øy ...' De nå gamle radikale med sine foreldre fra bedehuset har det i ryggmargen. De unge radikale, liberale blobeliralekjdlsf - begrepene har ingen mening lenger - har fått det med morsmelka og sutter videre på sin søte kaffe latte til koret stiger unisont fra hver sofa og barkrakk. Den gode harmen. Tryggheten i malstrømmen.

Den Gyntske Gaarder er norsk som Dovre
Hører du Gaarder!? Ibsen ler hånlig i sin grav over din og vår gyntske selvrettferdighet - du tok til og med av i høystemt prosa. (Er det noen sak?). Hvofor er det ingen som ler av deg? I Ibsen-året!? Det nasjonale epos om fortellerens mester, Peer Gynt, som skal frelse verden ved sin fortellerkunst, men som Ibsen avslører som selvgodhet. Kan det være at noen også ler av oss og vår selvopptatthet, våre pretensiøse moral - bak vår rygg? Peer - mannen som ønsker det uoppnåelige - og som drømmer om det, sier det, men sviker på veien mot det. Vil ikke ta vanskelige endelige valg, en fot begge steder. Styker er fortelling mellom drøm og virkelighet. Hans prosjekt kan skrelle av lag for lag. Men som vakler, sviker, skryter, søker trøst hos mor, og som i sin rikdom og sitt forbruk og ikke minst i vår massive dyrking av forbruk, rus og karneval i selv de mest radikale kretser og i hele vår offentlige samtale er overfladisk som alle andre, ja trolig mer. Dårekisten brettes ut i tabloidene og på TV hver dag. Og dette skal gjøres anstendig, rettferdig? Her må det sannelig en Peer Gynt til. I dette blir en utenrikspolitisk debatt til som er like falsk og gyntsk. Joda, Mor Åse dør lykkelig i sin overbevisning om sin sønns storhet.

Hvordan kunne Israel bryte med Oslo-prosessen?! Dette er jo det norske evangelium til verden. Det var vår pakt som vi hadde fått i stand mellom menneskene. Dette er opprør mot fredens evengelium, vår fortellerkunst, mot tusenårsrikets harmoni, mot den gode dialog der Norge er seremonimester for forhandlingene men der sluttdokumentet er gitt - vi skrev det, og vi skriver det daglig i våre media-sendinger. Det er mer konstitusjonelt enn grunnloven. Det er dokumentet om oss selv.

Ambassadøren pirket i fernisset
Selvopptattheten er massiv. Norsk utenrikspolitikk i media handler kun om Norge, men ikke slik som det er vanlig, om norske interesser i økonomi og resurser og strategiske posisjoner, men om føleri og selvbilde. Kanskje traume og terapi - er det egentlig dekkende. Og Ambassadøren til Israel i Norge gjorde noe utilgivelig, hun våget å trekke inn kongehuset; hun savnet kongehusets støtte etter skuddene. Trolig var hun dårlig briefet på norsk konstitusjonell protokoll, men kanskje hadde hun et lite poeng. Kongen tar av og til ordet i samfunnsdebatten når store saker løftes fram, saker som er nasjonale, ikke partipolitiske. Og han kunne gjort det her. Nei, selvsagt kunne han ikke det.

Saken er at i tabloid-journalistikken om Israel Norge og verden, var dette et overtramp. Det trampet på det høyeste norske symbolet for vår plass i verden. Nåja, vi ser det ikke slik alle, men tross alt, kongehuset aksler mye av hva Norge er og ønsker å være. At Kongehuset har støtte langt inn i de radikale kretser skyldes ikke konstitusjonelle analyser, men at sympolpolitikken passer oss alle godt. I 1940 trengt vi kongehuset når verdens konflikt rullet inn over grensene, i dag trenger vi dem også - på et tidspunkt må de kanskje igjen ta ordet. Men nå trenger de sofaradikale dem for å oppretholde bildet av et samlet og målrettet Norge. Vi trenger symbolikken i kongehuset mer enn noen gang fordi vårt fundament ellers vakler. Vi er langt over i symbolpolitikken og kongehuset omfavnes fra alle hjørner.

Et tramp på kongen var derfor egentlig en fulltreffer. Ikke fordi Kongen hadde gjort seg skyld i stort, hvis noe i det hele, men fordi Norges selvbilde fikk en dytt i vår symbolske solar plexus. Ambassadøren tok tilbake men noe av samme mynt, hun gikk løs på vår selvgodhet, vår selvtilfredshet, vår skinnende krone. Hvor er dere? sier hun, når skuddene faller.

Pavens tale: et forsvar for fornuften

Hva handlet Pavens tale om? Det mest interessante er ikke at han peker på at Islam i dag har et problem med voldsforherligelse og hat i sine rekker, og at dette har historiske og teologiske røtter. (Han har trolig rett, men avsporingen er lett å få øye på; Kristendommen har selv svingt sverdet og pisken, og Islam er mangfoldig. Det viktige er at Kristendommen har utviklet seg og at det finnes underliggende grunnsetninger som er viktige å peke på. Kristendommen er medårsak til det europeiske mirakel med humanisme, individualisme og opplysningstid).
Det sentrale i Pavens kritikk er hans angrep på alle forsøk på å skille Gud fra fornuften, å gjøre Gud til noe så forskjellig at det unnslipper kritikk, tanke og fornuft, at det ikke engang kan beskrives i ord. Jeg tror ikke Paven her først og fremst fremmer en fornufts-tro. Dette handler om noe annet. Pavens ide er nok heller at fornuften også er av Gud, at det ikke er noe uekte ved rasjonalismen, og at Gud også er i fornuften, i tanken, i ordet. Og at et angrep på dette, enten det er vestlig relativisme eller religiøs fundamentalisme er samme sak. Den katolske kirke ved dagens Pave forsøker å si at angrepet på den vestlige rasjonalitet er et angrep på den katolske kirke.

Kristendommen var ikke i opposisjon til Athen, men i samspill. Årsaken til dette finner vi i Jesu lære. Særlig i skillet mellom det sekulære og guddommelige, og i individualismen. Talen var et forsvar for fornuften og et forsvar for den katolske kirke som han mener best kan bevare denne orden. Selv tendenser til kulturell pluralisme i den katolske kirke fikk kritikk. Han kritiserer også protestantismen som han mener underordner fornuften til troen, og som søker en tro som kom før alt annet. Jeg husker den skepsis bedehuset hadde til fornuften, tanken og ikke minst kunsten, ja faktisk hvordan romanen ble sett på som noe suspekt. Mennesket som selv skapende, var farlige greier.

Men i begynnelsen var ordet, siterer paven - ordet som LOGOS, i betydning "fornuft". Alt i Pavens tale handler om dette: Gud er ikke hinsides fornuften, gud er ikke over fornuften: var Gud over fornuften ville vi måtte akseptere at Gud kunne være falsk. Vekten på formidleren, portvokteren blir slik farlig stor, den enkelte kirkemedlem blir lite verdt. Her trekker Paven fram et sitat fra en muslimsk teolog fra middelalderen som sier at "Gud er ikke en gang bundet av sitt eget ord".

Dette trenger ikke være representativt for hele Islam, men det treffer spikeren på hodet for det Paven ønsker å kritisere. Og det handler egentlig ikke om Islam kun men en form for relativisme. I stedet trekker Paven opp Johannes, og hans første krystallklare setning: i begynnelsen var logos (ordet og fornuften). Brett Stephens skriver:

""There is an overarching philosophical architecture to Benedict's critique,
expressed in the notion of the "de-Hellenization of Christianity." Christianity,
in his view, is shaped and defined by the great dialogue between Athens and
Jerusalem, reason and revelation. When the Apostle John says "In the beginning
was the Word," the "word," literally, is logos -- which is reason, or argument.
This, according to Benedict, expresses "the intrinsic necessity of a
rapprochement between Biblical faith and Greek inquiry."

That rapprochement -- a triumph of dialogue -- lies at the heart of Benedict's
theology: Strip faith from reason (as scientific rationalism does), or reason
from faith (as Protestant literalism does), and "it is man himself who ends up
being reduced." ...

There is a political subtext. Precisely in the middle of his speech, the Pope describes the convergence of faith and philosophy as decisive to the character of "what can rightly be called Europe." He does not mention Europe again, nor, except obliquely, Islam. But near the end of his speech he warns that the "exclusion of the divine from the universality of reason" may be seen by other cultures "as an attack on their most profound convictions." "Reason which is deaf to the divine," he adds, "is incapable of
entering into the dialogue of cultures."

A Europe that cannot understand its own religion, except as a form of subjective irrationalism, cannot possibly engage another. A Christianity that voluntarily recuses itself from reason cannot sustain a belief in the goodness of its convictions, to say nothing of its truth. A West that abandons a critical dialogue between faith and rational inquiry ceases to be the West. It becomes, in a peculiar way, guilty of the same errors Benedict accuses Islam of making. This is the Pope's teaching, and it requires no apology. Notice that he offers none.
-->
Breth Stevens in WSJ 19.09.2006

Pavens poeng styrket av følgene

Paven burde sett hva som ville komme. Og spørsmålet er ikke om han har rett eller ikke, for følgene etter talen, med opptøyer og vold, har vist at han hadde et poeng. Spørsmålet er om paven er forstandig nok til å håndtere vår tids største konflikt på en måte som både klargjør og som demper.

Fra Eupolitix:
Pope apologises to Muslims
Pope Benedict XVI said on Sunday he was sorry about the way "fragments of my speech were received" by the Muslim world.
The Pope sparked international Islamic outrage after citing remarks' earlier in the week' by a medieval theologian that Islam has brought nothing good to the world.
His efforts to end the controversy came as Muslim anger erupted into violence.
Over the weekend, six churches in the West Bank were attacked and an effigy of the Pope was burnt by a crowd in Kashmir and a nun was shot dead in Mogadishu.
The crisis could lead to the cancellation of the Pope's upcoming visit to Turkey.

Israel bombet ambulanser? Neppe

En av de mest opprivende hendelser under Libanonkrigen var Israels bombing av to ambulanser som tilhørte Røde Kors. Saken kan ha vært fabrikkert, viser det seg.

Flere bloggere har studert bildene av de to ambulansene som var rammet og det er ikke vanskelig å se at det sannsynligvis er ugler i mosen. Les en interessant (men litt for) omstendelig gjennomgang på Zombietime. Nå skal en selvsagt ikke kjøpe denne kritikken uten videre. Men historien peker på at mediadekningen ikke var god nok. Bare et blikk på den "bombede" ambulansen burde gjøre en dreven krigskorrespondent mistenksom.

Det er dette som er den egentlige saken her, at journalister og fotografer ikke ser ut til å referere kritisk fra fronten og at redaktører ikke ser kritisk på reportasjene. Saken viser også at Røde Kors ville tjene på å gå sin egen organisasjons rolle etter i sømmene. Hvis saken er fabrikkert har sannsynligvis lokalt ansatte stått sentralt.

Media over hele verden rapporterte 24 juli at to ambulanser var truffet av raketter fra enten et israelsk helikopter eller fly. Associated Press sin journalist beskriver det slik:

In the incident Sunday, one Red Cross ambulance went south of Tyre to meet an
ambulance and transfer the wounded to the hospital. "When we have wounded outside the city, we always used two ambulances," Deebe said. The rocket attack
on the two vehicles wounded six ambulance workers and three civilians - an 11-year-old boy, an elderly woman and a man, Deebe said. "One of the rockets hit
right in the middle of the big red cross that was painted on top of the ambulance," he said. "This is a clear violation of humanitarian law, of international law. We are neutral and we should not be targeted." Kassem Shalan, one of the ambulance workers, told AP Television News that nine people were injured. "We were transferring the wounded into our vehicle and something fell and I dropped to the floor," he said. Amateur video provided by an ambulance worker confirmed Deebe's account of damage to the vehicles, showing one large hole and several smaller ones in the roof of one ambulance and a large hole in the roof of the second. Both were destroyed. The Israeli military said it was investigating the incident.

Bilder som viste et pent rundt hull i take på en ambulanse gikk verden rundt. Problemet med disse bildene, som det finnes nå mange av, er at hullet uten tvil er etter en lufteventil på taket som er fjernet, revet av, ikke etter en rakett eller bombe. Det er kun i tegneserier at bomber og raketter lager så perfekte runde hull. For det andre er det omfattende rust-skader på taket av ambulansen, noe som neppe kunne oppstått etter noen få dager. For det tredje ble det meldt om en eksplosjon og brann inne i ambulansen, men bildene viser derimot moderate skader. For det fjerde er sjåførene avbildet først på sykehus med bandasje i ansiktet men så, seks-syv dager senere avbildet foran ambulansen uten bandasje og uten tegn på arr eller sår. Osv.

Først og fremst: En rakett eller bombe som rammer en VW transporter ville smadret kjøretøyet i småbiter.

Hva som egentlig skjedde, om dette var en kraftig overdrivelse og at den faktisk var utsatt for en form for beskytning, eller om hele saken var fabrikkert fra A til Å er vanskelig å vite uten en skikkelig uavhengig gjennomgang. Men akkurat det får vi trolig aldri. Og det er det som er problemet. Krigen er over, historien om ambulansene er allerede etablert i den libanesiske og europeiske forestillingsverden, journalistene vil ikke eller våger ikke grave.

Media var der, men vi kan ikke stole på dem. "To ambulanser truffet av israelske jagefly .... " Skaden er gjort.

Den totalitære lengsel - igjen

Et begrep som beskriver kommunismen og fascismen sin tiltrekningskraft siste 100 år, men som har eksistensielle gravitasjon utenfor de revolusjonære og langt inn i de bredere politiske skikt. Etter kommunismens fall har venstresiden igjen funnet et tilstrekkelig nihilistisk og antivestlig objekt for sin lengsel.

Likeheten mellom Hezbollah og Røde Khmer er slående, i det at de begge er riktig ekstreme, nihilster, der sine egne ofres gladelig og velbegrunnet for saken, og der de begge har folkemord i tankene. Den ene lykkes. Å se RV og andre aktivt støtte Hezbollah er nesten umulig å fatte. Hvor er det blitt av rettighetssamfunnet og folkets forkjemper, den lille mann?

Et av sentrale motivene i etterkrigstiden var sosialdemokratiets kamp og oppgjør med sin egne venstrefløy og de bortenfor. Realisme og idealisme besinnet de store ansvarlige grupperinger. Norske interesser stod på spill - og demokratiske verdier.

Det nye nå er at venstresiden er på knærne for de mest blodtørstige despoter, så nyttige som nyttige idioter noen sinne kan være, mens verken AP eller H går ut i striden slik de gjorde før. Tvert om, utenriksministeren som jeg tror hadde de rette instinkter er blitt taus og trolig alene, skremt på plass (?); mens Kåre Willoch i lang tid har fra å trekke fram et mer balansert og informert syn på Palestinakonflikten nå har mistet all forståelse for Israel og tviholder fortsatt på at nøkkelen til fred og fordragelighet er at Israel stabler opp innrømmelser og tilstår sin skyld. Willochs forstand i den kalde krigen er borte.

Bondevik som den skjærgårdsseiler han er legger seg sammen med Vårt Land inn på en Israel-kritisk forsikthetslinje slik bare små småstater kan.

Den totalitære lengsen etter Israels undergang og forståelse for terroren møter nå ingen motstand.

Vel, inn kommer Fremskrittspartiet! de som alltid lukter hvor gunstige vinder blåser. Det er med undring vi ser det nye bildet i dagens viktigste utenrikspolitiske sak. Kanskje med en Frp'er som kringkastingssjef vil vi snart få se de bildene vi ikke får se, av hanemarsjerende hitlerhilsende Hezbollahsoldater som skriker død, død, død. Og kryssklipper med RVs Torstein Dahle og Gaarder osv.

Med en slik massiv flørt med den totalitære drift langt inn i det etablerte, er vi da tilbake til 30-tallet? Er vi virkelig der?!

Hezbollah slåss ikke for Libanon

Tvert om, Hezbollah vil like gjerne snu våpnene mot sine "landsmenn".

Hylland Eriksen og andre er blinde for denne åpenbare design fra ismlamistene og Iran bak konflikten og tror at om bare FN kom inn og dempet Israels "ovegrep" ble det orden i leiren ...

Hezbollah sloss for Iran, shia-fundamentalistene i Irak og Iran. Snakket om "Libanons motstandsbevegelse" som en ser i norske medier og som har støtte inn i regjeringspartiet SV, er sludder.

Her fra en Libanesisk blogg - The Lebanese Political Journal, (som verken er pro-amerikansk eller israelsk...):

Muqtada el Sader, Ali el Sistani or Ali Khamenei have surely more influence
on Hezbollah fighters than any non-Shia Lebanese official. That is what
shows that the war of Hezbollah is a religious one - not a patriotic one.

Tvert om Libanon kan ikke vente seg noe godt fra Hezbollah om de skulle lykkes i kampen mot Israel og oveleve som en maktfaktor.

Today, Hezbollah's fight is/will not be limited to Israel. In a recent
interview in the Guardian, Sayed Ali, a Hezbollah local leader/cleric in Tyre said it
all; one of his best and most revealing give aways was the following:

""And even when the battle with the Israelis is over, he adds
menacingly, Hizbullah will have other battles to fight. "The real battle is
after the end of this war. We will have to settle score with the Lebanese
politicians. We also have the best security and intelligence apparatus in
this country, and we can reach any of those people who are speaking against
us now. Let's finish with the Israelis and then we will settle scores
later."""

Dette setter også hele det norske anti-israelske perspektivet i underlig lys. Thomas Hylland Eriksen skrier i AFtenposten:

"Palestinere og andre fiender av systemet svarer på ydmykelsene med terroraksjoner og nå også rakettangrep".

Men dette er jo ikke riktig. THE som selv mener vi må være realister i MØ-konflikten, unnlater å se at rakettene kommer på lastebiler fra teheran og at det er Iran og andre fundamentalister som har avverget hvert eneste forsøk på en fredelig løsning ved å holde fram med
terroren - en terror Israel ikke kan leve med. Sosialantropologen ser ikke kreftene som beveger. Det er rart.

En av de største politiske bevegelsene i moderne tid, islamismen, og dens klare innretning mot Vesten og dens to sataner er så tydelig at det må være noe annet som gjøre at THE og andre velger å valse i vei med FN som en løsning som skulle skap fred.

"Det beste ville være om FN kunne sette hele Israel/Palestina under administrasjon, forby politiske partier basert på religion eller etnisitet, sørge for at alle får statsborgerskap og at landet får en grunnlov som klart og tydelig sier at alle mennesker er født like og med de samme rettigheter, og forøvrig sende inn en halv million politifolk fra hele verden."

Men hvordan går det an å tro med det vi vet om islamismen og Irans hensikter, at bare FN fikk styre ville våpnene og terroren tie? Hvordan har dette gått andre steder der FN har prøvd seg? Dette er den norske sofa-idealismen, og synd at dette rammer også skaprskodde tenkere som THE.

"En overveldende fare truer" (2002)

Hezbollas styrkeoppbygging i Libanon som del av Irans destabilisernde plan har lenge vært advart mot av observatører.

Kom over en kommentarartikkel av Dennis Ross i WSJ fra juni 2002, merk datoen. Her er det meste av artikkelen, analysen er god. Publisert på på The Washington Institute her. Dennis Ross er en erfaring og respektert diplomat og slett ingen hauk.

Hvorfor er dette strategiske oversiktsbildet så og si helt borte fra den norske debatten?

Dennis Ross skriver i 2002:

I am struck by a burgeoning danger that is receiving scant attention. With
a constant stream of supply from both the Iranians and Syrians, Hezbollah is
building a formidable arsenal of highly mobile rockets.

Longer-range Katyushas are the mainstay of the arsenal, but the Syrians are
supplementing these weapons with the Syrian 270 mm rocket.
What makes these rockets so potentially de-stabilizing is their range. The
rockets Hezbollah used to possess could only threaten the immediate border area
of northern Israel. While bad enough from an Israeli perspective, the new
rockets have ranges stretching over 70 kilometers. Israel's industrial area
below Haifa will now be within the sights of Hezbollah rocketeers. Does anyone
think Israel will tolerate such attacks?

Hafez Assad was no slouch when it came to threatening Israel. But he
controlled the flow of Iranian arms to Hezbollah, and he never provided Syrian
weapons directly. He certainly did not mind Hezbollah keeping the pressure on
Israel, but he was not about to let Hezbollah drag him into a war with Israel
either.

But Bashar Assad seems to lack his father's sense of limits. As if
providing weapons to Hezbollah was not enough, he is also procuring spare parts
for Iraq from Eastern Europe. That's something new: His father sought Saddam
Hussein's demise, not his strengthening.

What could the younger Mr. Assad be thinking? The logic is difficult to grasp unless one looks at the increasingly close connection he has been developing with Hezbollah and Iran. Iranian officials routinely stop in Damascus both before and after visiting Hezbollah leader Sayyid Hasan Nasrallah. Iran is pushing Hezbollah to cooperate more with Hamas in the war against Israel. Recently, the Israelis have arrested Hezbollah operatives in the West Bank.

Iran is also pushing Hamas very hard to continue the suicide bombings in
Israel. As I heard from Israelis and Palestinians, recent efforts by the
Palestinian Authority officials in Gaza to convince Hamas to stop terror attacks
against Israelis appeared to be making headway until the Hamas leadership in
Gaza got explicit instructions from the Hamas leadership outside—with
considerable Iranian pressure—to persist with the bombings. The same was true
for the Islamic Jihad, whose leader Ramadan Shallah resides in Damascus and was
equally insistent that the bombing must continue.

Iran and Syria clearly want the conflict to continue between Israelis and Palestinians. Perhaps they believe Israel will lose its resolve and gradually be weakened to the point of collapse.

While plausible, neither of these explanations can account for the buildup
of longer-range rockets in southern Lebanon. Perhaps here we can see another
connection to their fears of American military action to replace Saddam. Just as
Saddam tried to transform the war in 1991 away from being the international
community against Iraq into an Arab-Israeli conflict, it is possible that Iran,
Syria and Hezbollah believe that a second front must be opened up once the U.S.
begins to act against Saddam. If they cannot head the action off, they might
hope to make it more difficult to sustain with a second front.

What can be done to avert the opening of a second front, with dangerous escalating
possibilities? A good place to start is by recognizing the danger and beginning
to call attention to it. This may be most helpful in Lebanon. Hezbollah could
justify its war against Israel and gain considerable support from Lebanese when
the Israelis occupied southern Lebanon. But they withdrew, and Hezbollah
received enormous credit for driving the Israelis out. They won't receive much
now if they provoke Israeli responses that are likely to make all Lebanese
suffer.

On the contrary, Hezbollah could easily threaten its Lebanese agenda
if it looks like it is now serving non-Lebanese interests. Already, Lebanese
Prime Minister Rafik Hariri has been critical of Hezbollah; the Europeans,
Egyptians and Saudis could do much to reinforce that criticism.

Manipulerte bilder fra Libanon

Reuters fotograf i Libanon, Adnan Hajj, har fått sparken etter at det er fastslått at to bilder er manipulert for å vise større dramatikk og ødeleggelse av israelsk bombing.

Hajj var også fotografen som leverte en rekke bilder fra Qana til Reuters. En rekke bloggere hevder nå at han og andre fotografer som arbeidet for Reuters og Associated Press bevisst eller ubevisst har latt seg bruke til å lage propagandabilder. Verden over gikk det bilder av en redningsarbeider som bærer ei lita jente, tydligvis død eller alvorlig skadet. Problemet, påpeker flere, er at det finnes en rekke bilder av samme mann, med samme jenta, i ulike situasjoner med ulik påkledning og med uforklarlige store tidsforskjeller.

På noen bilder ser vi "redningsarbeideren" uten hjelm og gul vest - mens på andre har han fått på hjelm og vest, og på et tredje også latex-hansker - hele tiden med samme jenta i hendene.
Hvert enkelt bilde har dato og klokkeslett. Flere av bildene som er tatt for Reuters og Associated Press er av samme mann med samme jente i armene i flere positurer og fra flere vinkler. Bildene har 4 timers tidsforskjell mellom seg. Det er jo litt underlig at denne mannen har vandra rundt i ruinene med denne jenta i 4 timer.

Kanskje det merkeligste er at det også finnes et bilde av jenta i en ambulanse som er tatt 9 timer før bildene av den samme redningsarbeideren som bærer henne ut av ruinene. Enda et bilde fra AP viser hvordan jenta legges inn i ambulansen - tre timer etter det første bildet av jenta allerede inne i ambulansen.

En annen blogger peker på at bilder som er tatt kun en time etter at bygningen i Qana kollapset viser døde kropper som allerede har stivnet - slik stivhet i lemmene opptrer ikke før etter 12-24 timer. Det er en røde kors mann som er avbildet sammen med de døde.
Se saken her.
Det er alltid mulig at det finnes gode forklaringer på slike tilsynelatende mysterier. Men vi savner den kritiske journalistikken som kan gi sikkerhet i slike saker. Ble disse bildene manipulert ville fotografer og journalister og trolig Røde Kors-representanter på stedet oppdaget det. En rekke journalister har allerede klaget over Hezbollahs mediekontroll. Ville journalister som avslørte dem, rekke levende tilbake til hotellet? Eller er journalistene og hjelpearbeidere nå i blodtåka der Israel er fritt vilt?

Med folkemord på dagsorden

Det er liten tvil om at Iran og deres håndtlangere ønsker å feie Israel av kartet. Irans president og Hezbollas leder Nasrallah har begge uttalt dette. Senest i en oversettelse fra den Hezbollah-vennlige TV-stasjonen Al-Manar:

Hezbollah head Hassan Nasrallah describes being asked whether ``the
destruction of Israel and the liberation of Palestine and Jerusalem were
Hezbollah's goal," and replying: ``That is the principal objective of
Hezbollah." He terms Israel ``an illegal state; it is a cancerous entity and
the root of all the crises and wars. . ." (The Boston Globe)

Klassekampens Hezbolladebatt fra RV- og SV-sirklene samt Gaarders og Hylland Eriksens kronikker er ekko av dette. Dette er ubehagelig og hardt.

Ikke bare er dette en gal analyse av situasjonen, vondskap, krig og undertrykking i MØ blir ikke borte om Israel blir borte. Dessuten er sviket mot Israel en grenseløs feighet og urettferdighet. Og til sist, dette er en trussel ikke bare mot Israel, men mot oss selv. Kan vi gi etter for terror i MØ kan vi gjøre det her.

Slå Hezb viktig i kampen mot terror

men har Israel evne og vilje?

Den skarpskodde og konservative kommentator Charles Krauthammer skriver i Washington Post i dag at USA forventer at Israel elminerer Hezbollah.

Israel's war with Hezbollah is a war to secure its northern border, to defeat a
terrorist militia bent on Israel's destruction, to restore Israeli deterrence in
the age of the missile. But even more is at stake. Israel's leaders do not seem
to understand how ruinous a military failure in Lebanon would be to its
relationship with America, Israel's most vital lifeline

USA ser Shia -islamismen som en stadig større trussel, kanskje større enn al- Qaeda som taper terreng. Atom-hungeren i Teheran koblet til effektive militser i Irak og Libanon er nå en større trussel lokalt og regionalt.

America finds itself at war with radical Islam, a two-churched monster: Sunni
al-Qaeda is now being challenged by Shiite Iran for primacy in its epic
confrontation with the infidel West. With al-Qaeda in decline, Iran is on the
march. It is intervening through proxies throughout the Arab world -- Hezbollah in Lebanon, Hamas in Palestine, Moqtada al-Sadr's Mahdi Army in Iraq -- to
subvert modernizing, Western-oriented Arab governments and bring these
territories under Iranian hegemony. Its nuclear ambitions would secure these
advances and give it an overwhelming preponderance of power over the Arabs and an absolute deterrent against serious counteractions by the United States,
Israel or any other rival.

Israel må derfor, som partner i krigen mot terror levere. Kostnaden ved å stå bak Israel er stor, om de samtidig ikke klarer å ta Hezbollah frykter Krauthammer at de vil miste noe av sin betydning i USA.

Dette forstod de moderate arabiske lederne og gav derfor en visss støtte til kampen mot H. Mister Iran H, vil dette være et alvorlig tap for Irans evne til å destabilisere og hevde innflytelse utenfor sine grenser.

Men Krauthammer er ikke optimist. Han mener Israel har somlet og mangler handlekraft. Særlig statsminister Olmert får gjennomgå.

Prime Minister Ehud Olmert has provided unsteady and uncertain leadership.
Foolishly relying on air power alone, he denied his generals the ground
offensive they wanted, only to reverse himself later. He has allowed his war
cabinet meetings to become fully public through the kind of leaks no serious
wartime leadership would ever countenance. Divisive cabinet debates are
broadcast to the world, as was Olmert's own complaint that "I'm tired. I didn't sleep at all last night" (Haaretz, July 28). Hardly the stuff to instill Churchillian confidence

Israels tabbe? Et nytt Irak?

Isreal må forsvare seg. Og tradisjonelt har de alltid klart dette, men stilt overfor en asymmetrisk krigføring satt i et omfattende system a la Irak, hva da? Selv terror og enkelte selvmordsbomber har de funnet rimelig gode mottrekk for. Enten det er egen anti-terror-operasjoner eller sikkerhetsmuren. Tidligere når de har gått inn i Libanon har de møtt gerilja-soldater uten trening verken i konvensjonell eller god gerilja-krig. De har riktignok møtt den type fanatisme som ofrer alt, ikke bare seg selv, men gjerne kvinner og barn, ja kanskje helst disse, men trolig ikke så gjennomført som nå. I Irak er denne typen krigføring så systematisk og omfattende at USA i dag ikke har en effektiv respons.

Den pågående krisen i Libanon fikk først lite oppmerksomhet fra det radikale islam. Tvert om fikk Hezbolla noe av skylden, selv offentlig fra land som Saudi-Arabia. Nå er dette snudd. Snøballen ruller, slik som i den danske karikatur-striden, skriver bloggeren Aardvark i Islamist bandwagon. Libanon blir nå fokus for den islamske radikale bølge, del av al-Qaedas store fortelling. Vi ser en konkurranse mellom islamisten om å pisk opp stemningen og fortolke krisen inn i det store korstoget. Og Aardvark forventer at bin Laden snart kommer inn og fortolker motstanden i Libanon som del av hans store vision. Aardvarks interessante observasjon er at as-Qaeda i mindre grad nå er en militær makt men en forteller, en som skaper bildet av den store konflikten mellom oss og dem.
Langsiktig er dette ille. Kortsiktig kan det mobilisere mer terror. Vi har alt sett rapporter om at jihadister fra Irak nå busses over til Libanon... Dette kan være sludder, men tanken om at H i Sør-Libanon og terroren i Irak finner hverandre både i taktikk og mobilisering er skremmende. I så fall er Israel inne i en situasjon de ikke lett vil kunne takle, som samtidig med en fiendlig verdensopinion nå møter en fiende på bakken som de ikke kan knekke.
Kanskje er det dette som endelig vil skaffe Israel flere "venner". Det interessante er jo at Egypt og Jordan m flere vil skjelve ved tanken på et Irak med Hezbollah som helter. Hezbollahs gule flagg vaier alt i gatene i Kairo og Amman. Kanskje Frankrike og EU, tross sin feighet og opportunisme, vil måtte takke farvel til sin innflytelse i regionen om ikke de bidrar til å sikre Israels og Libanons sikkerhet og stabilitet, ta side. En har en følelse av at mens Hezbollah vokser og skaffer seg bedre raketter og sprengstoff, mens Teheran bygger sine raketter og bomber, nærmer dagen seg da Europa må velge. Men Europas even til å utsette og omgå slike valg er stor, jf Bosnia.

Libanons stat allerede for svak?

Et perspektiv fra den libanesiske siden

En forutsetning for at krisen i Libanon skal løses er at noen avvæpner eller på annen måte fjerner / reduserer Hezbollah som en maktfaktor. Det er i dag fire, fem kandidater (Libanon, Israel, Syria, FN, MNF). Den mest legitime kandidaten er den libanesiske staten selv, og dens maktapparat. Det er kjent at de i dag ikke har makt nok til å kontrollere H, og at staten Libanon ikke vil være i stand til dette på lang tid. Årsaken er at selv om Syriske tropper er ute av landet har Syria omfattende kontroll av sentraladministrasjonen og da særlig etterretning og politi. Samtidig er det libanesiske militære svake, noe Syria selv har sørget for. Beirut er derfor stengt ute fra både politisk og militær kontroll av sør-libanon. Regjeringen presses til sist til å aksepter H som en "motstandsbevegelse" i sør og i realiteten overgi delen av landet til Syria og Irans kontroll.
En interessant historikk og bakgrunn finnes på denne nettsiden til en gruppe libanesere. Her presenteres et perspektiv fra Libanon som selvsagt ikke er "israelsvennlig", men som reflekterer en langt mer balansert forståelse av konflikten enn det enkle bildet som europeiske medier og kanskej særlig norske presenterer. Kåre Willoch legger i dag på NRK Radio skylden på Israel for alt galt nå og tidligere, mens hele maktregien til Syria og Iran ikke nevnes.

"Iran spiller en stabiliserende rolle"

Ingen overraskelse, men nå har den allerede svekkede franske regjering gått for langt. De tror de kan gjøre som Villepin i FN i Irak-konflikten, surfe på den anti-amerikanske understrømmer. Den franske utenriksminister møtte for et par dager siden sin iranske kollega i Beirut og uttalte at Iran er "a great country, a great people, and a great civilization which is respected and which plays a stabilizing role in the region". I europeiske media får USA daglig på pukkelen for å mene noe tilsvarende om Israel. Om Frankrike er det stille. Se saken her.

Hezbollah sterkere enn forventet

Når israelske styrker nå rykker inn i Sør-Libanon er ikke bare motstanden fra Hezbollah mer innbitt enn IDF kanskje forventet, men israels hær finner en infrastruktur og en militær oppbygging i områder som overrasker. H har utviklet seg til å bli en av de mest slagkraftige militære enheten i regionen. De har bygget et forsvarsverker med bunkere, kommandosentre og tunneller og har lagret store mengder våpen blant annet sofistikert sprengstoff. Det er nok dette som gjør at de fortsatt kan skyte over 200 raketter mot Israel på et døgn. Kombinert med desentralisert gerialjataktikk og fanatisme er dette en farlig fiende. En artikkel i WSJ gir en god oversikt og organisasjonen.
Israel kan ikke tape en krig som dette, det vil være en invitasjon til flere. Men stadig flere, både i EU og trolig i Libanon selv mener nå at Israel må avslutte jobben det de har begynt. Hvis de stanser nå vil H stå fram som seierherre og Teheran og Damaskus har styrket sin innflytelse, samtidig som den Libanesiske stat og ordensmakt er ytterligere svekket. H som en dominant milits vil være absolutt og dette vil kunne føre til en oppblomstring av andre militser i landet.

Libanesisk nettside: Hezbollah står bak Qana

En libanesisk nettside fra kristne grupperinger i landet og som er knyttet til en anti-syrisk bevegelse, skriver nå at det er Hezbollah som må ta skylden for Qana. Det er ikke mulig å verifisere anklagene, men det er interessant at de anti-syriske kreftene i landet trekker helt andre konklusjoner enn store deler av verdenssamfunnet. Se saken her.

Undersøkende journalistikk?

Hvor er den undersøkende journalistikken i Libanon?

Hva skjedde i Qana der titals døde i en kollapset bygning? Hvorfor melder flere kilder om at det gikk 8 timer fra bygningen ble truffet til den kollapset uten at dette dekkes av media. Den kunne være sterkt skadet og kollapset som en følge av dette, men hvorfor var det fortsatt så mange sivile i kjelleren? Det meldes også om en eksplosjon - altså en sekundær.
Kanskje søkte de skjul uten å vite at bygningen var i ferd med å falle. Dette er nok den mest sannsynlige årsaken. Kjernen er at Hezbollah systematisk plasserer sine raketter, ramper og lagre blant sivile for å forårsake egne sivile tap, og at dette kan ha vært tilfelle her. IDF mener det hadde klare bevis for dette. Og det er få som betviler dette, også internasjonalt.
Det israelske militære melder om at Qana ble brukt til daglige rakettutskytninger mot Israel. IDF melder om 150 utskytninger fra Qana de siste 20 dager før. IDF har også vist bilder av ramper og raketter som flyttes i stilling inne i byen. IDF sier at bygningen ble bombet fordi de mente det var Hezbollah soldater og utstyr der.
Dessuten, fra første dag har Israel advart sivilbefolningen gjennom media og pamfletter. De er bedt om å fjerne seg fra Hezbollah og deres utskytningssteder. Samtidig har bombingen blitt opptrappet gradvis for å gi de sivile tid.
Vital Perspectives har oversatt pamfletten som er sluppet over området, den sier: "To all citizens south of the Litani River Due to the terror activities being carried out against the State of Israel from within your villages and homes, the IDF is forced to respond immediately against these activities, even within your villages. For your safety! We call upon you to evacuate your villages and move north of the Litani River.
State of Israel"
Hvor er de undersøkende journalistene? er de redde?
Hvor er intervjuene med gråtende israelere, sørgende IDF-soldater? Hvor er den saklige informasjonen om hendelsesforløpet slik IDF dokumenterer det? Selvsagt må dette dekkes kritisk. Hvorfor vises ikke bildene fra IDF som viser hvordan de treffer Hezbollahs militære mål blant sivile bygninger?

Hezbollah vil ikke ha fred

Israel skulle mobilisere langs grensa til Syria

Flere europeiske land støtter nå tanken fra Israel om en multinasjonal styrke i Libanon for å holde Hezbollah i sjakk. Dette er en god tanke fordi det annerkjenner Israels rett til å være sikres mot angrep, men det er samtidig et luftslott. Israel har for første gang akseptert en internasjonalisering av konlflikten med sine naboer. Dette tolkes av de fleste som at de nå har lært av sin kostbare okkupasjon av Libanon tidligere og at de innser at de ikke kan oppnå fred og sikkerhet gjennom kun egen militærmakt. Dette er nok absolutt et element, men alt for enkelt. Militærmakt er nok fortsatt det Israel må belage seg på skal de overleve - også offensive operasjoner som dette. Men forslaget om en internasjonal styrke er først og fremst en måte å utfordre Europa til selv å håndtere ekstremistene i Hezbollah og deres bakmenn i Teheran og allierte i Damaskus.
Men en slik multinasjonal styrke ble forsøkt i 1982-84 men trakk seg ut etter at de selv ble angrepet av Hezbollah blant annet gjennom selvmordsbomber og gisseltaking. En multinasjonal styrke vil erfare at eneste måten å sikre fredlige forhold i Libanon og på grensen til Israel er at Hezbollah fjernes. Og det vil si nedkjempes om ikke Teheran presses til retrett. Den eneste som kan og vil gjøre dette er IDF. Ikke et eneste europeisk land vil våge sine soldater i noe som kan bli et lite mini-Irak.
Saken er at selv om den libanesiske regjering og befolkning vil ha fred så er ikke dette Hezbollahs mål. Det er en total manglende forståelse av det strategiske spillet og av den nihilistiske åre som pumper i den islamske fundamentalismen vi ser i dag (og som pumper i en hver revolusjonær mobb og deres strateger).
Det er typisk for småstater som Norge at man tviholder på utopien om at alle egentlig ønsker fred (bortsett fra "krigshisserne"), og at bare man fikk forhandlet ville alt løse seg. Småstater må jo gjerne tro slikt.
Det Israel nå gjør er neppe å okkupere Sør-Libanon. De vil heller ikke akseptere en reokkupasjon av syriske tropper slik situasjonen var etter borgerkrigen og som faktisk bidro til stabilitet. Syriske styrker og politiske innflytelse er de eneste som kan holde Hezbollah noenlunde i sjakk utenom IDF. Men Syria er nettopp kastet ut av Libanon og ingen vil se dem tilbake. Israel tvinges dermed til å slå med jernhanske med det formål å tvinge fram et internasjonalt engasjement og som samtidig sender sjokkbølger inn i alle naboland og in i PA for å vise at Israel tross utrekning av Libanon og fra Gaza fortsatt har både vilje og evne til å slå fra seg. Men det aller viktigste er kanskje at ved å slå hardt til mot en av Midt-Østens mest kontroversielle og ekstrem politiske og revolusjonære organisasjoner, en strå-organisasjon for Teherans maktspill i regionen, forsøker Israel å splitte den muslimske verden. Strateger av sunnier, moderate, liberale og konservative frykter Hezbollah og de islamske fundamentalistene mer enn de frykter Israel.
Men det er vanskelig å se hvor dette vil ende. Israel taper igjen PR-krigen, som de er dømt til å tape; verken FN eller Europa vil sende kampstyrker til Libanon for virkelig å stanse Hezbollahs angrep mot Israel og militærising av sitt elektorat. Hva skjer så?
Israel skulle heller droppe sine bomber over den militære infrastruktur i Damaskus siden Hezbollah væpnes og støttes med deres hjelp. Syria forstår makt. I 1998 mobilserte det tyrkiske militæret langs den syriske grensa. Tyrkia krevde at Syria fjernet PKK sine treningsleire i Syria og utleverte PKKs leder mr Ocelan. Leirene ble stengt og Oceland utvist. Tyrkia mente alvor. Libanons hær er for svak og har dessuten for mange shiaer til at de kan ventes å kaste ut Hezbollah-hæren i sør. Syria med sin fortsatt sterke innflytelse i Libanon vil dessuten ikke akseptere det (Syria anklages for å stå bak mordet på tidligere statsminister Rafik Hariri). Israel med USAs backing burde derfor rette skytset mot Damaskus.

Mohammedsaken truer utenforlandets kjerneverdier

Mohammedsaken truer en av "utenforlandet" Norges viktigste utenrikspolitiske ankerfester: den uavhengige fredsmegler. Saken er derfor av strategisk betydning for Norge, og dette forklarer trolig hvorfor UD så raskt gjorde knefall.

Først en rask rekapitulering:
Grunnen til at Jyllandsposten trykket karikaturene av Mohammed var at en dansk forfatter ikke fikk illustrert sin bok om Mohammed. Ingen illustratører torde. Redaktøren i J mente dette var nok et eksempel på selvsensur og trykket derfor tegningene som en markering. Nå har et titalts europeiske aviser trykke de samme tegningen, også det norske kristen Magazinet.

Dette er en politiske ytring. Kjernen i problemstillingen er da også politikk. Poenget i dagens ofte voldelige radikalisering i Islam er jo nettopp at religion og politikk er ett. Dette åpner for manipulering og løgn, drap, forfølgelse og undertrykking, slik vi i dag ser det. Når selvmordsmartyrer loves jomfruer i himmelen, brukes religionen som politisk våpen i et barbarisk og totalitært grep. Kritikk må settes inn, og det frie ord er sprengkraften som virker. Om enn over langt tid.

Annan sår tvil om frihetens betydning
Kofi Annan, sier i en uttalelse av han “is concerned over the controversy that has been created by the publication of the Danish cartoons. [He]believes that the freedom of the press should always be exercised in a way that fully respects the religious beliefs and tenets of all religions,” his spokesman said.

Det er en tilsynelatende god tanke, men hvor bære den hen? Er det slik i dag at tegninger og karikaturer i vestlig media "fully respects the religious beliefs and tenets of" la oss si den kristne kirke? Langt i fra. Media skal ikke beskytte noen, og særlig ikke de med makt og de som åpenbart misbruker sin makt. Slik Mohammed i dag misbrukes i selvmordsaksjoner og til undertrykkelse av de svake, er det på tide at bildet av Mohammed kommer under lupen.

Regjeringer i Europa har nå dempet forsvaret for talefriheten - etter press fra fundamentalister, reaksjonere muslimer og ikke minst våre egne såkalte liberale og radikale. Hvem er dette en håndsrekning til?

Norges store dilemma nå
Trusselen mot Norge er i første rekke muligheten for at nordmenn eller andre kan komme til skade som en følge av denne konflikten. Men bak dette ligger det en annen og politisk sett svært alvorlig utfordring for Norge. Det som ligger bak UDs panikk er at denne saken utfordrer Norges kanskje viktigste utenrikspolitiske rolle og platform. Norges rolle utenfor EU er å være fredsmegler og uavhengig tredjepart. Nå risikerer vi å miste dette. Hva står utenforlandet Norge igjen med da?

Ironisk at Gahr Støre, som den eminente strateg han er, har fått først en utfordring med Russland og så nå Mohammedsaken etter kun måneder i stolen. To pilarer i norsk utenrikspolitikk skjelver. Og dette i en regjeringe der EU-saken - som Gahr Støre personlig brenner for – og som er det som kunne utgjøre Norges viktigste utenrikspolitiske ramme og rolle i verden - er tabu. Norsk forankring i verden, rolle og platform for innflytelse er i dag vår relasjon til EU gjennom i første rekke EØS (denne er i fryseboksen), det er nordområdene (eneregi og Russland - her er det stadig vanskeligere å stå alene siden Russland vandrer stadig lenger over i det totalitære), det er USA (som GS forstår men som norsk offentlighet og venstreside hater og som derfor vil hemme regjeringen), og så er det fredsmegleren og bistand.

Vi husker hvor lenge Rushdi saken varte, hvis dette varer like lenge har vi et problem. Dette er en fryktelig situasjon for Norge. Spørsmålet er om det igjen er utenforskapet som tvinger oss over i symbolpolitikken. Selvbildet av landet som fredsmisjonær - at vi er noe for oss selv i en verden som er vond og infisert. Det er den veien vi presses ytterligere av slike saker. Og tragisk, når virkeligheten tvinger seg på, tvinges vi til å selge unna dyrebare prinsipper. Og enda en brikke i vårt fundament får en sprekke.

'Mellommenneskelig forståelse' med 'makta som rår'
Bruk av makt mot fundamentalistenes terror i Afgahnistan møter overraskende stor motstand fra venstresiden og mange intellektuelle. Nå er også det frie ord galt. Det snevrer inn virkemidlene. Tilbake er dialogen. Men hva er forskjell på fredsnasjonens/diplomatenes dialog og realpolitikken? Det handler uansett om egne selvbilder. Det er jo det viktigste for Norge, vårt selvbilde som velgjører og megler - som den utenforstående og rene. Og i dialogens, forhandlingens og ikke minst bistandsprosjektenes navn - både syndes det, prioriteres, kalkuleres det over en lav sko fra Norges side. Selvsagt. Vi lukker øynene for overgrep for å bevare dialogen. Selvsagt, og slik må det ofte være. Dette er moralistenes realpolitikk.

Det vi ser nå er et rent knefall i Norge. (Forsøkene på å skape ro og forståelse slik DU nå arbeider med er selvsagt riktig og viktig; men UD skulle ikke tatt avstand fra tegningene). Trykkefriheten blir vannet ut etter press fra grupperinger som ikke har demokratiske agenda eller målsetninger. De få som kjemper for frihet og demokrati i ikke-demokratiske land, må bli oppgitt over Europas unnfallenhet. Vår 'mellommennskelig forståelse' viser seg, når konfliktene kommer, å være en forståelse som til syvende og sist å være en 'mellommenneskelig forståelse' med 'makta som rår'.

Motet svikter, våre egne strategiske prioriteringer tar overhånd og våre såkalte radikales og liberales totalitære lengsler blomstrer.

Behov for karikatur av dagens Mohammed

Få personer i dag har så stort behov for et kritisk lys som den Mohammed som nå brukes som samlingsmerke for tyranner og barbarer i deler av den muslimske verden. Den historiske Mohammed får ha oss unnskyldt. Dette er politikk.

To publikasjoner, Jyllandsposten og det norske Magazinet har trykket en serie karikaturer av profeten Mohammed. Førstnevnte er en sekulær avis, den andre et kristelig magasin. Bildene er trykket som en provokasjon. Det er det eneste man kan klandre dem for. Som provokasjon er det selvsagt en form for mobbing av en gruppe troende. Og det er ikke pent. Særlig, som Harald Stanghelle påpeker i Aftenposten, er Magazinet et talerør for en gruppe relativt konservative kristne som selv ikke nøler med å rope blasfemi.

Det var derfor Aftenposten som burde trykket karikaturene.

Men nå er det gjort - og det er lov. Og selv om det er flere gode argumenter mot å trykke religiøse provokasjoner er det ett moment som blir helt borte: Kanskje har radikale Islam godt av at noen begynner å karikere Mohammed og dogmene som daglig brukes til undetrykkelse av millioner. Rett nok er også Mohammed objekt for millione av gode fredsommelige muslimer. Og rett nok burde karikaturer komme fra kritikere innefra de islamske samfunn ikke fra det kristne og sekulære nord. Men det kan bli lenge å vente. Og det kan være at noen - ja kanskje ikke så rett få - borgere i disse landene ville synes det var befriende med litt karikatur.

Det er to generelle misforståelser i vestlige media om at protestene er folkelige. Det er de ikke. De er instrumentelle. Dvs det er grupper i maktspillet som bruker karikaturene til å styrke sin egen posisjon. Den andre er at dette handler om religion. Det gjør det også, og som religionskarikatur er det som sagt ikke så pent gjort. Men det er i første rekke politikk, slik den radikaliserte Islam nå er en førende politisk bevegelse i store deler av den muslimske verden. Og politisk trenger Islam å utsettes for massiv kritikk - slik all makt og alle maktsentra bør. Det er jo nettopp så mange av Islams egne troende menn som selv har gjort religion til politikk og omvendt, og nettopp derfor er forbudet mot å omtale Mohammed på annen måte enn med ekstrem ydmykhet forbudt.

Ja - karikaturene er derfor en håndsretning til fundamentalister på begge sider. Men tross ulike motiver, det er behov for at Vesten er tydelig. Det er rikelig med signaler fra Vesten om vår pragmatisme, vår kommersialisme og ulike former for nytelse og underholdning. Og er ikke dette også et svik? Hyklersk? Er det slik at taushet fra vår side dermed er rettferdig og dydig?

Det kreves toleranse. Men den tause og blinde toleransen som de krever - finnes ikke. Årsaken til at vi har et pluralistisk fredelig samfunn er at vi tillater karikaturer av hverandre - uten at vi så drar henn og kapper hodene av. Riktignok er det lite karikaturer av Jesus og Gud i Norske medier, slik Stanghelle bemerker, men det er jo fordi det ikke er så nødvendig. Norge er i hovedsak avkristnet, og kirkens makt er liten.

Provokasjon er derfor helt nødvendig. Vi vet fra flere sammenhenger at illustratører har takket nei til å illustrere bøker om Mohammed. Og vi vet at dødstruslene er mange. Vi husker Salman Rushdi og skuddene i Oslo. Og vi vet at den fundamentalistiske bølgen innen islam kan kanskje kun stansens ved nettopp MER ytringsfrihet og kritikk. Dialogen må alltid være der. Land må snakke sammen. De små skritt er det realistiske. Ære være diplomatene. Men diplomatiets prat i seg selv er langt fra nok.

Det er derfor et pinlig knefall når det offisielle Norge ber islamske land om unskyldning.

Tilbake til middelalderen
Affæren er et gufs fra middelalderen. Det få våger å si er at, vel har de et eget forbud mot å illustrere Mohammed, men vi tror de har gått av et kritisk lys. Islam slik vi i dag ser den radikale bølgen som preger store deler av de politiske prosessene i sentrale arabiske og asiatiske land er uopplyst patriarkalsk tildels voldelig og undertrykkende, og det i Mohammeds navn.

Det ser for meg ut til at det er få karakterer i dag som har så stort behov for et kritisk lys som den Mohammed som så mange har som samlingsmerke. Karikaturer har nettopp den egenskapen at de ser personen gjennom samtidas briller. Den historiske Mohammed vil sikkert tilgi oss om det gagner hans eget folk.

Demokratiets kanskje viktigste europeiske arv til verden er evenen til kritikk og selvkritikk. Karikaturer er faktisk en del av dette. Velkommen til den siviliserte verden. Kanskje den dagen, når muslimer fritt kan drøfte sin tro og tradisjon, sine ledere og ikke minst sine sjeggete menn, ja kanskje til og med spøke med sine patriarker, da er verden tryggere og fredeligere. Dette er kanskje Europas viktigste erfaring. Vi har også brent, fengslet og forvist våre kjettere og kritikere.

Det er vanlig å brenne flagg i den muslimske verden. Det er et tegn på hån og protest. Det har ikke bare den visuelle effekten som gjør seg i media, men det er noe rituelt og voldelig ved det. Påtent i ringen av ropende menn med maskinpistoler blir det truende. Denne gang er det mot Danmark og Norge det brennes. Nettopp disse våpnene er jo en større årsak til dagens konflikt i Midt-Østen enn Jyllandspostens karikaturer, for å si det forsiktig.

UDs brev
Fredsoperatøren Norge har skrevet brev til sine ambassader i den muslimske verden der instruksen er å si til sine verter at 'vi har "forståelse" for at tegningene er støtende, at de bidrar til "mistillit og konflikt". UD går så langt som å si at de "fordømmer" enhver handling, og her er det tegningene det siktes til, som uttrykker forrakt for mennesker på bakgrunn av deres regligion osv. UD refererer til sist indirekte til dette som "hets og hatefulle ytringer". Denne kanonaden er oppsiktsvekkende, og uten tvil en blunder fra utenriksministerens - om det er han som står bak dette.

Det som burde bekymre er at redaktørene av de to publikasjonene har mottatt drapstrusler. Tanken om at islamske fundamentalister nå skal ha vetorett i norsk samfunnsdebatt er ikke god for oss.